Selvmord
Hvordan forebygge selvmord og respondere etter et tap


Hvordan forebygge selvmord og respondere etter et tap

Den stigende selvmordsraten i mange områder av verden er et problem som forårsaker stor bekymring. Hensikten med dette dokumentet er å hjelpe foreldre, familier, ledere i Kirken og Kirkens medlemmer når de søker å hjelpe dem som er berørt av selvmord.

Medlemmer kan bruke denne ressursen for å lære mer om Kirkens lære angående selvmord, faresignalene ved selvmord, hvordan hjelpe noen i krise og hvordan respondere etter tapet av noen som har begått selvmord. Ledere kan bruke denne ressursen til å lede meningsfylte drøftinger med medlemmer i stavs- og menighetsråd og andre sammenhenger. Hensikten med disse drøftingene er å gjøre ledere og medlemmer bedre i stand til å hjelpe dem som har blitt berørt av selvmord.

Hvis en drøfting om selvmord vil kunne hjelpe å forebygge selvmord og hjelpe dem som er berørt av dette emnet, skulle en slik drøfting ledes av to voksne. Ledere kan invitere en fagperson fra lokalsamfunnet som forstår og respekterer Kirkens lære om selvmord til å delta i drøftingen. Drøftinger med barn under 12 år skulle bare finne sted etter at foreldre har rådført seg med sine barn.

Etter at stavs- og menighetsråd har gjennomgått dette dokumentet, skulle de drøfte hvordan de på passende måter kan støtte lokalsamfunnets tiltak og informere medlemmer om tilgjengelige ressurser.

Lære og prinsipper

Herren innbød oss til å behandle alle mennesker med forståelse og medfølelse da han underviste: “Du skal elske din neste som deg selv” (Matteus 22:39). Vår innsats for å hjelpe dem som er berørt av selvmord vil være mer effektiv når vi mer fullstendig forstår læresetninger som følgende:

  • Gjennom sin forsoning erfarte Jesus Kristus fylden av alle jordiske utfordringer slik at han kunne vite “hvordan han [skulle] hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:11–13). James E. Faust sa: “Siden Frelseren har lidd alle slags lidelser som vi noen gang vil få eller erfare, kan han vende det som er svakt, til styrke” (“Forsoningen – vårt største håp,” Liahona, jan. 2002, 22).

  • Jordelivet er en dyrebar gave fra Gud – en gave som skulle verdsettes og beskyttes (se Lære og pakter 18:10; M. Russell Ballard, “Selvmord: Noe vet vi, og noe vet vi ikke,” Lys over Norge, mars 1988, 17–20).

  • Når noen tar sitt eget liv er det bare Gud som kan dømme deres tanker, deres handlinger og deres grad av ansvarsfølelse. Selvmord trenger ikke være den definerende egenskapen til et enkeltmenneskets evige liv (se 1 Samuelsbok 16:7; Lære og pakter 137:9; Dale G. Renlund, “Grieving after a Suicide Loss,” video på suicide.lds.org).

Ytterligere ressurs:

Faresignaler ved selvmord

De fleste mennesker som forsøker å begå selvmord ønsker ikke å dø, de ønsker simpelthen befrielse fra den fysiske, mentale, emosjonelle eller åndelige smerten de går igjennom. Mange mennesker i krisesituasjoner viser faresignaler før de forsøker å begå selvmord. Hvis du lærer å gjenkjenne faresignalene, vil du være i bedre stand til å hjelpe dem som trenger hjelp. Lytt etter uttalelser som: “Det spiller ingen rolle om jeg dør” eller “alle ville hatt det bedre uten meg.” Følgende adferd kan være et faresignal:

  • Å se etter måter man kan ta sitt eget liv på

  • Å snakke om hvor fortvilet man er og at man ikke har noen grunn til å leve

  • Å snakke om å føle seg fanget eller at man føler uutholdelig smerte

  • Å snakke om at man er en belastning for andre

  • Å øke bruken av alkohol eller narkotika

  • Å gi bort personlige eiendeler uten grunn

  • Å oppføre seg engstelig, opprørt eller hensynsløst

  • Å trekke seg tilbake eller isolere seg selv

  • Å vise raseri eller snakke om å ta hevn

  • Å vise store humørsvingninger (se National Suicide Prevention Lifeline)

Ett enkelt faresignal trenger ikke å bety at det er en krise. Men hvis personen har gjort forsøk tidligere eller du legger merke til plutselig endring hos personen eller ser flere faresignaler, skulle du handle umiddelbart. Gratis krisetelefon og tilleggsinformasjon er tilgjengelig på suicide.lds.org. (Se “Slik hjelper du noen i en krisesituasjon” i denne veiledning for mer informasjon.)

Til tross for våre beste anstrengelser kan ikke alle selvmord forhindres. Noen selvmord skjer uten noe forvarsel. Du er ikke ansvarlig for andres valg om å ta sitt liv.

Ytterligere ressurser:

Slik hjelper du noen i en krisesituasjon

Ta alltid faresignaler på selvmord og alle trusler om å begå selvmord alvorlig, selv om du tror at personen ikke på alvor tenker på å begå selvmord eller bare ønsker oppmerksomhet. Følg disse tre trinnene for å tilby støtte – spør, vis omsorg, fortell.

Trinn 1: Spør. Spør personen direkte om han eller hun har selvmordstanker. Du kan spørre: “Tenker du på å ta ditt liv?” Hvis de sier at de har selvmordstanker, spør dem om de har en plan. Du kan spørre: “Har du planer om å skade deg selv?” Hvis de har slike planer, hjelp dem umiddelbart til å komme til et sykehus eller en helseklinikk, eller ring en lokal nødtjeneste eller krisetelefon. (På suicide.lds.org/crisis finner du krisetelefoner over hele verden.) Hvis de ikke har en plan, gå til trinn 2.

Trinn 2: Vis omsorg. Vis at du bryr deg ved å lytte til hva de sier. Gi dem tid til å forklare hvordan de har det. Respekter følelsene deres ved å si noe slikt som: “Jeg er lei meg for at du har det så vondt” eller “jeg visste ikke hvor vanskelig du hadde det.” Du kan tilby å hjelpe dem å legge en selvmordsforebyggende sikkerhetsplan (se “Slik legger du en plan for selvmordsforebyggelse,” Doug Thomas, Liahona, sept. 2016, 33). En sikkerhetsplan kan hjelpe personer å gjenkjenne sine personlige sterke sider, positive relasjoner og sunne mestringsteknikker. Det kan også redusere deres tilgang til måter å skade seg selv på, slik som våpen eller piller. Hvis de ber deg om å ikke fortelle noen om deres følelser, forklar at du vil respektere deres privatliv så langt det er mulig, men at de trenger mer hjelp enn du kan gi.Lov aldri at du vil holde deres selvmordstanker hemmelig.

Trinn 3: Fortell. Oppmuntre personen til å fortelle noen som kan tilby mer hjelp. Del kontaktinformasjon til lokale hjelperessurser. Ressurser kan omfatte kommunale sykehus, klinikker for akutte tilfeller eller gratis krisetelefoner.Hvis de ikke vil be om hjelp, må du fortelle noen på deres vegne. Du kan for eksempel si: “Jeg bryr meg om deg og vil at du skal være trygg. Jeg kommer til å fortelle dette til noen som kan tilby deg den hjelpen du trenger.” Respekter deres privatliv ved å bare fortelle noen du tror kan hjelpe, slik som et nært familiemedlem, vedkommendes biskop, en skolerådgiver, en lege eller et annet helsepersonell. Hvis du ikke er sikker på hvem du burde fortelle det til, snakk med biskopen eller ring en gratis lokal krisetelefon. Husk at det ikke forventes at du skal hjelpe personen på egen hånd.

Merk: Hvis du leder en drøfting, kan du vurdere å be deltagerne øve på disse stegene. Gi dem en situasjonsbeskrivelse der noen kommer til dem og utrykker selvmordstanker, og be dem øve på hvordan de ville svare.

Ytterligere ressurser:

Hvordan respondere etter et selvmord

Til tross for våre beste anstrengelser kan ikke alle selvmord forhindres. Det er vanlig at etterlatte etter selvmord føler selvfornektelse, sjokk, skyld, sinne og forvirring. President M. Russell Ballard sa: “Handlingen å ta sitt eget liv er i sannhet en tragedie, fordi denne ene handlingen etterlater seg så mange ofre – for det første den som dør, og dernest så mange andre – familie og venner – som sitter igjen, noen med mange år med stor smerte og forvirring” (“Selvmord: Noe vet vi, og noe vet vi ikke,” Lys over Norge, mars 1988, 17). For disse personene kommer helbredelse gjennom Frelseren, som “steg ned under alt” så han “i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Lære og pakter 88:6; Alma 7:12). Profesjonelle ressurser og rådgivning kan også være til hjelp.

Stavs- og menighetsråd kan drøfte hvordan de kan hjelpe etterlatte etter et selvmord. Eksempler på spørsmål som kan drøftes:

  • Hvordan kan Jesu Kristi læresetninger og forsoning gi helbredelse til personen eller familien?

  • Hvilke behov har omsorgsbrødre og omsorgssøstre merket seg hos personen eller familien? Hva slags tjeneste har de utført?

  • Hva slags regelmessig følelsesmessig eller åndelig støtte vil personen eller familien trenge? Hvem kan gi denne støtten?

  • Har personen eller familien timelige behov, som for eksempel behov for transport eller måltider?

  • Hvordan kan ledere i menighetens hjelpeorganisasjoner støtte barn og ungdom som har mistet en av sine kjære?

Sorgprosessen etter at noen har begått selvmord kan vare lenge. Hvis noen fortsetter å føle intens smerte eller sorg, rådfør deg med andre som bryr seg om personen. Overvei med bønnens hjelp hvordan du på best måte kan hjelpe. Du kan hjelpe personen å få en prestedømsvelsignelse eller ta kontakt med lokale ressurser. Støttegrupper for sørgende, leger eller annet helsepersonell kan være til hjelp.

Merk: Hvis du leder en drøfting, snakk ikke om hvordan en person tok sitt liv. Dette kan ubevisst oppmuntre noen i gruppen til å kopiere adferden som blir beskrevet. Hvis noen begynner å dele slike detaljer i en gruppesammenheng, led vennlig samtalen inn på noe annet.

Ytterligere ressurser:

Andre ressurser

Råd fra Kirkens ledere

Medlemmers personlige erfaringer

Andre ressurser fra Kirken

Se suicide.lds.org for ytterligere ressurser