Han ber oss om å være hans hender
Av Cheryl A. Esplin
Førsterådgiver i Primærs øverste presidentskap
Sann Kristus-lignende tjeneste er uselvisk og fokuserer på andre.
“Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.”1 Disse ordene, sunget av dette bemerkelsesverdige koret, ble sagt av Jesus bare timer før hans store sonoffer – et offer eldste Jeffrey R. Holland beskrev som “den mest majestetiske tilkjennegivelse av ren kjærlighet som noensinne vil bli vist i verdens historie.”2
Jesus ikke bare underviste oss om å vise kjærlighet, men han levde også som han lærte. Gjennom sin tjenestegjerning, gikk Jesus “omkring og gjorde vel”3 og “oppfordret alle til å følge hans eksempel.”4 Han underviste: “For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det.”5
President Thomas S. Monson, som har forstått og etterlevd formaningen om å vise kjærlighet, sa: “Jeg tror Frelseren forteller oss at med mindre vi glemmer oss selv i tjeneste for andre, er det liten mening med vårt eget liv. De som lever bare for seg selv, vil til slutt skrumpe inn og, billedlig talt, miste sitt liv, mens de som glemmer seg selv i tjeneste for andre, vokser og blomstrer – og dermed redder sitt liv.”6
Sann Kristus-lignende tjeneste er uselvisk og fokuserer på andre. En kvinne som tok vare på sin invalide ektemann forklare, “Ikke se på din oppgave som en byrde, se på den som en mulighet til å lære hva kjærlighet virkelig er.”7
I en tale på en BYU andakt, spurte søster Sondra D. Heaston: “Hva om vi virkelig kunne se inn i hverandres hjerter? Ville vi forstå hverandre bedre? Ved å føle det andre føler, se det andre ser, og høre det andre hører, ville vi finne og ta oss tid til å tjene andre, og ville vi behandle dem annerledes? Ville vi behandle dem med mer tålmodighet, mer vennlighet, og mer toleranse?”
Søster Heaston delte en erfaring fra da hun tjente på en Unge kvinners leir. Hun sa:
“En av de … som holdt andakt… underviste oss om ‘å bli’. En av hennes erklæringer… var, ‘Vær en som strekker seg ut for å bli kjent med andre og stå til tjeneste for dem – legg bort speilet og se ut gjennom vinduet’.
For å demontrere dette, kalte hun opp en av de unge kvinnene og ba henne stille seg midt imot henne. [Hun] tok så frem et speil og satte det mellom den unge kvinnen og seg selv slik at hun, [taleren], så inn i speilet mens hun forsøkte å snakke med den unge kvinnen. Ikke overraskende ble det ikke en gang begynnelsen på en effektiv eller oppriktig samtale. Dette var en virkningsfull leksjon som illustrerte hvor vanskelig det er å kommunisere med, og yte tjeneste for andre, hvis vi er for opptatt av oss selv og bare ser oss selv og våre behov. [Hun] la så bort speilet, tok frem en vindusramme, og satte den mellom seg og den unge kvinnen… Vi kunne se at den unge kvinnen hadde kommet i [hennes] fokus og at sann tjeneste krever at vi fokuserer på andres behov og følelser. Mange ganger er vi så bekymret for oss selv og vårt eget travle liv – mens vi ser i speilet og prøver å finne muligheter til å yte tjeneste – at vi ser ikke klart gjennom vinduene av tjeneste.”8
President Monson har ofte minnet oss om at vi er “omgitt av mennesker som trenger vår oppmerksomhet, vår oppmuntring, vår støtte, vår trøst og vår vennlighet – enten det er familiemedlemmer, venner, bekjente eller fremmede.” Han sa, “Vi er Herrens hender her på jorden, med befaling om å tjene og bygge opp hans barn. Han er avhengig av oss alle.”9
I januar i fjor, inviterte tidsskriftene Friend og Liahona barn rundt om i hele verden til å følge President Monsons råd – om å være Herrens hender. Barn ble oppfordret til å gjøre tjenestegjerninger – store og små. De ble så oppmuntret til å tegne omrisset av hånden sin på et papir, klippe den ut, skrive på hvilken tjenestegjerning de gjorde, og sende den til tidsskriftene. Mange av dere som hører på i kveld er kanskje noen av de tusenvis av barn som gjorde en tjeneste og sendte den inn.10
Når barn lærer hvordan de kan vise kjærlighet og yte tjeneste for andre mens de er små, kan de utvikle et mønster for tjeneste for resten av sitt liv. Ofte kan barn lære oss at å vise kjærlighet og yte tjeneste ikke trenger å være mye og storslagent for å være meningsfylt og utgjøre en forskjell.
En primær-lærer delte følgende eksempel. “I dag,” sa hun, “laget vår fem- og seks-årings-klasse kjærlighetssmykker. Hvert barn tegnet bilder på remser av papir: ett av seg selv, ett av Jesus, og noen av medlemmer av familien og deres kjære. Vi limte remsene sammen til ringer og festet dem i hverandre til lenker som vi så laget til kjærlighetssmykker. Mens vi tegnet, snakket barna om sin familie.
Heather sa, ‘Jeg tror ikke søsteren min er glad i meg. Vi sloss alltid… Jeg hater til og med meg selv. Jeg har et dårlig liv.’ Og så la hun hodet i hendene.
Jeg tenkte på hennes familieforhold og følte at hun faktisk kanskje hadde et vanskelig liv. Men etter at Heather hadde sagt dette, sa Anna, nede ved enden av bordet, ‘Heather, jeg setter deg inn i smykket mitt mellom meg og Jesus fordi han er glad i deg og jeg er glad i deg.’
Da Anna hadde sagt dette, krøp Heather under bordet, bort til Anna og slo armene rundt henne.
På slutten av klassen, da bestemoren kom for å hente henne, sa Heather, ‘Vet du hva, Bestemor? Jesus er glad i meg.’”
Når vi strekker oss ut i kjærlighet og yter tjeneste selv på de enkleste måter, endres og bløtgjøres hjerter når andre føler Herrens kjærlighet.
Noen ganger kan det imidlertid være vanskelig å dekke så mange presserende behov, fordi det er utallige mennesker rundt oss som trenger hjelp og lettelse av byrder.
Søstre, noen av dere som hører på føler kanskje at dere er tøyd til det ytterste når det gjelder å dekke behovene til familiemedlemmer. Husk at i de rutinemessige og dagligdagse oppgavene, er du “i Guds tjeneste.”11
Andre av dere kan ha en følelse av tomhet som kan bli fylt dersom du ser etter anledninger til å hjelpe andre i nabolaget eller i lokalsamfunnet ditt.
Alle av oss kan innarbeide litt tjeneste i dagliglivet. Vi lever i en trettekjær verden. Vi yter tjeneste når vi ikke kritiserer, når vi nekter å fare med sladder, når vi ikke dømmer, når vi smiler, når vi sier tusen takk, og når vi er tålmodig og snill.
Andre slags tjenestegjerninger tar tid, planlegging og ekstra energi. Men de er verdt enhver anstrengelse. Kanskje vi skulle begynne med å stille oss selv disse spørsmålene:
-
Hvem i min omgangskrets kan jeg hjelpe i dag?
-
Hvor mye tid og ressurser har jeg?
-
På hvilke måter kan jeg bruke mine talenter til å velsigne andre?
-
Hva kan vi gjøre som familie?
President Dieter F. Uchtdorf sa:
“Dere må gjøre… det Kristi disipler har gjort i enhver evangelieutdeling: Rådføre dere med hverandre, bruke alle tilgjengelige ressurser, søke Den hellige ånds inspirasjon, be Herren om bekreftelse og så brette opp ermene og sette i gang.”
“Jeg gir dere et løfte”, sa han. “Hvis dere vil følge dette mønsteret, vil dere motta konkret veiledning med hensyn til hvem, hva, når og hvor dere kan hjelpe på Herrens måte.”12
Når jeg undres på hvordan det vil være når Frelseren kommer igjen, tenker jeg på hans besøk til Nephittene da han spurte:
“Har dere noen som er syke blant dere? Bring dem hit. Har dere noen som er lamme eller blinde eller halte eller krøplinger eller spedalske eller invalide eller som er døve eller som er plaget på en eller annen måte? Bring dem hit, og jeg vil helbrede dem, for jeg har medlidenhet med dere, mitt indre er fylt av barmhjertighet …
… Og han helbredet dem alle…”13
I dag ber han oss om å være hans hender.
Jeg har fått lære at det er kjærlighet til Gud og medmennesker som gir mening i livet. Måtte vi følge vår Frelsers eksempel og hans formaning om å strekke oss ut til andre med kjærlighet.
Jeg vitner om at President Henry B. Eyrings løfte er virkelig: “Hvis [vi vil] bruke [våre] gaver for å hjelpe en annen, [vil vi] føle Herrens kjærlighet for denne personen. [Vi vil] også føle hans kjærlighet for [oss].”14 I Jesu Kristi navn. Amen.
Merk: Den 2. april, 2016, ble søster Esplin avløst som førsterådgiver i Primærs øverste presidentskap.