Forstå selvmord faresignaler og forebyggelse

Av Kenichi Shimokawa, dr. philos.

Kirkens familiekontor i Japan

Bilde

sitting at the edge of a dock

Foto © iStock/Thinkstock

Da Kevin var 16 år gammel, ble foreldrene skilt. Omtrent på samme tid sluttet han å bruke epilepsimedisinen sin, som hadde hjulpet ham å stabilisere humøret. Uten å vite at han hadde en bipolar lidelse, begynte han å oppleve paranoia, svekkende manier og alvorlig depresjon. Medisiner lot ikke til å hjelpe. Den nådde et punkt hvor han følte seg så lei av alt, at han bestemte seg å avslutte sitt liv uten å la noen få vite om sin hensikt.

Kevin forteller om dagen han forsøkte å ta sitt liv: “Jeg gråt. Jeg var bare så sliten, så følelsesmessig utmattet. Jeg bare så på folk og ønsket at noen, hvem som helst, skulle si: “Går det bra med deg?” Selv om jeg ønsket dette inderlig, hørte jeg stemmer [i hodet mitt] som sa: ‘Du må dø’ … Hele tiden tryglet jeg meg selv om å ikke [gjennomføre det], men stemmene var for sterke, og jeg klarte ikke å stå imot.”¹

Tragisk nok var det ingen som la merke til hvor vanskelig han hadde det. Overbevist om at ingen brydde seg om ham, gjorde han forsøket – men overlevde på mirakuløst vis.

Kan vi i det minste føle noe av hans overveldende nød og fortvilede og stille rop om hjelp?

Selvmord er en av de vanskeligste prøvelsene i jordelivet, både for dem som lider av selvmordstanker og gjenlevende familiemedlemmer. Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum har sagt: “Slik jeg ser det, finnes det ikke noe vanskeligere for en familie enn når en av de nærmeste tar sitt eget liv. Selvmord er en rystende opplevelse for en familie.”² Med tanke på alvoret i denne prøvelsen, la oss snakke om (1) hva vi vet om selvmord, innbefattet faresignaler og ting vi kan gjøre for å hindre det, (2) hva gjenlevende familiemedlemmer og lokalsamfunn kan gjøre, og (3) hva vi alle må gjøre for å styrke vårt håp og vår tro på Kristus, slik at vi ikke mister håpet.

Forstå selvmord

Over 800 000 avslutter sitt liv ved selvmord hvert år på verdensbasis.³ Det betyr at en eller annen i verden avslutter sitt liv hvert 40. sekund. Det faktiske tallet er trolig enda høyere fordi selvmord er en følsom sak og ulovlig i enkelte land, og er derfor underrapportert. Selvmord er den nest hyppigste dødsårsak blant personer mellom 15 og 29 år. I de fleste land er selvmordsraten høyest blant personer over 70 år. Direkte eller indirekte påvirker selvmord en stor del av vårt samfunn.

Faresignaler

Når vi føler at vi ikke takler livets utfordringer, kan vi oppleve ekstremt stress. Når den følelsesmessige lidelsen føles uutholdelig, kan en persons tankegang bli formørket, og dette kan få dem til å føle at døden er det eneste alternativ. De kan føle at ingen kan hjelpe, noe som kan føre til sosial isolasjon, og ytterligere forverre lidelsen og følelsen av å være i en fastlåst og håpløs situasjon, noe som til slutt får dem til å tro at selvmord er den eneste muligheten.

Når noen viser noen av de følgende alvorlige faresignalene,⁴ bør vi umiddelbart få hjelp av en spesialist på psykisk helse eller en nødetat, som for eksempel Politiet:

Trusler om å skade seg eller ta sitt eget liv
Leter etter måter eller midler for å ta sitt eget liv
Snakker eller skriver om å dø, døden eller selvmord

Det følgende kan være tegn på en mindre presserende situasjon, men vi skulle ikke nøle med å strekke oss ut og skaffe hjelp til en som viser noen av disse:

Gir uttrykk for håpløshet og mangel på mål og mening
Viser raseri eller sinne eller søker hevn
Oppfører seg uvørent
Føler seg fanget
Øker sitt alkohol- eller narkotikabruk
Trekker seg bort fra venner, familie eller samfunnet
Føler angst eller uro, eller har dramatiske humørsvingninger
Har problemer med å sove, eller sover hele tiden
Føler at de er en byrde for andre

Ikke alle som prøver å begå selvmord, lar andre få vite om sin hensikt, men et flertall viser faresignaler som disse. Så ta disse signalene på alvor!

Selv om profesjonell hjelp ikke er umiddelbart tilgjengelig, kan man ikke overdrive den virkning som virkelig omsorgsfulle venner og familiemedlemmer kan ha.

Forebyggelse

Bilde

elderly man with a cane

Når noen har selvmordstanker, har familie og venner en avgjørende funksjon. Som Alma sa, må vi “bære hverandres byrder, så de kan være lette … sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst” (Mosiah 18:8, 9).

Her er noen nyttige ting familie og venner kan gjøre:

Strekk deg ut og lytt med kjærlighet. Eldste Ballard har sagt: “Det finnes ingenting sterkere enn en kjærlig arm som legges rundt dem som strever.”⁵ “Vi må se dem … med vår himmelske Faders øyne,” sa eldste Dale G. Renlund i De tolv apostlers quorum. “Først da kan vi fornemme Frelserens kjærlige omtanke for dem … Dette utvidede perspektiv vil åpne vårt hjerte for andres skuffelser, frykt og hjertesorg.”⁶

Hjelp med konkrete ting. Hvis vedkommende opplever en krise som påvirker hans eller hennes sikkerhet og grunnleggende behov, bør du tilby håndgripelig hjelp, men la vedkommende velge å ta imot den eller ikke. Hvis for eksempel noen får selvmordstanker fordi de har mistet sin jobb, kan du hjelpe dem å finne ledige stillinger slik at de får alternativer å velge mellom, og kan riste av seg følelsen av å være fastlåst.

Spør om de vurderer selvmord. Når du er bekymret for at noen er ulykkelig og viser faresignaler på selvmord, kan du spørre om de vurderer selvmord. Dette kan føles ubehagelig, men det er best å finne det ut ved å spørre direkte om de vurderer selvmord. Det kan åpne døren til at vedkommende vil snakke om sine problemer og bekymringer.

Eksempler på slike spørsmål kan være: “Det høres ut som det er for mye for noen å takle. Vurderer du selvmord?” eller “Med all den smerten du opplever, lurer jeg på om du vurderer selvmord.” Hvis de ikke har selvmordstanker, vil de sannsynligvis fortelle deg det.

Hvis du føler at de ikke er åpne med deg om selvmordstanker, må du holde deg mottagelig for Åndens tilskyndelser for å vite hva du skal gjøre. Du kan ganske enkelt bli tilskyndet til å bli hos dem til de kan åpne seg for deg.

Vær sammen med vedkommende, og skaff hjelp. Hvis noen forteller deg at de har selvmordstanker, må du bli hos vedkommende og be dem snakke med deg om det som plager dem. Hvis de snakker om konkrete metoder og tidspunkter for selvmord, kan du hjelpe vedkommende å kontakte en krisetelefon eller et psykiatrisk akuttmottak.

Reaksjoner på et selvmord

Enten de viser faresignaler eller ikke, er det noen som tar livet sitt. Etter den rystende opplevelsen som selvmord blant deres nærmeste er, opplever etterlatte familiemedlemmer og venner ofte dyp, intens og sammensatt sorg. Noen av disse reaksjonene kan omfatte følgende:

Skam og en følelse av stigmatisering
Sjokk og vantro
Sinne, lettelse eller skyldfølelse
Ønske om å holde dødsårsaken skjult
Sosial isolasjon og forstyrrelse i familieforhold
Aktivt og til og med tvangsmessig engasjement i selvmordsforebyggende arbeid
Et altoppslukende ønske om å forstå hvorfor
En følelse av å være forlatt og avvist
Klandring av den avdøde, seg selv, andre, og Gud
Økte selvmordstanker eller ønsker om selvskading
Økt stress i høytider og på årsdagen for dødsfallet⁷

Hva etterlatte familier og lokalsamfunn kan gjøre

Bilde

woman sitting on bench

Avstå fra å dømme. Selv om selvmord er en alvorlig sak, minner eldste Ballard oss også på følgende: “Vi kjenner naturligvis ikke alle omstendigheter rundt ethvert selvmord. Bare Herren kjenner alle detaljer, og det er han som skal bedømme våre handlinger her på jorden. Når [Herren] skal dømme oss, tror jeg at han kommer til å ta alle fakta i betraktning: vår genetiske og kjemiske struktur, vår mentale tilstand, vår intellektuelle kapasitet, den kunnskap vi har mottatt, våre fedres tradisjoner, osv.”⁸

Tillat og respekter alles unike sorgprosess. Folk vil sørge på forskjellige måter, ettersom deres forhold til den avdøde er forskjellig fra alle andres. Derfor skulle vi bekrefte og respektere alles måte å oppleve sorgen på.

Når vi mister noen av våre nærmeste, kan sterke og til og med uimotståelige følelser overvelde oss. Å oppleve sorg er imidlertid ikke det samme som mangel på tro. Frelseren sa: “Dere skal leve sammen i kjærlighet så dere gråter over tapet av dem som dør” (L&p 42:45). Sorg er et tegn på vår kjærlighet til vår avdøde venn, og hva forholdet betydde for oss.

Be om hjelp. Når du sørger, kan det føles overveldende. Ved å søke hjelp, kan du gi andre hellige muligheter til å vise kjærlighet og hjelpe deg. Å la dem hjelpe kan være helbredende og styrkende, ikke bare for deg, men også for dem.

Hold kontakten. Noen sørger privat, og kan noen ganger bli isolert, så hold kontakten med familie og venner. Ta med jevne mellomrom kontakt med sørgende familiemedlemmer, slektninger og venner, og tilby hjelp, for de vil kanskje ikke komme til deg.

Stol på Frelseren. I siste instans er Frelseren kilden til helbredelse og fred. Hans forsoning gir … anledning til å påkalle ham som har opplevd alle våre jordiske skrøpeligheter for å gi oss styrke til å bære jordelivets byrder. Han kjenner vår sjelekval, og han er der for oss. I likhet med den barmhjertige samaritan, når han finner oss såreti veikanten, vil han forbinde våre sår og pleie oss (se Lukas 10:34).”⁹

La oss innse at vi alle trenger å stole helt og fullt på vår Herre Jesus Kristus og hans forsoning når vi prøver å gjøre vår del. Samtidig som vi ydmykt erkjenner dette, la oss prøve å forstå våre familiemedlemmer og medmennesker i nød, strekke oss ut til dem i kjærlighet, og sammen utvikle større tro og tillit til Frelseren, som vil komme tilbake og “tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer” (Åpenbaringen 21:4).