Kapittel 21

Vi skulle elske Gud mer enn vi elsker verden

“Vi må komme opp på … et høyere nivå. Vi må elske Gud mer enn vi elsker verden.”

Fra Lorenzo Snows liv

Kort tid etter at Lorenzo Snow ble døpt og bekreftet i Kirtland, Ohio, var det en rekke siste-dagers-hellige, også noen av Kirkens ledere, som vendte seg mot profeten Joseph Smith. Ifølge Lorenzo Snow skyldtes dette frafallet spekulasjon, eller med andre ord at de tok uvanlig stor risiko i forretninger i håp om snarlig rikdom. Blendet av et ønske om verdens forgjengelige ting, var det noen som vendte seg bort fra evangeliets evige velsignelser.

Cirka 50 år senere, mens han var president for De tolv apostlers quorum, talte president Snow til en gruppe siste-dagers-hellige i Logan, Utah. Han fortalte dem om den motgang han hadde vært vitne til i Kirtland, og advarte dem og sa at de snart ville oppleve lignende prøvelser. “Det kommer snart noe som vil prøve dere, kanskje på en måte dere aldri før har blitt prøvet,” sa han. “Alt vi behøver å gjøre nå, er imidlertid å se hvor våre feil og svakheter ligger, dersom vi har noen. Dersom vi har vært upålitelige, la oss fornye våre pakter med Gud og bestemme oss, ved hjelp av faste og bønn, for at vi ønsker tilgivelse for våre synder så Den allmektiges ånd kan være med oss, så vi kanskje kan unnslippe de voldsomme fristelsene som nærmer seg. Skyen tårner seg opp og blir stadig mørkere. Dere vet hva følgene av denne tilbøyeligheten til å spekulere ble i Kirtland. Vær derfor på vakt.”¹

Ettersom president Snows advarsel fremdeles er relevant for siste-dagers-hellige i dag, er mye av hans tale til de hellige i Logan tatt med i dette kapitlet. Han sa: “Kanskje noen ord om våre omstendigheter den gangen [i Kirtland] kan være til nytte for oss i fremtiden – kanskje det kan gi oss noen nyttige lærdommer.”² [Se forslag 1 på side 241.]

Lorenzo Snows læresetninger

Når noen slipper verdslighet inn i sitt sinn og sitt hjerte, vender de ryggen til evige prinsipper.

Jeg husker veldig godt den vanskelige tiden vi opplevde i Kirtland… hvor Guds profet var bosatt, hvor Gud selv, Jesus, Guds Sønn, åpenbarte seg i sin herlighet. Han sto på forhøyningens brystvern i templet, som var bygget etter befaling. Under hans føtter var det en brolegning i rent gull i farge som rav. Hans hår var hvitt som nyfallen snø. Hans ansikt skinte like sterkt som solen. Hans røst var som lyden av fossefall. [Se L&p 110.] Denne fantastiske tilkjennegivelsen fant sted i det tempel som hadde blitt reist til hans ære. Jeg var i Kirtland på den tiden, hvor vi opplevde ting som jeg noen ganger tenker at vi nå begynner å gjenta. De omstendigheter som de siste-dagers-hellige befant seg i den gangen, var uvanlige. Om ikke annet var i hvert fall virkningen på folket uvanlig… På den tiden var innbyggerne i dette landet særlig tilbøyelige til spekulasjon. Man spekulerte i valuta, banker, jordeiendommer, bytomter og en hel masse annet. Denne tilbøyeligheten til spekulasjon kom fra verden og feiet inn over de hellige som en voldsom bølge eller en stri strøm, og mange snublet og falt fra.³

Noen av dem [de hellige i Kirtland] begynte å spekulere. De glemte sin religion, de glemte de prinsipper som hadde blitt åpenbart for dem, og mange av dem fulgte verden og ble revet med av spekulasjon. Det oppsto vanskeligheter – misunnelse og strid – og Herren var misfornøyd og lot ødeleggelse komme over dem, og hele bosettingen gikk i oppløsning.⁴

Ikke lenge før dette store frafall hadde Herren utøst fantastiske velsignelser over folket. Evangeliets gaver hadde blitt utøst i bemerkelsesverdig grad – evighetens rikdommer. Engler hadde besøkt dem. Som jeg nevnte tidligere, hadde Guds Sønn snakket med sine tjenere. Da templet ble innviet, mottok folket fantastiske velsignelser. I løpet av den tiden hvor vi var så begunstiget av Gud, deltok jeg selv på de forskjellige møtene som ble holdt i templet. Vi hadde bønnemøter og vitnesbyrdsmøter, og de vitnesbyrd som brødrene og søstrene bar, var helt fantastiske. De profeterte, de talte i tunger, og de opplevde tydning av tunger i bemerkelsesverdig grad. Disse velsignelsene var nærmest alminnelige blant folk i Kirtland. De var hengivne, og de følte at de kunne ofre alt de hadde. De følte nesten at de oppholdt seg i Guds nærhet, og det var naturlig at de skulle føle det slik med den strålende innflytelse de var under.

Alle disse velsignelsene og mange andre som jeg ikke har hatt tid til å nevne, ble de siste-dagers-hellige til del like før denne tilbøyeligheten til å spekulere begynte å bre om seg blant medlemmene. Man skulle tro at etter å ha mottatt så store tilkjennegivelser, kunne ingen fristelse felle de hellige. Men slik ble det, og de ble adspredt i alle retninger.

Så besynderlig det enn kan virke, gjennomsyret denne holdningen til spekulasjon De tolv apostlers quorum og De syttis syv presidenter. Det var faktisk ikke et eneste quorum i Kirken som ikke var mer eller mindre berørt av denne tilbøyeligheten til å spekulere. Etter hvert som denne holdningen bredte om seg, fulgte splid og uenighet i kjølvannet. Brødre og søstre begynte å baktale og krangle med hverandre fordi deres interesser ikke stemte overens.

Vil det bli slik med de siste-dagers-hellige som jeg nå taler til? Jeg er redd det kommer, men i hvilken grad det vil påvirke dere, kan jeg ikke si. Dere vil imidlertid få oppleve det, og det er kanskje nødvendig at dere gjør det.

… Halvparten av apostlenes quorum i Kirtland falt for denne onde innflytelsen. Det var denne spekulasjonen, denne lysten på gull – verdens gud – som fikk disse sørgelige konsekvensene. Og når den hadde denne virkningen på dem som innehadde det høyeste prestedømme i verden, hvordan ville den påvirke oss, som kanskje ikke har fått den samme intelligens, informasjon og erfaring som de hadde? …

Dere er gode mennesker… Gud elsker dere. Han har behag i deres rettferdighet, og han ønsker ikke å se om igjen … det som skjedde i Kirtland. Det er ikke nødvendig. Vi har selv evne til å unngå det som splittet de hellige i Kirtland og felte halvparten av De tolv. Herren ønsker ikke at disse tingene skal gjenta seg i vår tid.⁵

De siste-dagers-hellige burde ha kommet for langt med hensyn til visdom og intelligens til å bli fanget i snarer som dette. Det lønner seg ikke. Det vil ikke lønne seg for noe menneske å vende ryggen til disse strålende prinsipper og de ting som har blitt mottatt fra de evige verdener – å vende ryggen til disse tingene og bli involvert i og hengi oss til de ynkelige ting som hører verden til. Det vil ikke lønne seg for oss. Uansett hvilke fristelser vi måtte møte, eller som vi nå er utsatt for, skulle vi lære av vår historie og ikke tillate oss å bukke under, ellers vil vi angre det bittert.⁶ [Se forslag 2 på side 241.]

Vi har inngått pakt om å ta avstand fra verdslighet og vie oss til Guds rike.

Verdens gud er gull og sølv. Verden dyrker denne guden. Den er allmektig for dem, selv om de kanskje ikke er villige til å innrømme det. Gud har med hensikt gjort det slik at de siste-dagers-hellige må vise om de har kommet så langt med hensyn til kunnskap, visdom og Guds kraft at de ikke kan bli overvunnet av verdens gud. Vi må komme dit hen. Vi må også nå en høyere standard, et høyere nivå. Vi må elske Gud mer enn vi elsker verden, mer enn vi elsker gull og sølv, og elske vår neste som oss selv.⁷

Hvis vi … unnlater å holde de pakter vi har inngått, nemlig å bruke vår tid, våre talenter og våre evner til å bygge opp Guds rike på jorden, hvordan kan vi med rimelighet forvente å komme frem i den første oppstandelses morgen, identifisert med det store forløsningsarbeidet? Hvis vi, i vår opptreden, våre vaner og omgang med andre, gjør som … verden, og dermed identifiserer oss med verden, tror dere, mine brødre, at Gud vil gi oss de velsignelser vi ønsker å arve? Nei, det vil han ikke! … Vi må utvikle i oss selv himmelens rettferdighet og plante Guds rettferdighet i vårt hjerte. Herren sa gjennom profeten Jeremia: “Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.” [Jeremia 31:33.] Det er dette Herren ønsker å gjøre, og dette vil han også oppnå i oss hvis vi retter oss etter hans vilje.⁸

Jeg takker Gud for at vi i denne tid med fordervelse og ugudelighet i verden, har hellige og rettferdige menn og kvinner som kan vie de overlegne talenter som Gud har gitt dem, til hans pris og ære. La meg også si at det finnes tusenvis av rettskafne og hederlige menn og kvinner som Herren har samlet inn fra verdens nasjoner, som også er villige til å vie sin tid og sine talenter til å utføre Guds verk til beste for hans barn.⁹ [Se forslag 3 på side 241.]

Vi følger Frelserens eksempel når vi nekter å bytte evighetens herligheter mot verdens rikdom.

Dere kan forvente … å møte hindringer på livets vei som vil sette deres beste forsetter på prøve, og noen av dere kan bli fristet til å avvike fra sannhetens og hederlighetens vei og, i likhet med Esau, velge å gi avkall på evighetens herligheter for noen få flyktige øyeblikk med tilfredsstillelse og fornøyelse [se 1 Mosebok 25:29–34]. Da … må dere gripe muligheten til å følge vår Frelsers eksempel da han ble tilbudt denne verdens herlighet om han ville nedlate seg til en tåpelig handling, men han svarte sin frister: “Vik bak meg, Satan!” [Se Lukas 4:5–8.]¹⁰

Når jeg reflekterer over livet, ser jeg at livet i denne verden er kort sammenlignet med evigheten, at vår intelligens, guddommeligheten i oss, alltid har eksistert, aldri ble skapt og alltid vil eksistere i all evighet [se L&p 93:29]. I lys av disse kjensgjerninger passer det seg for oss som intelligente vesener, å innse at dette liv snart er over, og så kommer det liv som er evig, og i samme grad som vi har holdt budene, har vi et fortrinn fremfor dem som ikke har gjort slike forbedringer.¹¹

Evangeliet forener alle dets tilhengere, det gjør ingen forskjell, det skiller ikke mellom rike og fattige, vi er alle som én forpliktet til å utføre de plikter som blir pålagt oss… La meg nå spørre: Hvem er i besittelse av noe som helst, som egentlig kan kalle noe av denne verdens gods sitt eget? Jeg kan ikke si det, jeg er bare en forvalter av svært lite, og jeg står ansvarlig overfor Gud for min bruk og forvaltning av det. De siste-dagers-hellige har mottatt evangeliets lov gjennom Guds åpenbaringer, og den er så tydelig skrevet at alle kan forstå den. Og om vi forsto hvilken stilling vi inntok da vi sluttet oss til det og inngikk i dets pakt ved dåp til syndenes forlatelse, måtte vi likevel være bevist på det faktum at loven krever at vi først søker Guds rike, og at vår tid, våre talenter og våre evner må være underordnet dets interesser [se Matteus 6:33; 3 Nephi 13:33]. Om det ikke var slik, hvordan kunne vi forvente at vi i fremtiden, når denne jord har blitt omdannet til oppholdssted for Gud og hans Sønn, skal arve evig liv og bo og regjere sammen med ham?

Hvem kan si at de rike, eller de som har mange talenter, har større håp eller utsikt til å arve disse velsignelsene enn de fattige, eller de som bare har ett talent? Slik jeg forstår det, vil den mann som arbeider på et verksted, enten som skredder, snekker eller skomaker eller i en hvilken som helst annen bransje, og som lever i henhold til evangeliets lov og er ærlig og trofast i sitt kall, være akkurat like berettiget til å motta disse og alle velsignelser som henhører til den nye og evige pakt, som noen annen mann. På grunn av sin trofasthet vil han motta troner, fyrstedømmer og makter, og hans barn skal bli like tallrike som stjernene på himmelhvelvingen eller sandkornene ved havets bredd. Hvem har bedre utsikter enn dette?¹² [Se forslag 3 og 4 nedenunder.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Overvei beretningen på side 235–36. Hva er det ved verdslighet som får folk til å glemme sin religion? Hvordan kan vi ta hånd om våre timelige behov uten at verdslighet får overhånd over oss?
Grunn på det avsnittet som begynner på side 236. Hvordan kan vår kjærlighet til Gud hjelpe oss å unngå at verdslighet får overhånd over oss?
President Snow sa at vi har inngått pakt om å “bruke vår tid, våre talenter og våre evner til å bygge opp Guds rike på jorden” (side 238). Tenk over hva du kan gjøre for å holde denne pakten.
Les siste avsnitt i kapitlet. På hvilke måter kan følgende sannheter hjelpe oss å holde våre pakter? “Livet i denne verden er kort sammenlignet med evigheten.” Ingen kan “kalle noe av denne verdens gods sitt eget”.

Aktuelle skriftsteder: Matteus 6:19–24; Johannes 17:15; 1 Johannes 2:15–17; Jakobs bok 2:13–19; Mormon 8:35–39; L&p 38:39; 63:47–48; 104:13–18

Hjelp til undervisningen: Diskusjoner i små grupper kan “gi mange mennesker anledning til å delta i en leksjon. Personer som i alminnelighet nøler med å delta, kan komme med ideer i små grupper som de ellers ikke ville ha gitt uttrykk for foran hele klassen” (Undervisning, intet større kall, 179).

Selv etter de store tilkjennegivelsene som fant sted i Kirtland tempel, var det mange hellige i Kirtland som falt fra.

I likhet med den rike unge mannen som snakket med Frelseren (se Matteus 19:16–22), er det noen i dag som blir fristet til å vende seg bort fra de trengende.