Kapittel 19

Misjonærarbeid: “En vei til alle menneskers hjerte”

“Det finnes en vei til alle menneskers hjerte, og det er opp til dere å finne veien til de menneskers hjerte som dere er kalt til å tjene.”

Fra Lorenzo Snows liv

Lorenzo Snow ble døpt i Kirtland, Ohio, hvor han studerte hebraisk i samme klasse som profeten Joseph Smith og andre ledere i Kirken. Han håpet at han en dag kunne ta en “tradisjonell utdannelse” ved et universitet i Øststatene.¹ Men mens han arbeidet mot dette målet, begynte han å føle en dragning mot et annet mål. Han fortalte senere:

“Jeg mottok [evangeliets sannheter] med et åpent hjerte, og jeg var fast bestemt på å ikke gi meg med det… Jeg begynte å bli litt bekymret for om det var riktig av meg, etter å ha mottatt denne strålende kunnskapen, å fortsette uten å vitne om den. Unge menn som hadde blitt sendt ut på misjon, kom hjem og vitnet om de velsignelser de hadde mottatt… og jeg begynte å tenke at jeg, istedenfor å forberede meg til å studere i Øststatene, burde begynne å bære vitnesbyrd om det Herren hadde gitt meg så utførlig kunnskap om. Samtidig likte jeg ikke å skulle oppgi mine utsikter til en utdannelse, for jeg hadde tenkt på det lenge, og jeg hadde da anledning og midler til å gjennomføre den.”

Han kjempet med motstridende følelser, og ba en betrodd venn om råd: “Jeg fortalte ham hva jeg ønsket, og han sa: ‘Bror Snow, jeg ville ikke ha gitt noen andre det samme råd som jeg føler for å gi deg, under rådende omstendigheter. Om jeg var i ditt sted, ville jeg ha gjennomført mine hensikter og skaffet meg en utdannelse.’ Det var nettopp det jeg ønsket at han skulle si, og jeg ble glad. Jeg var tilfreds en stund, men etter å ha hørt disse unge eldstene vitne om sin suksess med å forkynne evangeliet, begynte jeg igjen å tenke på det. Herren hadde gitt meg kunnskap om at han ville komme til jorden, og at en forberedelse nødvendigvis måtte finne sted: Han hadde gitt meg alt jeg hadde bedt om, og mer, for den dåp hvor jeg mottok Den hellige ånd og den fullkomne kunnskap som da ble gitt meg, var mer virkelig og overbevisende enn min nedsenkning i det kalde vannet, og jeg følte at et ansvar hvilte på meg. Så jeg lukket mine bøker og la min latin og min gresk til side.”²

Etter å ha tatt denne avgjørelsen, reiste Lorenzo Snow på misjon til Ohio i 1837. Han reiste senere på andre misjoner – først til Missouri, Illinois, Kentucky og Ohio, og senere til England, Italia, Hawaii, det nordvestlige USA og Wyoming. Mens han var i England, skrev han et brev til sin tante, hvor han forklarte hvorfor han var villig til å forlate sitt hjem og tjene som misjonær: “Den tanke at jeg er flere tusen kilometer unna mitt barndomshjem og alle mine tidligere gode omgangsvenner, reiser helt naturlig spørsmålet: Hvorfor er jeg her? … Jeg er her fordi Gud har talt og oppreist en profet, som han har gjengitt fylden av det evige evangelium gjennom, med alle dets gaver, all dets myndighet, alle ordinanser og velsignelser, med følgende erklæring til alle folk: ‘Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!’ Ifølge Guds forsyn har jeg blitt kalt som ambassadør, til å bringe dette budskap til jordens nasjoner, noe som jeg vet gir meg et stort ansvar som jeg ikke kan oppfylle uten Den allmektiges hjelp.”³

President Snow var alltid takknemlig for den avgjørelse han tok om å tjene Herren som misjonær. I september 1901, da han var 87 år gammel, sa han: “Det gleder meg ennå å tenke på min tid som misjonær. De følelser som disse eiendommelige opplevelsene har skapt, har blitt en integrert del av min natur.”⁴ [Se forslag 1 på side 221.]

Lorenzo Snows læresetninger

Etter å ha mottatt evangeliets fylde, ønsker vi å hjelpe andre å få gleden av de samme velsignelsene.

Når en mann mottar kunnskap, blir han tilskyndet til å dele den med andre. Når en mann blir lykkelig, lærer den ånd som omgir ham, å strebe etter å gjøre andre lykkelige… Er det noen mulighet for at en mann kan bli lykkelig uten kunnskap om Kristi evangelium? … Selv om menneskene i verden prøver å bli lykkelige, klarer de ikke å oppnå det de ønsker. De kan ikke være lykkelige, unntatt ved ett prinsipp, og det er ved å motta evangeliets fylde, som lærer oss å ikke vente til vi kommer til evigheten med å begynne å gjøre oss selv lykkelige, men det lærer oss å strebe her etter å få oss selv og menneskene rundt oss til å juble over Den allmektiges velsignelser.

Følgelig skulle det være vårt mål å lære å gjøre oss selv nyttige, å være frelsere for våre medmennesker, å lære hvordan vi kan redde dem, å formidle til dem vår kunnskap om de prinsipper som er nødvendige for å løfte dem til den samme grad av intelligens som vi selv har.⁵

Gå og bli venner med menneskene rundt dere, eller velg én, og prøv å vekke hans følelser, hans tro, hans omstendigheter og hans sinn, og prøv å opplyse vedkommende, og hvis han er en synder, prøv å frelse ham fra hans synder og bringe ham ut av trelldom og inn i det lys og den frihet som dere har del i, for på denne måten kan dere gjøre noe godt med den informasjon som Herren har gitt dere.⁶ [Se forslag 2 på side 221.]

Misjonærer er villige til å ofre for å hjelpe andre å komme til kunnskap om sannheten.

Så snart de hellige hadde slått seg noenlunde til ro i disse daler [i Utah], rettet Herrens tjenere igjen sin oppmerksomhet mot det store misjonærarbeid som påhvilte Kirken.

Vi befant oss i fattigdom og slet for å gjøre landet beboelig, men vi kunne ikke forsømme den plikt som påhvilte oss til å utbre evangeliet, for Herren hadde befalt at det skulle forkynnes i hele verden. Det er ett av tegnene på dette verks guddommelighet at selv om de har blitt utdrevet og forfulgt, har de siste-dagers-hellige trofast gjort sitt beste for å følge denne Herrens befaling.

På Kirkens generalkonferanse i oktober 1849 – bare to år etter at pionerene ankom [Saltsjø]dalen – ble en rekke eldster kalt til å åpne misjoner i forskjellige deler av verden. Fire av De tolv apostler ble utnevnt til å ta ledelsen. Apostel Erastus Snow ble kalt til å reise til Skandinavia, apostel John Taylor til Frankrike, jeg selv til Italia og apostel Franklin D. Richards til England, hvor en misjon allerede var opprettet. I de vanskelige omstendigheter vi da befant oss i, med våre familier nesten uten eksistensmidler, var dette en stor utfordring for oss, men Herren hadde kalt, og vi følte at vi måtte handle, uansett hvilket offer det innebar.⁷

Vi gir så mye av vårt liv som vi anser å ha liten verdi for oss, for at verden skal forstå at det finnes en Gud i de evige verdener, så de kan forstå at Gud også i dag er engasjert i menneskenes barns anliggender. Verden begynner å gli over i følelser og oppfatninger som bunner i vantro. Selv blant kristne er det tusener og titusener som, selv om de ikke er villige til å innrømme det fordi det ville vært upopulært, ikke tror at Gud har noe som helst med menneskenes barn å gjøre. Vi må stå frem og ofre for at denne tro og kunnskap kan komme ut til menneskenes barn.⁸

Når vi kaller våre unge misjonærer til å reise til jordens nasjoner, tar de det til overveielse, og etter å ha hørt om deres erfaringer som har vært ute i verden som misjonærer, er det ikke så hyggelig å se frem til de prøvelser og vanskeligheter som de kan se at de vil måtte gjennomgå. Det fantastiske er at de likevel er villige til å reise ut og rette seg etter kravene.⁹

Det finnes sider ved en misjon som slett ikke er bare hyggelige for våre unge eldster. De vet at de må ofre hjemmets gleder, og de forstår at de skal være blant mennesker som ikke alltid vil bli så glade for det de har å si til dem. Men på den annen side føler de at de er i besittelse av livets frø, og at hvis de kan finne en hederlig mann eller kvinne, vil Herrens ånd virke på deres hjerte slik at de kanskje vil motta det strålende budskap som de har å gi dem. Dette gir dem glede og tilfredsstillelse. En annen ting er at de ser en mulighet i denne erfaringen til å sikre seg noe som vil være av stor verdi for dem i deres fremtidige ansvarsoppgaver. Det er underlig at blant de mange tusen brev jeg har mottatt fra dem som har blitt kalt til å reise på misjon – for det meste unge menn – kan jeg bare komme på ett tilfelle hvor vedkommende takket nei. Hvorfor er det slik? Det er fordi kjærlighetens og udødelighetens ånd, Den allmektiges ånd, er over disse unge eldstene, og de har mottatt tilkjennegivelser som inspirerer dem til å gjøre det som ingen bestikkelse ellers kunne få dem til å gjøre.¹⁰ [Se forslag 3 på side 221.]

Misjonærer skulle aldri glemme at de er himmelens ambassadører, med et godt budskap om stor glede.

Vi sender ut våre eldster for å forkynne evangeliet. Hvem sender dem? … Israels Gud sender dem. Det er Hans verk. Det er intet menneske på jorden som er så interessert i at en eldste skal lykkes når han forkynner evangeliet som det Herren er, som har sendt ham for å forkynne for menneskene, Herrens barn. Han ble deres far i den andre verden, og de kom hit fordi Herren ville at de skulle komme.¹¹

Vi føler at dere [misjonærer] vil lykkes stort, fordi vi føler og vet at dere har blitt kalt av Gud. Menneskets visdom kunne aldri ha klekket ut et verk som dette. Jeg blir forundret når jeg tenker over dets storhet. Jeg kan si at det er nettopp dette verk som trengs på dette tidspunkt, og jeg føler at dere vil vie hele deres sjel til arbeidet. Utvikle den samme ånd som Jesus hadde da han sa at han ikke kunne gjøre noe annet enn det som Faderen ga ham å gjøre [se Johannes 5:30].

Tenk ikke på deres vanskeligheter og tilsynelatende tap. Glem deres egne interesser, og deres fremgang vil bli stor og strålende, og hele Kirken vil føle virkningen av deres arbeid.

Ikke tenk på likegyldigheten til noen av menneskene dere vil arbeide blant, og de små skuffelser dere vil oppleve. Herrens ånd vil være over dere, og dere vil oppildne ånden til dem dere virker blant, og overvinne deres likegyldighet … Dere vil føle dere trygge på at dere har utført det arbeid som dere ble sendt for å utføre …

Dere har fått overdratt den høyeste myndighet, men dette behøver dere ikke snakke om i det hele tatt. Dere vil oppdage at det ikke er noe behov for å snakke om det. Herrens ånd vil bekrefte det, og menneskene vil føle at dere har den, og denne bekreftelse og følelse vil være deres myndighet.

Dere vil møte noen som tror de vet mer enn dere gjør, men hvis dere vil gjøre deres plikt, vil de, før dere forlater dem, føle at dere har litt mer enn de har, og at dere har velsignet dem og hjulpet dem …

Prøv å være elskverdige mot dem dere blir sendt til. Den ydmykhet dere viser, og Herrens ånd som er med dere, vil vise deres egnethet til den stilling dere er kalt til. Prøv å forstå menneskets natur, og handle deretter for å gjøre alle tilfreds og alt hyggelig …

Det finnes en vei til alle menneskers hjerte, og det er opp til dere å finne veien til de menneskers hjerte som dere er kalt til å tjene …

Jeg føler for å si: Gud velsigne dere. Dere vil bli beskikket før dere drar, og vi vil be for dere og være dypt interessert i dere. Vær saktmodige og ydmyke. Når dere ser ut over et publikum, kan to motiver inspirere dere. For det første at dere må tale godt og gjøre godt inntrykk på publikum som taler, og dernest vil spørsmålet oppstå: Hvorfor er jeg her? For å så livets frø i disse tilhørernes hjerte, og dere skulle føle for å be: “Herre, måtte det bli slik. Måtte jeg få kraft gjennom din Ånd til å røre ved disse menneskenes hjerte.” Denne svært korte bønnen er alt en eldste trenger å oppsende. Det er alt dere trenger å be om. “Kan jeg si noe som kan bidra til å frelse disse sjelene.” Det er dette Det første presidentskap … og alle deres brødre ønsker at dere skal gjøre.¹²

Vend oppmerksomheten mot å styrke deres åndelige rustning. Jeg opplever at når mine timelige anliggender er lagt til side, er mitt øye ene og alene vendt mot åndelige ting. Be, brødre, og tro ikke at det skader å faste… Spøk ikke for mye, [og] vær forsiktige så dere ikke volder Ånden sorg. Da jeg var på misjon, opplevde jeg at etter en uke eller to kunne jeg glemme mitt hjem, og Guds ånd holdt meg oppe. Ånden er tilbøyelig til frihet og lystighet, men vær ikke altfor lystige… Fortsett å be om at dere må ha Guds ånd med dere fra isse til fotsåle.¹³

De eldster som arbeider i vindgården, skulle aldri miste det faktum av syne at de er himmelens ambassadører, som bringer et godt budskap om stor glede til mennesker som ikke kjenner Herren …

Da profeten Joseph Smith sendte ut de første eldster til et annet land, forutså han hvordan de ville bli mottatt, og han fortalte dem at selv om noen relativt få ville motta dem som Guds tjenere, ville folk flest avvise dem og være helt likegyldige til deres budskap. Dette har vært Guds tjeneres lodd siden tidens begynnelse, og vi må være tilfreds med resultatene av trofast arbeid, selv om bare noen få av oss er bragt til kunnskap om sannheten …

Jeg håper og ber om at ingen eldste som arbeider, … i den grad vil glemme seg selv at han faller for verdens fristelser. Det finnes bare én sikker måte å styre unna dem på, og det er ved å sky det onde, ja, til og med alt som ser ut som ondt. De vil møte fristelser i en eller annen form. Dette er vår frelses fiendes oppgave, men det er Israels eldsters oppgave å heve seg over fristelser, og for å klare dette må de holde seg ubesmittet av verden… I den grad de utvikler og verdsetter sin misjons ånd, og forstår viktigheten av sitt høye kall i Jesus Kristus og lever ifølge den samme ånd, vil de kunne stå som veiledere og frelsere for menneskene, idet de gjenspeiler himmelens lys til dem og er annerledes enn andre menn. Men hvis de beveger seg inn på fiendens grunn og tar del i verdens ånd, vil de miste sin styrke og bli som andre menn, ikke egnet til annet enn å dra hjem for å slikke de falnes sår og bringe sorg over sine nærmeste på grunn av sin tilstand… I den grad de stadig søker hen til Herren i ydmykhet, med øyet ene og alene vendt mot hans heder og ære, og har et inderlig ønske om å frelse menneskenes sjeler og gjør alt de kan for å tilveiebringe deres frelse, vil de oppleve usigelig glede i sitt arbeid i kjødet, og vil til slutt sammen med Faderen og Sønnen få del i ting som er for store og strålende til at jordiske mennesker kan fatte eller overveie dem.¹⁴ [Se forslag 4 og 5 på side 221–22.]

Vi fryder oss når vi hjelper andre å motta evangeliets fylde.

Vi forventer … at vi, for å kunne utføre dette arbeidet, nødvendigvis må utvise og oppleve stor tålmodighet, tro, flid, utholdenhet og langmodighet. I de byer … hvor tusener til slutt mottok evangeliet, gikk det i mange tilfeller mange måneder med tilsynelatende fruktesløst arbeid før disse prinsippene oppnådde sin rettmessige oppmerksomhet og overholdelse… I noen tilfeller vil vi kanskje ikke bare måtte bruke måneder, men år. Vi er imidlertid trygge på at vi, ved tro, bønn, arbeid og Herrens velsignelser, til slutt vil lykkes og seire over alle disse vanskeligheter til Guds ære og herlighet, og vi vil dessuten føle tilfredsstillelse fordi vi har gjort vår plikt og renset våre klær for alle menneskers blod.¹⁵

Ved én anledning, før jeg skulle reise til Italia, besøkte jeg Manchester, Macclesfield, Birmingham, Cheltenham, London, Southampton og South Conferences [i England]… Jeg fikk gleden av å møte mange som jeg hadde vært medvirkende til å bringe inn i Kirken [åtte år tidligere], og det er unødvendig å si at det var en sann glede å få møte disse menneskene igjen, og det har vært et godt minne siden. Apostelen Johannes sa følgende på sin tid: “Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene.” [1 Johannes 3:14.] Den kjærlighet vår kirkes misjonæreldster føler for verdens innbyggere, som er relativt fremmede for dem, og verdens innbyggeres kjærlighet til de eldster som bringer dem evangeliets budskap, er i seg selv vitnesbyrd nok til å overbevise det oppriktige hjerte om at dets kilde er guddommelig og at Gud er med oss. Denne hellige følelse som Den hellige ånd vekker i oss, har allerede skilt oss ut fra resten av den menneskelige familie, og det er denne følelse som vil revolusjonere hele verden og overbevise vantro mennesker om at Gud ikke bare er vår alles Fader, men at vi er hans venner og tjenere.¹⁶

Jeg har viet mitt liv til å tjene Herren. Alt jeg har, har blitt lagt på offeralteret så jeg kan hedre ham, utføre hans vilje på akseptabelt vis og utbre livets prinsipper blant menneskenes barn. Når jeg reflekterer over fortiden og ser Herrens hånd på vidunderlig vis åpne min vei og gi meg fremgang i alt som har med disse misjoner å gjøre, på en måte som har overgått mine høyeste forventninger, får jeg enda mer lyst til å streve fremover mot fremtiden. Det finnes ikke ord som kan uttrykke den dype takknemlighet jeg føler for hans velsignelser. Måtte de brødre og hellige hvis generøsitet og interesse for Guds verk i særlig grad har vist seg i disse misjoner, bli overøst av Den Høyestes velsignelser med tilsvarende generøsitet, og når de i årene som følger, får høre den velbehagelige lyden av tusener og titusener fra disse nasjoner som synger pris til Den allmektige for åpenbaringens lys, da vil de også kunne glede seg over den kjensgjerning at de bidro til å tilveiebringe denne strålende forløsning.¹⁷ [Se forslag 6 på side 222.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Les side 213–14, og overvei Lorenzo Snows svar på spørsmålet “Hvorfor er jeg her?” På hvilke måter kan dette spørsmålet påvirke alle Kirkens medlemmer i våre anledninger til å dele evangeliet med andre?
Grunn på president Snows råd i den delen som begynner nederst på side 214. Tenk på hvordan du kan følge dette rådet for å hjelpe en annen å oppnå sann lykke.
President Snow fortalte om ofre han og andre gjorde for å kunne forkynne evangeliet (side 215–17). Hvilke eksempler har du sett på folk som ofrer for å forkynne evangeliet? Hvorfor tror du folk er villige til å gjøre disse ofrene?
Hvordan kan forsikringene på side 217–18 hjelpe en heltidsmisjonær? Hvordan kan de hjelpe oss når vi deler evangeliet med andre? På hvilke måter kan vi bruke disse læresetningene til å hjelpe en som nøler med å reise på misjon?
Når du gjennomgår president Snows råd på side 217–20, skulle du tenke på hvordan de angår alle Kirkens medlemmer. For eksempel: Hva tror du det innebærer å “glemme deres egne interesser”? Kan du nevne noen andre måter vi kan nå inn til “alle menneskers hjerte” på?
Les det siste avsnittet i kapitlet, hvor president Snow forteller om misjonærarbeidets varige glede. Når har du opplevd gleden ved misjonærarbeid? Hvorfor må vi noen ganger være tålmodige før vi kan oppleve denne gleden fullt ut?

Aktuelle skriftsteder: Alma 26:1–8, 35–37; L&p 12:7–8; 18:10–16; 84:88

Hjelp til undervisningen: “Be klassens medlemmer velge en del og lese den hver for seg. Del dem så i grupper på to eller tre som velger samme del, og be dem snakke om det de har lært” (fra side vii i denne boken).

“Når en mann mottar kunnskap, blir han tilskyndet til å dele den med andre. Når en mann blir lykkelig, lærer den ånd som omgir ham, å strebe etter å gjøre andre lykkelige.”

“Glem deres egne interesser, og deres fremgang vil bli stor og strålende, og hele Kirken vil føle virkningen av deres arbeid.”