2010–2019
Evige familier
April 2016


Evige familier

Vår prestedømsforpliktelse er å sette vår familie og familiene til andre rundt oss i sentrum for vår omtanke.

Jeg er takknemlig for å være sammen med dere i kveld på generalkonferansens prestedømsmøte i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Dette er et stort øyeblikk i Kirkens historie. I Kirtland, Ohio for 182 år siden var alle prestedømsbærerne kalt til å møtes i en tømret skolebygning på litt over 4 x 4 meter. På dette møtet skal profeten Joseph Smith ha sagt: “Dere vet ikke mer om Kirkens og rikets fremtid enn et spedbarn på mors fang. Dere forstår det ikke… Det er bare en liten håndfull av prestedømmet dere ser her i kveld, men denne kirken skal fylle Nord- og Syd-Amerika – den skal fylle verden.”1

Millioner av prestedømsbærere i mer enn 110 land er samlet til dette møtet. Kanskje profeten Joseph forutså denne tiden og den strålende fremtiden som ligger foran oss.

Mitt budskap i kveld er et forsøk på å beskrive denne fremtiden og hva vi må gjøre for å være en del av planen for lykke som vår himmelske Fader har beredt for oss. Før vi ble født, bodde vi i en familie sammen med vår opphøyde og evige himmelske Fader. Han foreskrev en plan som gjør det mulig for oss å gå videre og utvikle oss og bli ham lik. Han gjorde det av kjærlighet til oss. Formålet med planen var å gi oss privilegiet å leve evig slik vår himmelske Fader lever. Denne frelsesplanen tilbød oss et liv i jordelivet, hvor vi skulle bli prøvet. Vi ble lovet at på grunn av Jesu Kristi forsoning, hvis vi adlød evangeliets lover og prestedømsordinanser, skulle vi få evig liv, den største av alle hans gaver.

Evig liv er den slags liv som Gud vår evige Fader lever. Gud har sagt at hans gjerning og herlighet er “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39). Den viktigste hensikten for enhver prestedømsbærer er derfor å bistå i arbeidet med å hjelpe andre å gå fremover til evig liv.

Enhver anstrengelse i prestedømmet og enhver prestedømsordinans er ment å hjelpe vår himmelske Faders barn å bli forandret ved Jesu Kristi forsoning, så de kan å bli medlem av fullkommengjorte familieenheter. Det følger av dette at “det store arbeidet for hvert menneske er å ha tro på evangeliet, holde budene og skape og fullkommengjøre en evig familieenhet”,2 og å hjelpe andre å gjøre det samme.

Siden det er sant, skulle alt vi gjør, ha celestialt ekteskap som sitt fokus og formål. Det betyr at vi må arbeide for å bli beseglet til en evig ledsager i Guds tempel. Vi må også oppmuntre andre til å inngå og holde paktene som binder en mann og hustru sammen med sin familie, i dette liv og i den kommende verden.

Hvorfor skulle dette bety så mye for oss alle – unge eller gamle, diakon eller høyprest, sønn eller far? Det er fordi vår prestedømsforpliktelse er å sette vår familie, og familiene til andre rundt oss, i sentrum for vår omtanke. Alle store avgjørelser skulle bygge på virkningen den vil ha på en families evne til å kvalifisere seg for livet sammen med vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Det finnes ingenting i vår prestedømstjeneste som er viktigere enn dette.

La meg fortelle dere hva dette kan bety for en diakon som lytter i kveld, som medlem av en familieenhet og som quorumsmedlem.

I hans familie er det kanskje regelmessig familiebønn eller hyppig familiens hjemmeaften, eller kanskje ikke. Hvis hans far, som forstår disse forpliktelsene, kaller familien sammen til bønn eller skriftlesing, kan diakonen skynde seg å komme og delta med et smil. Han kan oppmuntre sine brødre og søstre til å delta, og rose dem når de gjør det. Han kan be sin far om en velsignelse når skolen begynner, eller andre ganger når han kan trenge det.

Han har kanskje ikke en slik trofast far. Men selve ønsket i hans hjerte om disse opplevelsene, vil bringe himmelens krefter til andre rundt ham på grunn av hans tro. De vil søke det familielivet denne diakonen ønsker av hele sitt hjerte.

Læreren i Det aronske prestedømme kan se i sine hjemmelæreroppdrag en mulighet til å hjelpe Herren å forandre en families liv. Herren antydet dette i Lære og pakter:

“Lærerens plikt er alltid å våke over kirken, være til hjelp for medlemmene og styrke dem,

og se til at det ikke er noen ugudelighet i kirken, ei heller hårdhet mot hverandre, ei heller løgn og baktalelse eller ond tale” (L&p 20:53–54).

Presten i Det aronske prestedømme får på lignende måte denne formaningen:

“En prests plikt er å forkynne, undervise, forklare, formane og døpe, og forrette nadverden,

og å besøke hvert enkelt medlems hjem og formane dem til å be høyt og i lønndom og ivareta alle plikter overfor familien” (L&p 20:46–47).

Dere lurer kanskje på, slik jeg gjorde da jeg var en ung lærer og prest, hvordan i all verden jeg kunne heve meg til disse utfordringene. Jeg var aldri sikker på hvordan jeg kunne formane på en måte som ville påvirke en familie i retning av evig liv uten å fornærme eller tilsynelatende kritisere. Jeg har lært at den eneste formaning som forandrer hjerter, kommer fra Den hellige ånd. Det skjer oftest når vi bærer vitnesbyrd om Frelseren, som var og er det perfekte familiemedlem. Når vi fokuserer på vår kjærlighet til ham, vil harmoni og fred vokse i hjemmene vi besøker. Den hellige ånd vil ledsage oss i vår tjeneste for familier.

Den unge prestedømsbæreren kan, ved måten han ber, ved måten han snakker og ved måten han oppmuntrer familiens medlemmer, bringe Frelserens innflytelse og eksempel inn i deres sinn og hjerte.

En klok prestedømsleder viste meg at han forsto dette. Han ba min unge sønn om å ta ledelsen under et hjemmelærerbesøk. Han sa at familien kanskje ville motsette seg hans formaninger, men han trodde at en gutts enkle undervisning og vitnesbyrd med større sannsynlighet ville trenge inn deres hårde hjerter.

Hva kan den unge eldsten gjøre for å bidra til å skape evige familier? Han skal kanskje snart dra ut på misjonsmarken. Han kan be av hele sitt hjerte om at han må være i stand til å finne, undervise og døpe familier. Jeg husker fremdeles en kjekk ung mann med sin vakre brud og deres to nydelige små jenter som satt sammen med meg og min misjonærledsager en dag. Den hellige ånd kom og vitnet for dem at Jesu Kristi evangelium hadde blitt gjengitt. De trodde nok til at de til og med spurte om vi kunne gi deres to små jenter en velsignelse, slik de hadde sett det bli gjort på et av våre nadverdsmøter. De hadde allerede et ønske om at barna skulle bli velsignet, men de forsto ennå ikke at de høyere velsignelsene bare ville være mulig i Guds templer etter at de hadde inngått pakter.

Det er fortsatt vondt å tenke på dette paret og de små jentene, som sannsynligvis nå har vokst opp uten løftet om en evig familie. Foreldrene hadde i det minste en anelse om de velsignelser som kunne gjøres tilgjengelig for dem. Mitt håp er at de på en eller annen måte, et eller annet sted fremdeles må få muligheten til å kvalifisere seg til å bli en evig familie.

Andre eldster som drar ut på marken, vil få den enda mer gledelige erfaringen som min sønn Matthew fikk. Han og hans ledsager fant en enke med elleve barn som levde i enkle kår. Han ønsket for dem det dere ønsker – å ha en evig familie. For min sønn virket dette umulig, eller i det minste usannsynlig, akkurat da.

Jeg besøkte den lille byen flere år etter at min sønn hadde døpt enken, og hun inviterte meg til å møte familien sin i kirken. Jeg måtte vente en stund fordi de fleste av hennes barn, med hennes mange barnebarn, kom fra flere forskjellige møtehus i området. Én sønn virket trofast i et biskopsråd, og mange av hennes barn hadde blitt velsignet ved tempelpakter og hun er beseglet i en evig familie. Da jeg sa farvel til denne kjære søsteren, la hun armene rundt midjen min (hun var svært lav, så hun rakk meg så vidt til midjen) og sa: “Vær så snill og be Mateo komme tilbake til Chile før jeg dør.” På grunn av disse trofaste eldstene hadde hun fått den glade forventning om den største av alle Guds gaver.

Det er ting en eldste, når han vender hjem fra sin misjon, må gjøre for å være tro mot sin plikt til å søke evig liv for seg selv og for dem han er glad i. Det finnes ingen viktigere forpliktelse i tid eller evighet enn ekteskap. Dere har hørt kloke råd om å prioritere ekteskap i de tidlige planene etter misjonen. Den trofaste prestedømstjener vil gjøre det klokt.

Når han vurderer ekteskap, vil han skjønne at han velger foreldre til sine barn, og hvilken arv de vil få. Han vil gjøre valget etter oppriktig søken og ydmyk overveielse. Han vil sørge for at den han gifter seg med, deler hans idealer for familien og hans overbevisning om Herrens hensikt med ekteskapet, og at hun er en person som han er villig til betro med sine barns lykke.

President N. Eldon Tanner ga kloke råd: “De foreldre dere burde respektere mer enn noen andre, er foreldrene til deres kommende barn. Disse barna har rett til de beste foreldrene det er mulig for dere å gi dem – rene foreldre.”3 Renhet vil være deres beskyttelse, og deres barns beskyttelse. Dere skylder dem denne velsignelsen.

Det er noen ektemenn og fedre som lytter i kveld. Hva kan dere gjøre? Mitt håp er at dere har fått et større ønske om å gjøre de nødvendige endringer for at dere og deres familie kan bo i det celestiale rike en dag. Som en prestedømsfar kan dere, med deres hustru ved dere side, påvirke hvert familiemedlem og oppmuntre dem til å se frem til den dagen. Dere vil delta på deres nadverdsmøter sammen med familien, dere vil holde familiemøter der Den hellige ånd er invitert, dere vil be sammen med deres hustru og familie, og dere vil forberede dere til å ta familien med til templet. Dere vil gå sammen med dem på veien til et evig hjem for familien.

Dere vil behandle deres hustru og barn slik vår himmelske Fader har behandlet dere. Dere vil følge Frelserens eksempel og ledelse for å lede deres familie på hans måte.

“Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet – uten ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet,

ved vennlighet og ren kunnskap som storlig skal utvide sjelen, uten hykleri og uten svik.

Irettesett i tide, klart og tydelig når Den Hellige Ånd tilskynder, og vis deretter større kjærlighet mot den som du har irettesatt, for at han ikke skal betrakte deg som sin fiende” (L&p 121:41–43).

Herren har fortalt prestedømsfedre hva slags ektemenn de skulle være. Han sier: “Du skal elske din hustru av hele ditt hjerte, og holde deg til henne og ingen annen” (L&p 42:22). Når Herren taler til både mann og hustru, befaler han: “Du skal ikke … drive hor… eller gjøre noe lignende” (L&p 59:6).

For ungdom har Herren fastsatt normen. “Dere barn: Vær lydige mot deres foreldre i alle ting, for det er til behag for Herren” (Kolosserne 3:20), og “du skal hedre din far og din mor” (2 Mosebok 20:12).

Når Herren taler til alle i familien, er hans råd å elske og støtte hverandre.

Han ber oss om å “arbeide for å fullkommengjøre … hvert medlem” av familien, om å “styrke den svake, gjenvinne [den] villfarne og glede oss over deres fornyede åndelige styrke”.4

Herren ber oss også om å gjøre alt vi kan for å hjelpe våre avdøde slektninger å få være sammen med oss i vårt evige hjem.

Den høyprestenes gruppeleder som har arbeidet hardt med å hjelpe andre å finne sine forfedre og ta navnene med til templet, redder dem som har gått foran oss. Det vil være takknemlighet i den kommende verden til disse høyprestene, og til dem som utfører ordinansene, fordi de ikke glemte sin familie som venter i åndeverden.

Profeter har sagt: “Den aller viktigste del av Herrens verk som du noensinne kommer til å utføre, vil du utføre innenfor veggene i ditt eget hjem. Hjemmeundervisning, biskopsrådets arbeid og andre plikter i kirken er alle viktige, men det viktigste arbeidet foregår innenfor veggene i ditt hjem.”5

Hjemme og i vår prestedømstjeneste vil den største verdien ligge i de små handlinger som hjelper oss og dem vi er glad i, å arbeide mot evig liv. Disse handlingene kan virke små i dette livet, men de vil bringe evige velsignelser i evigheten.

Hvis vi er trofaste i vår tjeneste for å hjelpe vår himmelske Faders barn å komme hjem til ham, vil vi kvalifisere oss til den hilsen vi alle så inderlig ønsker å høre når vi er ferdig med vår jordiske tjeneste. Dette er ordene: “Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede” Matteus 25:21).

Blant dette “meget” er løftet om en uendelig etterslekt. Min bønn er at vi alle må kvalifisere oss og hjelpe andre til å kvalifisere seg til denne himmelske velsignelse i hjemmet til vår Fader og hans elskede Sønn Jesus Kristus. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.

Noter

  1. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 137.

  2. Bruce R. McConkie, i Conference Report, april 1970, 26.

  3. N. Eldon Tanner, Church News, 19. april 1969, 2.

  4. Bruce R. McConkie, i Conference Report, april 1970, 27.

  5. Harold B. Lee, Decisions for Successful Living (1973), 248–49.