Tredje Økt
Kommuniser med Kjærlighet
Ord og adferd kan såre eller hjelpe, påføre smerte og lidelse eller lindre vonde følelser, vekke tvil eller frykt eller innprente tro og mot.
Mål med økten
Denne økten skulle hjelpe foreldre å:
-
Forstå verdien av god kommunikasjon og virkningen av dårlig kommunikasjon.
-
Avdekke og stanse destruktive måter å kommunisere med barna på.
-
Lære kommunikasjonsferdigheter og -metoder som styrker familieforholdene.
Viktigheten av god kommunikasjon
Kommunikasjon omfatter alle tanker, følelser, handlinger eller ønsker som formidles verbalt eller ikke-verbalt mellom foreldre og barn. Det er umulig å ikke kommunisere. President Spencer W. Kimball sa: «Våre ansiktsuttrykk, vårt tonefall, våre bevegelser og våre tanker avslører oss.»1 Våre handlinger og ord forteller hvem vi er, hva vi mener om ting og hva vi har blitt. Selv det å nekte å snakke sender et budskap til andre, uansett om budskapet blir riktig forstått eller ikke.
Dårlig kommunikasjon er et symptom på og en årsak til problemer i familien. Sinte, frustrerte foreldre og barn kommuniserer ofte på destruktive måter, er mindre tilbøyelige til å lytte og mer tilbøyelige til å si nedsettende og sårende ting. Dessuten, når foreldre og barn blir utsatt for nedsettende, sårende budskap, reagerer de ofte med upassende ord og handlinger. Det er ofte nødvendig å forandre innstilling til livet, seg selv og andre før god kommunikasjon er mulig.
Foreldre kan bryte destruktive kommunikasjonssykluser ved å forandre sin måte å lytte og reagere på, og slik skape et legende miljø som kan føre til en indre forandring i deres sønner og døtre.
Skadelige metoder
Her er noen vanlige kommunikasjonsmetoder som kan drive barna bort:
-
Forelese, moralisere, preke, forhøre.
«Jeg har sagt det før, jeg har sagt det tusen ganger. Kan du ikke få inn i den tjukke skallen din at …»
«Du burde skamme deg. Se nå hva du har gjort.»
«Hvorfor i all verden gjorde du det?»
-
Undervurdere, formilde, gi tomme forsikringer.
«Ro deg ned. Ingen grunn til å bli opprørt.»
«Ok, bare du blir fornøyd, så.»
«Alt ordner seg. Det er mange som har opplevd verre ting.»
-
Dømme, fordømme, true.
«Problemet med deg er …»
«Det blir aldri noe av deg.»
«Prøv deg en gang til, så vil du ikke kunne sitte på en uke.»
-
Klandre, kritisere, latterliggjøre.
«Det er din skyld.»
«Du er så irriterende.»
«Jeg fordrar ikke at du sutrer sånn.»
-
Å snakke om egne følelser når et barn trenger å snakke om sine følelser.
«Jeg vet nøyaktig hva du føler. Da jeg var på din alder, …»
Kristus-lik kommunikasjon
Foreldre som kommuniserer på en Kristus-lik måte, kan lettere ivareta sin hellige «plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet» og «lære dem å elske og tjene hverandre, til å overholde Guds bud og være lovlydige borgere hvor de enn bor».2
Gode normer og trosoppfatninger vil neppe bli overført til barn uten en omsorgsfull og følsom utveksling av informasjon. Barns villighet til å lytte og snakke kommer ofte an på det klima for kommunikasjon som foreldrene skaper i hjemmet.
Frelseren og Forløseren Jesus Kristus er vårt eksempel: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Johannes 14:6). Som det eneste fullkomne menneske som har levd på jorden, var han det største eksempel på hvordan vi skulle oppføre oss og hvordan vi skulle kommunisere med hverandre.
Skriftene forteller at Jesus var:
-
Sen til å dømme, som med kvinnen som ble grepet i hor (se Johannes 8:3-11).
-
Tilgivende, som da han ba Faderen tilgi dem som korsfestet ham (se Lukas 23:33-34).
-
Medfølende, som da han gråt sammen med Maria og Marta da Lasarus var død (se Johannes 11:33-36).
-
Hensynsfull overfor sin familie, som da han sørget for at hans mor ble tatt hånd om da han hang på korset (se Johannes 19:25-27).
-
Villig til å gjengjelde ondt med godt, som da han helbredet øret til en av dem som tok ham til fange (se Lukas 22:50-51).
-
Kjærlig mot barn, som han viste da han velsignet dem (se Matteus 19:14-15; 3. Nephi 17:21-24).
-
Takknemlig, som da han roste kvinnen som salvet ham med olje (se Lukas 7:44-48).
-
Tjenestevillig, som da han vasket sine disiplers føtter og lærte dem å tjene hverandre (se Johannes 13:4-17).
-
Offervillig, som han viste ved at han sonet for verdens synder (se Matteus 26:35-45).
Effektiv kommunikasjon er et naturlig resultat når menn og kvinner utvikler de Kristus-like egenskapene tro, håp, kjærlighet, et øye som er fullt og helt vendt mot Guds ære, dyd, kunnskap, måtehold, tålmodighet, broderlig vennlighet, godhet, ydmykhet og flid (se L&p 4:5-6). President David O. McKay forkynte: «Intet menneske kan oppriktig bestemme seg for å anvende de læresetninger Jesus fra Nasaret fremsatte, i sitt daglige liv uten å merke en forandring i sin egen natur. Uttrykket ”født på ny” har en dypere mening enn mange mennesker forbinder med det.»3 Når foreldre følger Kristi læresetninger, overvinner de lite effektive og skadelige kommunikasjonsformer. Etter hvert som de tilegner seg guddommelige egenskaper, blir de bedre i stand til å styre sine egne følelser og reagere bedre på andres adferd. De blir mer tilbøyelige til å reagere passende når barna er respektløse og uregjerlige.
Kommunikasjonen kan bli bedre
Kommunikasjonsproblemer utvikler seg over tid. Det er ofte vanskelig å finne ut når problemene begynte og hvem som startet dem, og det gjør ofte mer vondt enn godt å legge skylden på noen. Foreldre skulle isteden fokusere på å forbedre sine kommunikasjonsferdigheter.
Kommunikasjonsprinsippene og -ferdighetene som forklares i denne økten, er spesielt nyttige når barn er opprørte og kan trenge en å snakke med. Som psykologen John Gottman påpekte, kan foreldre som omgås med barna sine på en god måte når ting er vanskelig, ha en livsendrende innflytelse og hjelpe sine barn å lære å styre sine følelser og sitt forhold til andre på en bedre måte.4 Foreldre kan lære og anvende effektive kommunikasjonsprinsipper og -ferdigheter. Når de gjør dette med et oppriktig ønske om å lytte og forstå, vil som regel deres kommunikasjon med barna øke både i kvalitet og hyppighet. Følgende prinsipper vil hjelpe foreldre å forbedre kommunikasjonen med hverandre og sine barn.
Gjengjeld ondt med godt
En effektiv måte å bryte destruktive kommunikasjonsmønstre på er å følge Jesu eksempel og gjengjelde ondt med godt. Foreldre skulle snakke med jevnt tonefall selv når de blir skreket til, snakke respektfullt selv når barna er respektløse, være fornuftige selv når barna er ufornuftige og på en kjærlig måte gi konsekvenser når barna bryter familiens regler (se økt 9).
Å være Kristus-lik innebærer ikke at foreldre skal gi etter for urimelige krav. Tvert imot innebærer det å ta opp problemer istedenfor å unngå dem. Når foreldre er tålmodige og kjærlige, reagerer de fleste barn før eller siden på en positiv måte. Noen ganger kommer ikke adferdsendringer før barnet er overbevist om at foreldrene oppriktig ønsker et bedre forhold. Derfor må foreldrene fortsette med sine anstrengelser for å kommunisere på en god måte, uavhengig av hvordan barna oppfører seg.
Se etter det gode i barna
Foreldre må være oppmerksomme på sine barn, spesielt når de oppfører seg bra. Oppmerksomhet er en effektiv forsterker. Hvis foreldrene lytter og snakker med barna når alt er vel, vil de oppmuntre til sunn adferd. Barn vil mest sannsynlig gjenta adferd som gir dem foreldrenes oppmerksomhet. Foreldre skulle ignorere ufordragelig eller upassende adferd så lenge den er harmløs. Når adferden er støtende, upassende eller destruktiv, skulle foreldrene gi barnet en konsekvens som unngår at det får unødvendig oppmerksomhet (se økt 9).
Lytt til barna
Barn oppfører seg vanligvis bra når de føler seg verdsatt og respektert. Foreldre kan hjelpe sine barn å føle seg verdsatt og respektert ved å lytte til dem og akseptere deres følelser. Iblant kan barn ha følelser som foreldrene kanskje ikke liker. Uønskede følelser kan imidlertid ofte forandre seg når barna får lov til å snakke om dem.
Et barns følelse av sinne overfor en av foreldrene kan ofte gå over til kjærlighet når barnet får lov til å snakke om følelsene uten å bli fordømt. Å lytte til et barns vanskelige følelser er en måte å gi følelsesmessig førstehjelp på. Barn blir frustrert og forvirret når følelsene deres blir undervurdert eller benektet. De kan til og med lære å ikke stole på det de føler. Spesielt små barn er avhengige av at foreldrene hjelper dem å forstå det de føler.
Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum ga følgende råd: «Det riktige tidspunktet for å lytte er når noen trenger å bli hørt. Barn er helt naturlig ivrige etter å fortelle om sine opplevelser, som favner alt fra frydefulle triumfer til fortvilende prøvelser. Er vi like ivrige etter å lytte? Hvis de prøver å uttrykke sine kvaler, er det mulig for oss å lytte åpent til en sjokkerende opplevelse uten å komme i sjokktilstand selv? Kan vi lytte uten å avbryte og uten å trekke forhastede slutninger som stenger for dialogen? Den kan holdes åpen når vi forsikrer dem om at vi tror på dem og forstår deres følelser.»5
Følgende prinsipper vil hjelpe foreldre å lytte mer effektivt.
Vis interesse og villighet til å lytte. Hvis foreldrenes ord uttrykker interesse for det et barn sier, men deres handlinger viser manglende interesse eller utålmodighet, vil barnet tro på kroppsspråket. Foreldre skulle sette til side andre ting de holder på med, og gi barnet sin fulle oppmerksomhet. Istedenfor å stå og se ned på barnet, noe som formidler makt og overlegenhet, skulle de prøve å kommunisere på øyenivå. De skulle være oppmerksomme på sitt eget kroppsspråk. Handlinger taler i sannhet høyere enn ord.
Still spørsmål som oppmuntrer barnet til å snakke. Forelderen kan for eksempel si: «Det ser ut som om noe plager deg. Vil du fortelle meg om det?» «Hvordan ser du på det?» «Fortell meg mer.» Spørsmål skulle stilles på en oppmuntrende måte, uten å presse, slik at barna ikke føler at de er under forhør.
Gjenkjenn og sett ord på barnets følelser. Barn vil ofte føle seg trøstet når foreldre kan gjenkjenne og sette ord på deres følelser. De vet at en annen forstår. En forelder kan for eksempel si: «Det gjorde vondt at John ikke inviterte deg i selskapet sitt, ikke sant?» Noen barn vokser opp uten å høre ord som beskriver deres ubehagelige følelser. (Se økt 4 for mer informasjon om å gjenkjenne og sette ord på følelser.)
Lytt aktivt ved å gjenta det barnet sier, med dine egne ord. Når et barn er opprørt og ønsker å snakke, er det noen foreldre som lytter til et ord eller to, antar at de forstår problemet, for så å avbryte og begynne å gi råd. Når foreldre ikke lytter ordentlig, blir barnet ofte frustrert.
Foreldre skulle lytte oppmerksomt uten å avbryte. Under pauser i samtalen kan de gjenta det de forstår at barnet sier og føler, og la barnet korrigere dem hvis de har mis-forstått budskapet. De skulle vise respekt og empati og unngå å forvrenge eller legge noe til barnets budskap.
Det å speile budskapet på denne måten har blitt kalt reflekterende eller aktiv lytting. Det er en effektiv måte å vise barn at foreldrene bryr seg og forstår hva barna tenker og føler, som i disse to eksemplene:
Et barn kommer inn i et rom, slenger en bok på bordet og gir forelderen et olmt blikk.
Forelder: «Du er sint på meg. Jeg har gjort noe du er misfornøyd med.»
Et barn kommer hjem fra skolen, nedslått.
Barn: «Jeg gjorde det elendig i kjemien i dag. Eksamenen var forferdelig.»
Forelder: «Du er bekymret for ikke å ha bestått eksamen.»
Unngå å komme i forsvarsposisjon når barnet er opprørt. Foreldre opplever at det er spesielt utfordrende å lytte når et barn er sint på dem. De fleste foreldre ønsker at barna skal like dem, og de føler seg truet og avvist og kommer i forsvarsposisjon når de blir kritisert.
Istedenfor å gå i forsvarsposisjon skulle de lytte og prøve å forstå. De skulle dessuten erkjenne sannheten i det barnet sier om dem. Selv når beskyldningene er grovt overdrevet, har de som regel et snev av sannhet i seg. (En forelder kan for eksempel si: «Jeg gjorde en feil, og du er sint på meg. Jeg skulle ikke ha …» Hvis forelderen er opptatt av å forsvare seg, vil han eller hun sannsynligvis ende opp med å krangle med barnet. Selv om forelderen vinner diskusjonen, kan forholdet ha tatt skade, og forelderen vil miste en mulighet til å hjelpe. Barn klarer vanligvis å komme over sinnet hvis de får sjansen til å snakke om det som plager dem med en mor eller far som lytter.
Følgende råd fra eldste H. Burke Peterson i De sytti kan være nyttig: «Husk at dere kan lytte for å forstå, uten nødvendigvis å være enige.»6
Uttrykk dine følelser på en passende måte når du er opprørt
Foreldre gjør ofte sine verste feil når de er sinte. Ting som sies i sinne, kan påføre skader som sent heles. Upassende uttrykk for sinne inneholder ofte ordet du og kalles «du»-utsagn. For eksempel: «Kan ikke du gjøre noe riktig?» Slike utsagn kan ofte være nedsettende og fordømmende, og de provoserer barna til å innta forsvarsposisjon.
Det er bedre at foreldre forteller hvordan et barns adferd påvirker dem: «Jeg blir frustrert når tildelte oppgaver ikke blir gjort.» Slike uttalelser fokuserer på saken uten å fornedre barnet. De kalles «jeg»-utsagn. De innbyr til en bedre reaksjon fra barnet. Barn som blir behandlet med respekt, ønsker ofte å oppføre seg på en respektfull måte.
«Jeg»-utsagn er mer korrekte enn «du»-utsagn fordi de består av en enkel redegjørelse for personlige følelser rundt et barns adferd. («Jeg blir skuffet når …») Det er vanskelig for et barn å komme med motargumenter mot en mor eller far som sier: «Jeg blir skuffet og lei meg når noen tar bilen uten lov.» Hvis derimot forelderen sier: «Du er en uærlig snik» (et «du»-utsagn), kan barnet oppfatte forelderens vurdering som urettferdig og overdreven. Barnet vil kanskje ønske å krangle med forelderen. Enda verre er det imidlertid at barnet kan tro på moren eller farens vurdering og handle i samsvar med merkelappen.
«Jeg»-utsagn innbyr til en bedre reaksjon fra barnet. Når et barn hører mor eller far på en beveget måte si: «Jeg blir veldig lei meg når jeg ser favorittvasen min i tusen biter på gulvet,» er det mer sannsynlig at han eller hun vil føle anger og ønske å gjøre det godt igjen, enn om forelderen sier: «Din klønete idiot. Se nå hva du har gjort.» Barn som blir behandlet med respekt, ønsker ofte å bevare denne respekten. Barn som behandles feil, føler seg ofte krenket og verdiløse, og bryr seg lite om å hjelpe forelderen å føle seg bedre.
Vær tydelig på hva som forventes av barna
Foreldre blir ofte forundret over å oppdage at barna ikke har en klar forståelse av hva som forventes av dem. I tillegg til å komme med et «jeg»-utsagn, skulle foreldre forklare hva de forventer. For eksempel: «Jeg føler meg utnyttet når jeg kjører deg hit og dit uten noensinne å få takk for det. Det sømmer seg alltid å si ”takk” når noen gjør noe for deg. Jeg trenger å høre det, og det gjør andre også. Kan du være så snill å takke folk når de gjør ting for deg?»
Moren som uttalte denne anmodningen, sier at datteren hennes, som nå er voksen, fortsetter å gi uttrykk for sin takknemlighet for det hun gjør for henne. Naturligvis vil ikke alle barn reagere like bra. Det kan være nødvendig med både repetisjon og andre passende tiltak som beskrives i senere økter.
Løs problemer som svekker evnen til å lytte
Iblant kan foreldre ha usunne og urealistiske holdninger og oppfatninger som forstyrrer lytting, som for eksempel følgende:
-
De føler seg ansvarlige for å løse alle sine barns problemer. Spesielt små barn trenger ofte foreldrenes hjelp til å løse problemer. Eldre barn trenger også noen ganger hjelp. Alle barn må imidlertid lære å løse problemer på egenhånd. Når man møter og løser livets utfordringer og problemer, får man selvtillit. Foreldre skulle være tilgjengelige som en ressurs når problemene overgår barnas evner.
-
De føler seg ansvarlige for å oppdra barn som lykkes, fremfor å fokusere på å lykkes som foreldre. (Repeter definisjonen på foreldre som har lyktes i økt 1.)
-
De ønsker å kontrollere barna sine.
-
De er overdrevent likegyldige og ettergivende, og gir barna stor frihet uten å følge med eller gi retningslinjer og sette grenser.
-
De er redde for å mislykkes og å oppleve offentlig ydmykelse.
-
De tror at de alltid har rett.
-
De trenger å føle seg elsket av barna og er redde for å bli avvist av dem.
Hvis foreldre trenger hjelp med noen av disse problemene, skulle de rådføre seg med sin ektefelle, faste og be om veiledning, gå i templet og, ved behov, rådføre seg med biskopen og be om profesjonell hjelp.
Styrken i effektiv kommunikasjon
Apostelen Paulus ga følgende oppfordring: «Vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet» (1. Timoteus 4:12). I sitt brev til filipperne sa han også: «Se bare til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig» (Filipperne 1:27). Ord og adferd kan såre eller hjelpe, påføre smerte og lidelse eller lindre vonde følelser, vekke tvil eller frykt eller innprente tro og mot. Når foreldre blir herre over sin kommunikasjon, kan de øve en enorm positiv innflytelse på sine barn.
Eldste L. Lionel Kendrick i De sytti forklarte hvor viktig det er å være Kristus-lik i vår kommunikasjon med andre:
«Vår kommunikasjon gjenspeiler seg i vår fremtoning. Derfor må vi ikke bare være nøye med hva vi kommuniserer, men også med hvordan vi gjør det. Mennesker kan bli styrket eller knust av budskapet og måten vi formidler det på…
… Kristus-lik kommunikasjon uttrykkes i en kjærlig tone, og ikke høyrøstet. Den har til hensikt å hjelpe, ikke å såre. Den knytter oss sammen istedenfor å drive oss fra hverandre…
Vår virkelige utfordring … er å gjøre vårt hjerte i stand til å romme Kristus-like følelser for alle vår himmelske Faders barn. Når vi utvikler en slik omtanke for andre, kan vi kommunisere med dem slik Frelseren ville ha gjort. Da kan vi spre varme til dem som lider i stillhet… Da kan vi gjøre deres reise lysere ved det vi sier.»7