Motsetning i alle ting
Av eldste Dallin H. Oaks
i De tolv apostlers quorum
Motsetninger gjør det mulig for oss å vokse i retning av det vår himmelske Fader ønsker at vi skal bli.
Sentralt i Jesu Kristi evangelium står Faderens frelsesplan for sine barns evige utvikling. Denne planen, som er forklart i nyere åpenbaring, hjelper oss å forstå mye av det vi opplever i jordelivet. Mitt budskap fokuserer på den viktige rollen som motsetninger spiller i denne planen.
I.
Hensikten med jordelivet for Guds barn er å sørge for de opplevelser som trengs “for å utvikle seg mot fullkommenhet og til sist virkeliggjøre sitt guddommelige potensial som arvinger til evig liv”.1 Som president Thomas S. Monson så kraftfullt underviste tidligere i dag, utvikler vi oss ved å bli prøvet for å vise at vi vil holde Guds bud. (se Abraham 3:25). For å bli prøvet må vi ha frihet til å velge mellom alternativer. For å ha alternativer å utøve vår handlefrihet på, trenger vi motsetninger.
Resten av planen er også viktig. Når vi gjør gale valg, slik vi uunngåelig vil – blir vi tilsmusset av synd og må renses for å kunne fortsette mot vårt evige mål. Faderens plan gir måten å gjøre dette på, måten å tilfredsstille rettferdighetens evige krav: En Frelser betaler prisen for å forløse oss fra våre synder. Denne Frelseren er vår Herre Jesus Kristus, Gud den evige Faders enbårne Sønn, hvis sonoffer – hvis lidelse – betaler prisen for våre synder hvis vi vil omvende oss fra dem.
En av de beste forklaringene på motsetningers planlagte rolle finnes i Mormons bok, i Lehis læresetninger til sin sønn Jakob.
“Det må nødvendigvis være en motsetning i alle ting. Hvis ikke … kunne ikke rettferdighet tilveiebringes, heller ikke ugudelighet, hverken hellighet eller elendighet, hverken godt eller ondt” (2 Nephi 2:11; se også vers 15).
Som følge av dette, fortsatte Lehi, “ga Gud Herren mennesket anledning til å handle på egenhånd, derfor kunne ikke mennesket handle på egenhånd uten å bli påvirket av den ene eller den andre” (vers 16). I nyere åpenbaring erklærer Herren noe tilsvarende: “Det måtte nødvendigvis være slik at djevelen skulle friste menneskenes barn, ellers kunne de ikke ha sin handlefrihet” (L&p 29:39).
Motsetninger var nødvendig i Edens hage. Hvis Adam og Eva ikke hadde tatt det valget som innførte dødelighet, sa Lehi, “ville de ha forblitt i en tilstand av uskyld … uten å gjøre godt, for de kjente ikke synd” (2 Nephi 2:23).
Helt fra begynnelsen sto handlefrihet og motsetninger sentralt i Faderens plan og i Satans opprør mot den. Slik Herren åpenbarte for Moses, søkte Satan i rådet i himmelen “å ødelegge menneskets handlefrihet” (Moses 4:3). Denne ødeleggelsen var en del av betingelsene for Satans tilbud. Han kom frem for Faderen og sa: “Se, her er jeg, send meg, jeg vil være din sønn, og jeg vil forløse hele menneskeheten så ikke en eneste sjel går tapt, og jeg vil visselig gjøre det, gi meg derfor din ære” (Moses 4:1).
Slik foreslo Satan å gjennomføre Faderens plan på en måte som ville hindre Faderen i å oppnå sin hensikt, og gi Satan Faderens herlighet.
Satans forslag ville ha sikret full likhet: Den ville “forløse hele menneskeheten” så ikke en sjel ville gå tapt. Ingen ville ha handlefrihet eller valg, og derfor var det ikke behov for motsetninger. Det ville ikke være noen prøve, ikke noe nederlag og ingen suksess. Det ville ikke bli noen vekst for å oppnå den hensikt Faderen ønsket for sine barn. Skriftene forteller at Satans motstand førte til en “strid i himmelen” (Åpenbaringen 12:7), der to tredjedeler av Guds barn gjorde seg berettiget til å oppleve jordelivet ved å velge Faderens plan og forkaste Satans opprør.
Satans hensikt var å oppnå Faderens ære og makt (se Jesaja 14:12–15; Moses 4:1, 3). “Derfor,” sa Faderen, “fordi Satan gjorde opprør mot meg … bød jeg at han … skulle kastes ned” (Moses 4:3) sammen med alle deres ånder som hadde utøvd sin handlefrihet for å følge ham (se Judas brev 1:6; Åpenbaringen 12:8–9; L&p 29:36–37). Satan og hans tilhengere ble kastet ned som ånder uten legeme i jordelivet, og prøver å friste og bedra og fange Guds barn (se Moses 4:4). Slik har det seg at den onde, som motarbeidet og forsøkte å ødelegge Faderens plan, egentlig la til rette for den, fordi det er motsetninger som gjør det mulig å velge, og det er muligheten til å ta de rette valgene som fører til den vekst som er hensikten med Faderens plan.
II.
Det er viktig å merke seg at fristelsen til å synde ikke er den eneste form for motsetning i jordelivet. Far Lehi sa at dersom fallet ikke hadde funnet sted, ville Adam og Eva “ha forblitt i en tilstand av uskyld – uten glede, for de kjente ikke elendighet (2 Nephi 2:23). Dersom vi ikke opplevde motsetninger i jordelivet, “måtte alle ting nødvendigvis være blandet sammen til ett”, så det ikke ville være hverken lykke eller elendighet (vers 11). Derfor, fortsatte far Lehi, etter at Gud hadde skapt alle ting “for å tilveiebringe sine evige hensikter med hensyn til mennesket … måtte det nødvendigvis være en motsetning, nemlig den forbudte frukt i motsetning til livets tre, den ene søt og den andre bitter” (vers 15).2 Hans undervisning om denne delen av frelsesplanen avsluttes med følgende ord:
“Se, alle ting er blitt gjort i henhold til den visdom han har som kjenner alle ting.
Adam falt for at mennesket kunne bli til, og mennesket er til for å kunne ha glede” (vers 24–25).
Motsetninger i form av de vanskelige omstendighetene vi opplever i jordelivet, er også en del av planen som fremmer vår vekst i jordelivet.
III.
Alle opplever forskjellige former for motgang som setter oss på prøve. Noen av disse prøvene er fristelser til å synde. Noen er jordiske utfordringer uavhengig av personlig synd. Noen er svært store. Noen er små. Noen er vedvarende, og noen bare enkelthendelser. Ingen av oss er fritatt. Motsetninger gjør det mulig for oss å vokse i retning av det vår himmelske Fader ønsker at vi skal bli.
Etter at Joseph Smith hadde fullført oversettelsen av Mormons bok, måtte han fremdeles finne en forlegger. Dette var ikke lett. Kompleksiteten i dette lange manuskriptet og kostnadene for trykking og innbinding av tusenvis av eksemplarer var skremmende. Joseph gikk først til E. B. Grandin, en boktrykker i Palmyra, som avslo. Han gikk så til en annen boktrykker i Palmyra, som også sa nei. Han reiste til Rochester, 40 km unna, og snakket med den mest fremtredende forleggeren i det vestlige New York, som også avslo. En annen forlegger i Rochester var villig, men omstendighetene gjorde dette alternativet uakseptabelt.
Det hadde gått flere uker, og Joseph må ha vært forvirret over hvor vanskelig det skulle være å utføre sin guddommelige befaling. Herren gjorde det ikke lett, men han gjorde det mulig. Josephs femte forsøk, en ny henvendelse til boktrykker Grandin i Palmyra, lyktes.3
Mange år senere led Joseph i mange måneder i Liberty fengsel. Da han ba om hjelp, fortalte Herren ham at “alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode” (L&p 122:7).
Vi er alle kjent med andre former for motsetning i jordelivet som ikke forårsakes av våre personlige synder, innbefattet sykdom, uførhet og død. President Thomas S. Monson har forklart:
“Noen av dere har kanskje til tider ropt ut i lidelse og lurt på hvorfor vår himmelske Fader ville la dere gjennomgå disse prøvelsene…
Vårt liv på jorden var imidlertid aldri ment å være lett eller behagelig hele tiden. Vår himmelske Fader … vet at vi lærer og vokser og blir foredlet ved vanskelige utfordringer, hjerteskjærende sorg og vanskelige valg. Hver og en av oss opplever mørke dager da våre kjære går bort, vonde tider da vår helse er borte, eller følelsen av å bli sviktet når de vi er glad i, synes å ha forlatt oss. Disse og andre prøvelser gir oss den virkelige prøven på vår evne til å utholde.”4
Vår innsats for å forbedre vår overholdelse av sabbatsdagen utgjør et mindre stressende eksempel på motsetninger. Vi har Herrens befaling om å holde sabbaten hellig. Noen av våre valg kan bryte dette budet, mens andre valg med hensyn til hvordan vi bruker tiden på sabbaten rett og slett handler om hvorvidt vi vil gjøre det som bare er bra, eller det som er bedre eller best.5
For å illustrere motsetninger i form av fristelse, beskriver Mormons bok tre metoder djevelen vil bruke i de siste dager. For det første vil han “rase i menneskenes barns hjerter og oppegge dem til vrede mot det som er godt” (2 Nephi 28:20). For det annet vil han “berolige og lulle [medlemmene] inn i en verdslig trygghet” og si at “Sion trives, alt er vel” (vers 21). For det tredje vil han fortelle oss at “det er ikke noe helvete, og … jeg er ingen djevel, for det er ingen” (vers 22, og derfor er det ikke noe rett og galt. På grunn av disse motsetningene, blir vi minnet om ikke å være “likegyldig i Sion”. (vers 24).
Kirken i sin guddommelige misjon og vi i vårt personlige liv synes å oppleve økende motstand i dag. Etter hvert som Kirken vokser i styrke og vi medlemmer vokser i tro og lydighet, øker kanskje Satan styrken på sin motstand slik at vi vil fortsette å ha “motsetning i alle ting”.
Noe av denne motstanden kommer til og med fra medlemmer av Kirken. Noen av dem som bruker personlig resonnement eller visdom til å motsette seg profetisk rettledning, gir seg selv en merkelapp de låner fra valgte organer – “den lojale opposisjonen”. Selv om dette er passende i et demokrati, har det ingen plass i ledelsen av Guds rike, der spørsmål respekteres, men ikke opposisjon (se Matteus 26:24).
Som et annet eksempel, er det mange ting i Kirkens tidlige historie, for eksempel hva Joseph Smith gjorde eller ikke gjorde i enhver omstendighet, som noen bruker som grunnlag for opposisjon. Jeg sier til alle: Utøv tro og sett deres lit til Frelserens undervisning at “på fruktene skal dere kjenne dem” (Matteus 7:16). Kirken gjør store anstrengelser for å være åpen med opptegnelsene vi har, men etter alt vi kan publisere, står våre medlemmer noen ganger igjen med grunnleggende spørsmål som ikke kan besvares ved studium. Dette er Kirkens histories versjon av “motsetning i alle ting”. Enkelte ting kan bare læres ved tro (se L&p 88:118). Vi må først og fremst ha tro på det vitnesbyrd vi har mottatt fra Den hellige ånd.
Gud krenker sjelden handlefriheten til noen av sine barn ved å gripe inn mot noen for å hjelpe andre. Men han letter byrdene av våre lidelser og styrker oss til å bære dem, slik han gjorde for Almas folk i Helams land (se Mosiah 24:13–15). Han hindrer ikke alle katastrofer, men han besvarer våre bønner om å la dem bøye av fra oss, slik han gjorde med den unikt kraftige syklonen som truet med å hindre innvielsen av templet på Fiji, eller så demper han virkningen slik han gjorde med terrorbombingen som tok så mange liv på flyplassen i Brussel, men bare skadet våre fire misjonærer.6
Gjennom alle motsetninger i jordelivet har vi Guds forsikring om at han vil “hellige [våre] lidelser til [vårt] gavn” (2 Nephi 2:2). Vi har også lært å forstå våre jordiske erfaringer og hans bud i sammenheng med hans store frelsesplan, som forteller oss om hensikten med livet og gir oss vissheten om en Frelser, i hvis navn jeg vitner om at disse tingene er sanne. I Jesu Kristi navn. Amen.