Han må være her!
En lørdag morgen fikk jeg en telefon fra en venn, en annen ung enslig voksen i vår menighet i Wiltshire i England. Hennes stemor, som bodde i samme landsby som meg, var syk og sengeliggende hjemme. Hun kunne knapt røre seg, og selv om hun ikke var medlem av Kirken, hadde hun spurt om jeg kunne gi henne en velsignelse.
Jeg hadde bare vært medlem av Kirken i noen få måneder, men takket være opplæring på prestedømsmøter følte jeg meg rimelig forberedt til å gi en velsignelse, selv om jeg var litt nervøs. Jeg sa jeg ville finne en ledsager og komme så snart som mulig.
Jeg tenkte straks på den nærmeste eldsten i menigheten og kjørte hjem til ham. Hans kone lukket opp og minnet meg på at brødrene i Swindon menighet som hadde mottatt sin begavelse, hadde reist til templet den dagen. Da jeg kjørte noe mismodig hjem, stoppet jeg bilen og ba min himmelske Fader om veiledning.
Da jeg ba, spurte jeg om det var en bærer av Det melkisedekske prestedømme som kunne dra sammen med meg. Navnet Stuart Ramsey dukket straks opp for meg. Jeg hadde ikke telefonnummeret hans, men han og hans kone, Gill, bodde på en flyvåpenbase omkring ti kilometer unna.
Da jeg kom frem, banket jeg på døren i full tillit til at Stuart ville være i stand til å bli med meg. «Han er ikke hjemme,» sa Gill til min overraskelse. «Han måtte dra til basen.»
Uforknytt spurte jeg om jeg kunne kontakte ham. Hun forklarte at Stuart, som var mekaniker, hjalp en venn å reparere bilen på et avsperret område på basen. Han kunne ikke kontaktes pr. telefon, og jeg ville ikke få tillatelse til å passere gjennom kontrollporten.
Hvorfor følte jeg så sterkt at jeg skulle søke Stuarts hjelp, for så å finne ut at han ikke var tilgjengelig? Hadde jeg misforstått svaret på min bønn? «Nei,» tenkte jeg, «han må være her.»
I samme øyeblikk hørte jeg en munter stemme rope bak meg. «Paul, hva gjør du her?» Det var Stuart! Han hadde strevd med å reparere vennens bil og hadde følt at han skulle dra hjem. Jeg forklarte min vanskelige situasjon, og han gikk straks med på å bistå meg med salving og velsignelse.
Jeg var takknemlig for Stuarts erfaring. Han salvet, og da jeg beseglet salvelsen, ble jeg tilskyndet til å velsigne henne med å bli helbredet. Da jeg kjørte Stuart hjem, frydet han seg over å ha blitt ledet av Ånden til å forlate sitt arbeid tidsnok til å møte meg der hjemme.
Jeg var overlykkelig neste morgen da jeg fikk vite at min venns stemor følte seg mye bedre. Jeg har gitt velsignelser mange ganger siden, men jeg er takknemlig for at jeg tidlig lærte at uansett hvor uerfarne vi er i våre prestedømsoppgaver, vil Herren lede oss på den vei vi skulle ta, når vi stoler på ham, holder hans bud og gjør vårt beste for å foredle våre kall.