Alltid minnes Ham
Av eldste Gerrit W. Gong
i De syttis presidentskap
Jeg bærer ydmykt vitnesbyrd og ber at vi alltid må minnes Ham – til alle tider og i alle ting og på alle steder.
Kjære brødre og søstre, da jeg virket i Asia, spurte folk noen ganger: “Eldste Gong, hvor mange mennesker bor det i Kirkens Asia-område?”
Jeg svarte, “Halvparten av jordens befolkning – 3.6 milliarder mennesker.”
En spurte, “Er det vanskelig å huske alle navnene deres?”
Å huske – og å glemme – er en del av vårt hverdagsliv. For eksempel, en gang, etter å ha lett overalt etter den nye mobilen sin, bestemte min kone seg for å ringe den fra en annen telefon. Da hun hørte mobilen ringe, tenke hun, “Hvem i all verden er det som ringer meg? Jeg har jo ikke gitt det nummeret til noen!”
Å huske – og å glemme – er også en del av vår evige reise. Tid, handlefrihet og hukommelse hjelper oss til å lære, vokse, og styrke tro.
Som det heter i en av mine favorittsalmer:
Hver uke når vi tar del i nadverden, lover vi å alltid minnes ham. Med utgangspunkt i de nesten 400 skriftstedene med ordene minnes eller huskei seg, finner vi seks måter vi kan minnes ham på.
En: Vi kan alltid minnes ham ved å ha tillit til hans pakter, løfter og forsikringer.
Herren minnes sine evigvarende pakter, helt fra Adams tid og til den dagen da Adams etterkommere “vil ta imot sannheten, og se oppad, da vil Sion se nedad, og alle himlene vil ryste av glede, og jorden vil skjelve av fryd.”
Herren minnes sine løfter, som innbefatter løftene om å samle adspredte Israel gjennom Mormons bok: Et annet testamente om Jesus Kristus, og løfter gitt til hvert medlem og hver misjonær som husker sjelers verdi.
Herren minnes og gir trygghet til nasjoner og folk. I disse dager med forandring og forvirring, stoler andre “på vogner og hester, men vi vil minnes Herren vår Guds navn,” som leder “fremtiden slik han har ledet fortiden.” I “farlige tider,” husker vi at “det ikke er Guds verk som er forstyrret, men menneskenes verk.”
To: Vi kan alltid minnes ham ved å takknemlig erkjenne Guds hånd i vårt liv.
Det er ofte lettest å se Guds hånd i vårt liv i ettertid. Som den kristne filosofen Søren Kierkegaard sa: “Livet må forstås bakover. Men … det må leves forover.”
Min kjære mor feiret nylig sin 90. bursdag. Hun bar takknemlig vitnesbyrd om Guds velsignelse ved hvert viktige veikryss i livet hennes. Familiefortellinger, familietradisjoner og slektsbånd hjelper oss å verdsette minner om det som var, og samtidig gi oss mønster og håp for fremtiden. Prestedømslinjer av fullmakt og patriarkalske velsignelser vitner om Guds hånd gjennom generasjoner.
Har du noen gang tenkt på deg selv som din egen levende minnebok, som gjenspeiler hva og hvordan du valgte å minnes?
For eksempel, da jeg var yngre, hadde jeg veldig lyst til å spille på skolens basketball-lag. Jeg trente og trente. En dag pekte treneren på to stjernespillere på laget som var 1,93 og 1,88 meter lange, og han sa, “Jeg kan ta deg med på laget, men du får nok ikke spilt.” Jeg husker hvor vennlig han deretter oppmuntret meg, “Hvorfor prøver du deg ikke på fotball? Du ville blitt god.” Familien min jublet da jeg scoret mitt første mål i fotball.
Vi kan minnes dem som gir oss en sjanse og deretter en til, med ærlighet, vennlighet, tålmodighet og oppmuntring. Og vi kan bli den noen andre minnes, den gangen de mest trengte hjelp. Å takknemlig minnes andres hjelp og Åndens veiledende påvirkning er en måte vi kan minnes Ham. Det er en måte vi teller Hans mange gaver og ser hva Gud har gjort for oss.
Tre: Vi kan minnes ham ved å ha tillit til Herrens forsikring om at, “den som har omvendt seg fra sine synder er tilgitt, for jeg Herren, kommer dem ikke mer i hu.”
Når vi omvender oss fullstendig, som innbefatter å bekjenne og avstå fra våre synder, spør vi som Enos, når vår skyld tas bort, “Herre, hvordan er det gått til?” og får svaret “På grunn av din tro på Kristus” og Hans invitasjon: “minnes du meg.”
Når vi har omvendt oss, og prestedømsledere erklærer oss for verdige, trenger vi ikke fortsette å bekjenne disse syndene fra fortiden. Å være verdig betyr ikke å være fullkommen. Vår himmelske Faders plan for lykke inviterer oss til være ydmykt tilfreds på vår livs reise mot å en gang bli fullkommengjort i Kristus, ikke konstant bekymret, frustrert eller ulykkelig på grunn av våre ufullkommenheter i dag. Husk, Han vet om alt som vi ikke ønsker andre skal vite om oss, og han elsker oss likevel.
Noen ganger settes vår tillit til Kristi nåde, rettferdighet og dom på prøve. Hans frigjørende invitasjon til oss er å la hans forsoning helbrede oss mens vi tilgir andre og oss selv.
En ung kvinne i et annet land søkte om jobb som journalist, men myndighetspersonen som tildelte jobber var nådeløs. Han sa til henne, “Med min underskrift garanterer jeg at du ikke blir en journalist men heller en som graver kloakksystem.” Hun var den eneste kvinnen som gravde kloakk sammen med en gjeng menn.
År senere ble denne kvinnen en myndighetsperson. En dag kom en mann til kontoret hennes og trengte en underskrift for å få en jobb.
Hun spurte: “Husker du meg?” Det gjorde han ikke.
Hun sa: “Du husker ikke meg, men jeg husker deg. Med din underskrift garanterte du at jeg aldri ble en journalist. Med din underskrift sendte du meg til å grave kloakk som eneste kvinne blant en gruppe menn.”
Hun fortalte meg: “Jeg føler at jeg burde behandle den mannen bedre enn han behandlet meg, men jeg har ikke styrke til det.” Noen ganger har vi ikke den styrken i oss, men den kan finnes ved å minnes vår Frelser Jesu Kristi forsoning.
Når tillit misbrukes, drømmer splintres, hjerter knuses og knuses igjen, når vi ønsker rettferdighet og trenger nåde, når vi knytter nevene og tårene renner, når vi trenger å vite hva vi må holde fast i og hva vi må slippe taket i, kan vi alltid minnes Ham. Livet er ikke så grusomt som det kan virke noen ganger. Hans ubegrensede medlidenhet kan hjelpe oss finne vår vei, vår sannhet, og vårt liv.
Når vi minnes Hans ord og eksempel vil vi hverken fornærme eller bli fornærmet.
En venn av min far jobbet som mekaniker. Det ærlige arbeidet han utførte vistes i hendene hans selv når de var godt vasket. En dag sa noen i et tempel at han burde vaske hendene sine før han tjente der. Istedenfor å bli fornærmet begynte denne gode mannen å vaske familiens oppvask for hånd i vann med ekstra såpe før han dro til templet. Han er eksempel på de som “stiger opp på Herrens berg” og “står på dette hellige sted” med de reneste av hender og det reneste av hjerter.
Om vi har uvennlige følelser, nag, eller misliker noen, eller om vi av andre grunner trenger å be om tilgivelse fra andre, så er dette tiden for å gjøre det.
Fire: Han ber oss minnes at han alltid ønsker oss velkommen hjem.
Vi lærer ved å stille spørsmål og søke. Men ikke avslutt din søken før du kommer tilbake, som T. S. Eliot skriver, “der du begynte og kjenner stedet for første gang.” Når du er klar til det, åpne ditt hjerte til Mormons bok, igjen, for første gang. Be med ærlig hensikt, igjen, for første gang.
Stol på det tidlige eller svake minnet. La det styrke din tro. Med Gud er det aldri for sent å snu.
Profeter i gammel og nyere tid ber oss innstendig om å ikke la menneskelige svakheter og feil, både våre egne og andres, få oss til å gå glipp av sannheter, pakter og den forløsende kraft fra Hans gjenopprettede evangelium. Dette er spesielt viktig i en kirke der vi alle vokser ved vår ufullkomne deltagelse. Profteten Joseph sa: “Jeg har aldri sagt at jeg var fullkommen, men det finnes ingen feil i de åpenbaringer jeg har fremsatt.”
Fem: Vi kan alltid minnes ham på sabbatsdagen gjennom nadverden. Mot slutten av hans jordiske virke og begynnelsen av hans oppstandne virke, begge gangene, tok vår Frelser brød og vin og bad oss minnes hans legeme og blod, “for så ofte som dere gjør dette, vil dere huske denne stund da jeg var med dere.”
Gjennom nadverdens ordinans vitner vi til Gud Faderen at vi er villige til å påta oss Hans sønns navn og alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt oss, så hans Ånd alltid kan være hos oss.
Som Amulek underviser, minnes vi Ham når vi ber over våre marker, våre hjorder og vår husholdning, og når vi husker de trengende, de nakne, de syke og plagede.
Seks: Vår Frelser ber oss alltid minnes ham slik han alltid minnes oss.
I den nye verden inviterte vår oppstandne Frelser de som var tilstede til å komme hver og en og stikke sine hender i hans side og føle naglegapene i hans hender og hans føtter.
Skriftene beskriver gjenoppstandelsen som at “hvert lem og ledd skal føres tilbake til … sin rette og fullkomne skikkelse,” og “ikke et eneste hår på hodet skal gå tapt.” Siden det er slik, tenk på hvorfor vår Frelsers perfekte, gjenoppstandne legeme fortsatt har såret i sin side og naglegapene i sine hender og føtter.
Gjennom historien har mennesker blitt henrettet ved korsfestelse. Men bare vår Frelser, Jesus Kristus, omfavner oss mens han fortsatt bærer merkene av hans rene kjærlighet. Bare han oppfyller profetien om å bli løftet opp på korset så han kan trekke hver av oss, ved navn, til seg.
Vår Frelser erklærer:
Ja, om de måtte glemme, så glemmer ikke jeg deg.
“Se, i begge mine hender har jeg gravert deg.”
Han vitner: “Jeg er han som ble løftet opp. Jeg er Jesus som ble korsfestet. Jeg er Guds Sønn.”
Jeg bærer ydmykt vitnesbyrd og ber at vi alltid må minnes Ham – til alle tider og i alle ting og på alle steder. I Jesu Kristi navn. Amen.