“Har du tro”, Til styrke for ungdom, des. 2023.
“Har du tro?”
På fjellene den høstdagen lærte jeg at prestedømmet kan utføre mirakler.
Fotografier: Leslie Nilsson, Michael R. Morris, Luis Oviedo og Hector Reyes
Det siste jeg husker før firehjulingen veltet, var at jeg var så redd at jeg ikke klarte å skrike. Jeg lukket øynene og kjente at kroppen ble dratt langs bakken. Jeg ble slått bevisstløs da firehjulingen landet oppå meg. På en eller annen måte klarte vennen min, Kurt, som også var skadet, løftet den av meg.
Jeg kjente smaken av blod og jord i munnen da jeg våknet. Jeg var svimmel og lå ved kanten av en grøft. Til å begynne med kjente jeg ingen smerter, men snart begynte det å gjøre vondt når jeg pustet. Da Kurt hadde hjulpet meg med å ta av hjelmen, begynte det også å gjøre vondt i den venstre armen, som var gått ut av ledd. Jeg hadde en stor kul i hodet, og da jeg så på venstre ben, så jeg et stort kutt. Benet blødde, og det hovnet snart til det dobbelte av normal størrelse.
Så ble jeg redd – ikke for å dø, men av å tenke på at jeg kanskje aldri ville kunne spille fotball igjen.
Begge foreldrene mine er fra Argentina. Alle i familien er opptatt av fotball. Jeg vokste opp med å spille og se på fotball, spesielt sammen med pappa. Da Argentina vant VM i 2022, var det den beste dagen noensinne!
Å spille fotball har lært meg at hvis jeg gjør mitt beste, kan jeg gjøre ting jeg ikke trodde jeg var i stand til. Det gjelder også på skolen, som med prøver. Prøver kan være vanskelige, men hvis jeg studerer og jobber hardt, vet jeg at jeg vil gjøre det bra.
Jeg har også lært at jeg blir mer frustrert hvis jeg spiller dårlig, enn om laget mitt taper. Selv om vi taper, er jeg fortsatt glad hvis jeg har spilt bra.
En prøve på tro
Rett etter ulykken kom søsteren min, Nicole, sammen med venninnen sin på en annen firehjuling, og to gutter som så oss krasje, kom raskt kjørende på sine firehjulinger.
“Pappa er sykepleier!” sa en av guttene. Mens han ringte faren sin for å få hjelp, skyndte Nicole og venninnen seg tilbake til leiren for å hente pappa.
Den morgenen hadde sykepleieren Mike Staheli planlagt å dra hjem fra en helgecamp sammen med noen venner. Men de hadde lyst til å bli en dag til. Jeg er takknemlig for at de gjorde det.
Mens Mike ga meg førstehjelp og sjekket de vitale funksjonene mine, ringte noen etter ambulanse. Mike fryktet at jeg hadde brukket armen og lårbenet, brukket flere ribben, og at jeg blødde innvendig.
Mike sa at ambulansen fra en by i nærheten sannsynligvis ville komme først, men tilstanden min var alvorlig nok til at jeg ville bli flydd til Primary Children’s Hospital i Salt Lake City i Utah. Luftambulansen ble også tilkalt.
Da pappa og vennen hans, Hector, så meg, skjønte de at jeg trengte en prestedømsvelsignelse. Pappa spurte meg, “Har du tro på prestedømmets kraft? Har du tro på at Herren kan hjelpe deg og helbrede deg?”
“Jeg tror på den, pappa,” svarte jeg. Men samtidig tenkte jeg, “Hva om jeg ikke har nok tro?”
Far salvet meg, og Hector velsignet meg. Så snart velsignelsen startet, begynte jeg å puste saktere, jeg ble roligere, og jeg følte meg varm, selv om det var kaldt ute. Da visste jeg at jeg hadde nok tro, og at jeg kom til å bli bra uansett.
Da ambulansen kom, klippet ambulansepersonell opp favoritt-fotballskjorten min og sjekket de vitale funksjonene mine. De hadde stabilisert seg. Helikopteret kom noen minutter senere.
Da helikopteret landet på sykehuset, ble jeg trillet inn i full fart. Sykepleiere og leger begynte å undersøke meg og ta mange prøver, blant annet MR. Far og jeg forventet det verste, og det samme gjorde de.
Men de fant ingenting! Ingen brukne ben, ingen indre blødninger, ingen tegn til hjernerystelse. Men benet mitt gjorde fortsatt vondt.
“Det er et mirakel!” sa en av sykepleierne. Senere sa en av legene, “OK, Alan, det ser ut som du kan dra hjem i kveld.”
Jeg tenkte: “Virkelig?”
Siden jeg fortsatt hadde vanskelig for å gå, ble jeg på sykehuset over natten. Neste morgen dro jeg med bare en støttebandasje på venstre håndledd. Noen uker senere var jeg tilbake på fotballtreningen.
Prestedømmet, tro og familie
Jeg lurer på hva som ville ha skjedd hvis far og Hector ikke hadde hatt prestedømmet. Jeg kunne ha vært mye verre. Den dagen innså jeg hvor viktig prestedømmet er. Jeg lærte at tro på Jesus Kristus og prestedømmets kraft kan gjøre mirakuløse ting.
Jeg lærte også at de som har prestedømmet må være gode eksempler. Hvis vi har prestedømmet, men velger å gjøre ting som er galt, viser vi at vi ikke respekterer eller hedrer Guds kraft. Men når vi er gode eksempler, viser vi andre at vi hedrer prestedømmet og vet at Herren kan utføre mirakler gjennom oss.
Jeg er takknemlig for familien min og for Kirken. Jeg tenker alltid på ofrene som foreldrene mine har gjort for meg og brødrene og søstrene mine. De tenker på oss først. Far skadet nylig kneet sitt mens han spilte fotball og kan ikke jobbe. Mange, spesielt fra Kirken, har velsignet oss med mat og andre ting vi trenger. For å holde troen min sterk, ber jeg hver morgen, går på Seminar og leser Skriftene hver kveld sammen med familien min. Det hjelper meg veldig mye.
Alan på tur med familien noen måneder etter ulykken.
Siden ulykken har jeg ofte tenkt på hvor mye Gud har velsignet meg. Hver gang jeg har et problem nå, er det første jeg gjør å gå rett til ham. Jeg føler at hvis han elsket meg nok til å velsigne og hjelpe meg gjennom ulykken, kan han hjelpe meg gjennom hva som helst.
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.