Fjerde Økt
Omsorg for Barn
«Ta vare på deres små, ønsk dem velkommen til deres hjem, gi dem omsorg, og elsk dem av hele deres hjerte.»
President Gordon B. Hinckley
Mål med økten
Denne økten skulle hjelpe foreldre å:
-
Forstå viktigheten av å følge opp sine barn.
-
Bli oppmerksomme på forskjellige måter å følge opp barn på.
-
Lære og anvende den 5-trinns omsorgsprosessen som kalles «følelsestrening».
Behovet for omsorg
President Gordon B. Hinckley oppfordret foreldre til å gi sine barn omsorg: «Oppdra deres barn i Herrens tukt og formaning. Ta vare på deres små, ønsk dem velkommen til deres hjem, gi dem omsorg, og elsk dem av hele deres hjerte.»1
Omsorg innebærer å ivareta et barns behov på en vennlig og kjærlig måte. Det omfatter å gi næring (fysisk, følelsesmessig og åndelig), elske, undervise, beskytte, hjelpe, støtte og oppmuntre.
Foreldre spiller en avgjørende rolle i å forberede barna til å kunne takle livets mange utfordringer. Barn som har fått tilbørlig omsorg, er bedre rustet til å tåle vanskelige tider. Det å gi sine barn omsorg er noe av det viktigste foreldre kan gjøre.
Dessverre kan travle mødre og fedre noen ganger overlate barna til seg selv. I mange år har foreldre, lærere og ledere i kirke og samfunn vært bekymret for barn som overlates til seg selv. Enda større er problemer knyttet til sviktende ekteskap. Mødre og fedre som sliter i vonde forhold, har ofte en svekket evne til å undervise, berolige og trøste sine barn. Barn føler ofte smerten og tapet forbundet med splid i ekteskapet. Selv når foreldrene ikke skiller seg, opplever barna konsekvensene av de valg andre mennesker tar og av å leve i en jordisk, ufullkommen verden. Selv om noen av disse problemene kan virke uunngåelige, kan mange forhindres.
Skriftene gir et doktrinært grunnlag for omsorg for barn. Salmisten forklarte foreldre og barns guddommelige opprinnelse: «Dere er alle Den Høyestes [barn]» (Salmene 82:6). Paulus forkynte også at folk «er Guds barn» (Romerne 8:16). Gud har overlatt sine barn i deres jordiske foreldres omsorg. Foreldre har det hellige ansvar å hjelpe sine barn å vende tilbake til hans nærhet. Paulus rådet foreldre til å «oppdra [sine barn] med Herrens tukt og formaning» (Efeserne 6:4). Herren ga lignende instruksjoner gjennom profeten Joseph Smith: «Jeg har befalt dere å oppdra deres barn i lys og sannhet» (L&p 93:40).
Profeter i vår tid bekrefter denne sannheten i Skriftene. Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum har høytidelig erklært: «Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov, til å lære dem å elske og tjene hverandre, til å overholde Guds bud og være lovlydige borgere hvor enn de bor. Ektemenn og hustruer – mødre og fedre – vil bli holdt ansvarlige for Gud når det gjelder å oppfylle disse forpliktelsene.»2
Foreldre må aldri tape av syne sitt hellige ansvar for å gi sine barn omsorg. President Gordon B. Hinckley ga følgende råd til foreldre: «Jeg håper dere fortsetter å følge opp og elske deres barn… Av alt dere har, er ingenting så dyrebart som deres barn.»3
Måter å følge opp barn på
Omsorg skulle gis i mange former, blant annet:
-
Lære barna frelsens sanne læresetninger. President Ezra Taft Benson understreket at rettferdige fedre i Mormons bok lærte sine sønner « ”den evige Guds store plan” – fallet, gjenfødelsen, forsoningen, oppstandelsen, dommen, det evige liv. (Se Alma 34:9.) Enos sa at han visste at hans far var en rettferdig mann, ”for han underviste meg i sitt språk og også i Herrens tukt og formaning…” (Enos 1:1).»4
-
Legge til rette for åndelig utvikling gjennom skriftstudium, bønn, familiens hjemmeaften og ikke minst aktiviteter i Kirken.
-
Sørge for at barna får mat, klær og husly.
-
Snakke og lytte til barn på en Kristus-lik måte.
-
Lære barna passende adferd.
-
Gi konsekvenser for dårlig oppførsel.
-
Vise kjærlighet, respekt og hengivenhet.
-
Foregå med et godt eksempel.
-
Lære barna verdien av arbeid og gi dem muligheter til å delta i arbeid.
-
Lære barna økonomisk disiplin og prinsipper for forvaltning av penger, herunder betaling av tiende og sparing.
-
Sørge for morsomme og sunne fritidsaktiviteter.
En av de største mulighetene til å gi barn omsorg kommer når de opplever vanskeligheter eller står overfor problemer.
Gi barna omsorg i vanskelige tider
Når mennesker står overfor problemer, trenger de noen ganger hjelp fra andre – et lyttende øre, en hjelpende hånd, et forslag fra en betrodd venn. President Spencer W. Kimball forklarte at «det er vanligvis gjennom et annet menneske [Gud] dekker våre behov».5 Når barn er engstelige, trenger de først og fremst hjelp fra sine foreldre, fordi foreldrene, mer enn noen andre, skulle være opptatt av deres beste. Foreldrene skulle være barnas allierte, deres venner i nødens stund. Foreldre har mulighet og plikt til å dekke sine barns behov. Måten foreldrene reagerer på sine barns behov på, påvirker ofte barnas inntrykk av vår himmelske Fader og hans villighet til å elske og hjelpe dem.
Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum sa følgende om mødres rolle i omsorg for sine barn: «Når hennes … barn … kommer hjem etter en dag ødelagt av verdens brutale virkelighet, kan en kjærlig kvinne si: ”Kom til meg, så kan du hvile deg litt.” Det sted hvor hun er, kan bli et hellig sted, et tilfluktssted for livets stormer. Der kan man søke ly fordi hun har evne til å nære og elske ubetinget.»6 Denne uttalelsen gjelder også fedre.
Etter en 20 år lang studie av 119 familier oppdaget psykologen John Gottman ved University of Washington at de ekteparene som lyktes best som foreldre, var i stand til å hjelpe sine barn når de trengte det mest – når de var engstelige og opprørte. Disse foreldrene gjorde fem ting – alle sammen former for omsorg – som ga deres barn et mye bedre grunnlag i livet.
Gottman brukte uttrykket «følelsestrening» til å beskrive disse foreldrenes aktiviteter. Han oppdaget at de barna som hadde fått god omsorg, lærte å forstå og takle følelsene sine bedre, komme overens med andre og løse problemer på en god måte. De hadde dessuten bedre fysisk helse, gjorde det bedre på skolen og hadde bedre forhold til venner, færre adferdsproblemer, mer positive følelser og bedre psykisk helse.7 Den 5-trinns følelsestreningsprosessen8 er beskrevet nedenfor.
Trinn 1: Vær oppmerksom på barnets følelser
De foreldrene som lyktes i Gottmans studie, var i stand til å gjenkjenne og reagere på passende måte på sine barns følelser. Følelser er en viktig del av livet. Foreldre som gjenkjenner og aksepterer sine egne følelser, finner det lettere å gjenkjenne og akseptere sine barns følelser. Barn som ser sine foreldre takle vanskelige følelser, lærer ofte å takle sine egne følelser.
Barn pleier å gi signaler når det er noe som plager dem. De kan for eksempel vise adferdsproblemer, forandringer i appetitten, gjøre det dårlig på skolen eller se triste ut.
Foreldre får medfølelse når de ser at et barn har problemer og når de føler dyp bekymring for ham eller henne. Evnen til å forstå andres følelser gjør at en mor eller far kan gi sine barn bedre omsorg, som vist i følgende situasjonsstudie.
Bjørn
Fire år gamle Bjørn kom inn i rommet for å se på TV sammen med sin mor og to søsken. Før han satte seg, sto Bjørn en stund foran en stol og snakket med søsteren Katie. Mens de snakket sammen, kom Stein, en eldre bror, inn i rommet, flyttet stolen bort fra Bjørn og satte seg. Bjørn, som ikke hadde sett dette, satte seg og falt ned på gulvet. Dette var et uhell som de andre syntes var morsomt. Alle lo, unntatt Bjørn. Ydmyket løp han til rommet sitt, stengte seg inne i skapet og begynte å gråte. Like etterpå banket moren forsiktig på og åpnet døren. Hun knelte ved siden av ham, kysset ham på kinnet og sa: «Jeg skjønner at du ble flau og såret. Beklager at jeg lo. Jeg er glad i deg.» Så reiste hun seg og gikk.
Mange år senere husket Bjørn hendelsen som et av de viktige øyeblikkene i hans barndom. Uttrykk for kjærlighet var sjeldne i familien hans, men denne gangen følte han seg forstått og elsket i en stund da han trengte det som mest. Han glemte det aldri.
Trinn 2: Se på følelser som en mulighet til nærhet og undervisning
Noen ganger unngår foreldre å snakke med et barn når de er opprørte, kanskje av frykt for å bli avvist, eller for at de på en eller annen måte har sviktet barnet. Mange foreldre håper at barnas plagsomme følelser vil forsvinne. Ofte blir imidlertid ikke disse følelsene borte uten en eller annen form for hjelp. Foreldre skulle se på sine barns urovekkende følelser som muligheter til å komme hverandre nærmere og utvikle seg. Det å bidra til å lindre et barns vanskelige følelser er noe av det mest tilfredsstillende foreldre kan gjøre. Barn føler seg forstått og trøstet når snille og kjærlige foreldre er oppmerksomme på og forstår deres følelser.
Karl
Det var en nydelig, varm lørdagsmorgen. Oscar følte glede over livet og så frem til å tilbringe dagen sammen med familien. Etter at helgens plikter var utført, planla han å ta med seg familien på en piknik i byparken. Familien likte disse utfluktene fordi det var så mye å foreta seg. Da Oscar foreslo at barna skulle bli ferdige med arbeidet sitt så fort som mulig, la han merke til at Karl, hans 11 år gamle sønn, virket sur. Karl så trassig på faren sin, snudde seg og gikk. Oscar ble overrasket og bekymret. Karl var et svært pliktoppfyllende barn. Oscar spurte om de kunne snakke litt sammen.
|
Oscar: |
Det virket som om du ble sur da jeg nevnte pliktene. Er det noe som plager deg? |
|
Karl: |
(Surt.) Nei. Jeg skal nok få gjort dem. Ikke tenk på det. |
|
Oscar: |
Du virker opprørt. Hva er i veien? (Aktiv lytting, innby barnet til å snakke.) |
|
Karl: |
Hva bryr du deg om det? Du vil bare få arbeidet gjort, ikke sant? Så jeg skal få det gjort. |
|
Oscar: |
Det er riktig at jeg ønsker å få arbeidet gjort, men det er ikke alt jeg bryr meg om. Jeg bryr meg også om dine følelser og hva som plager deg. Du er sint på grunn av et eller annet, og det virker som om du kan være sint på meg. Jeg vil gjerne vite hvorfor. (Ikke forsvarsposisjon, klargjørende.) |
|
Karl: |
Jeg liker ikke det dumme arbeidsskjemaet ditt – det er det som plager meg. Hvorfor står mitt navn på de verste jobbene oftere enn noen andres? Det er urettferdig. |
|
Oscar: |
Ditt navn står ikke oftere. Jeg laget skjemaet slik at alle gjør like mye, unntatt Meg og Annie. De er for små til utendørsarbeid. |
|
Karl: |
Du tar feil. Jeg må gjøre mer enn de andre. |
|
Oscar: |
Du synes altså at jeg er urettferdig mot deg med vilje. (Ikke forsvarsposisjon, lytting.) |
|
Karl: |
Ja. |
|
Oscar: |
Vis meg hva du mener. (Karl viser faren at hans navn faktisk står flere ganger på arbeidsskjemaet enn de to brødrenes. Oscar blir overrasket og bekymret.) Du har rett. Jeg har gjort en tabbe. Beklager. Jeg skal ordne det med en gang. (Ikke forsvarsposisjon, lytte, innrømme feil.) |
Oscar forandret skjemaet og ga sønnen sin fri fra plikter den kommende uken. Karl var ikke lenger sint, og gode følelser vendte snart tilbake.
Trinn 3: Lytt omhyggelig, og bekreft barnets følelser
Når et barn forteller om sine følelser, kan foreldrene gi uttrykk for sin oppfatning av det som ble sagt, og dermed bruke lytteferdighetene de lærte i tredje økt og som illustreres i samtalen mellom Oscar og Karl. Forelderen kan for eksempel si: «Du er lei deg fordi vennen din har flyttet.» Når foreldre er i tvil om hva barnet sier eller føler, kan de be om klargjøring. Inngående spørsmål kan imidlertid få barnet til å innta forsvarsposisjon og slutte å snakke. Enkle observasjoner fungerer ofte bedre. Forelderen kan for eksempel si: «Jeg la merke til at da du begynte å snakke om karakterer, virket det som om du ble anspent.» Forelderen skulle så vente og la barnet fortsette. Barn vil med større sannsynlighet fortsette å snakke når de føler at de har kontrollen over samtalen og har en ukritisk, forståelsesfull lytter.
Andrea
Wenche la merke til at hennes syv år gamle datter Andrea virket opprørt da hun kom hjem fra skolen. Wenche ønsket å få vite grunnen.
|
Wenche: |
Du virker ganske misfornøyd. Hvorfor det bekymrede ansiktet og de hengende skuldrene? |
|
Andrea: |
Jeg vil ikke gå på skolen mer. |
|
Wenche: |
Er du lei av skolen? |
|
Andrea: |
Det er ikke skolen. Det er Lillian og Astrid. De liker meg ikke, og de sier vemmelige ting når de ser meg. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg har ikke gjort dem noe. |
|
Wenche: |
De har såret følelsene dine, og du forstår ikke hvorfor. |
|
Andrea: |
Jeg vet at de ikke likte at jeg ble venner med Marie. De ønsker å ha henne for seg selv. Nå prøver de å få henne til å ikke være venn med meg mer. |
|
Wenche: |
Det ville gjort vondt. Du er altså bekymret for at de kan komme til å ødelegge vennskapet ditt med Marie. |
|
Andrea: |
Det som er aller vondest, er at de ikke liker meg. Hvorfor skulle det gjøre noe for dem om jeg er venn med Marie? Hun kan jo fremdeles leke med dem også. Jeg har ikke gjort noe mot dem. (Begynner å gråte.) |
|
Wenche: |
(Holder datteren i armene sine uten å snakke en stund, før hun svarer.) Jeg ville også ha blitt såret og lei meg. Det er alltid vanskelig når man føler seg avvist av noen. |
|
Andrea: |
Hva skal jeg gjøre? |
|
Wenche: |
Godt spørsmål. Jeg må tenke på det. Hva tror du at du kan gjøre? |
|
Andrea: |
Jeg har prøvd å være hyggelig mot dem. Men de bare ler og gjør grimaser mot meg. Kanskje jeg bare skal ignorere dem. Marie sa jeg skulle ignorere dem fordi de er uforskammet. Hun sa at hun fremdeles er vennen min. Men jeg syns det er forferdelig når noen ikke liker meg. |
|
Wenche: |
Det er ikke lett. |
|
Andrea: |
Jeg vil at alle skal like meg. |
|
Wenche: |
Noe som har hjulpet meg, er å innse at jeg ikke kan gjøre alle til lags. Uansett hvem du er eller hva du gjør, vil det alltid være noen som ikke liker det du gjør. Det beste du kan gjøre, er å prøve å behage din himmelske Fader ved å gjøre det du føler er riktig og det du tror at han vil du skal gjøre. Hvis du gjør det, spiller det ikke så stor rolle om andre liker deg eller ikke. |
|
Andrea: |
Da vil jeg fortsette å være hyggelig mot dem, men jeg skal prøve å ikke la det plage meg så mye når de er slemme mot meg. |
|
Wenche: |
Synes du det er greit? |
|
Andrea: |
Jeg tror det. Jeg føler meg iallfall bedre bare etter å ha snakket om det. |
|
Wenche: |
Du må fortelle meg hvordan det går. Jeg skal heie på deg. |
|
Andrea: |
Takk, mamma. |
I dette eksemplet hjalp Wenche datteren sin å få en bedre følelse angående et problem på skolen. Selv om Andreas jevnaldrende kanskje vil fortsette å behandle henne dårlig, vil hun trolig se annerledes på situasjonen og ikke bli så dypt såret. Hun vil føle sin mors forståelse og støtte. Når hun fokuserer på å gjøre det rette istedenfor å søke andres anerkjennelse, vil sannsynligvis hennes selvfølelse bli styrket.
Trinn 4: Hjelp barnet å gjenkjenne og sette ord på følelser
Noen ganger antar foreldre feilaktig at deres barn har ord til å beskrive det de føler inni seg. Barn har imidlertid ikke alltid et ordforråd for sine følelser. Foreldre som hjelper barna å sette ord på følelser, hjelper dem å forvandle vage, udefinerte, ubehagelige følelser til beskrivende ord som «trist», «sint», «frustrert», «redd», «bekymret», «anspent» og så videre. Barn begynner å føle en viss kontroll over følelsene sine etter hvert som de lærer ord som beskriver dem.
Den beste tiden å lære barn ord som beskriver følelser, er når de opplever følelsene. Moren som ser datteren gråte fordi venninnen skal flytte, kan si: «Du må være veldig lei deg. Dere har vært så nære venner.» Når jenta hører dette, føler hun seg ikke bare forstått, men hun har nå ord som beskriver det hun opplever.
Noen studier viser at det å gjenkjenne og sette ord på følelser «kan ha en beroligende virkning på nervesystemet og hjelpe barn å komme seg fortere etter oppskakende hendelser».9 Barn som mangler ord for å beskrive følelsene sine, lar noen ganger følelsene få utløp eller finner upassende ord som «hold kjeft», «la meg være» eller verre, som vist i følgende situasjonsstudie.
Trond
Tronds foreldre tok ham med til psykologen etter hans siste raserianfall. De hadde håpet at deres syv år gamle sønn ville ha vokst fra sine temperamentsproblemer. Dagen før hadde imidlertid Trond fått raserianfall da moren nektet å kjøre ham til kameraten Bernt. Trond skrek av full hals, kalte moren stygge ting og sparket i veggen. Da psykologen spurte Trond hva han følte da moren sa nei til ham, svarte han: «Jeg vet ikke.» På spørsmål om hva han følte når han gjorde det han likte aller best, svarte han det samme. Flere spørsmål viste at Trond ikke hadde ordforråd til å uttrykke sine følelser.
Tronds historie ville kanskje ha vært en annen om han hadde vært i stand til å beskrive sine følelser tydelig og nøyaktig. Å lære et barn å sette ord på følelser garanterer ikke at barnet vil oppføre seg bedre. Det er imidlertid mindre sannsynlig at barna vil utagere sine følelser når de er i stand til å snakke om dem. Når barna beskriver sine følelser, kan foreldrene dessuten lettere trøste og lindre de emosjonelle sårene.
Trinn 5: Sett grenser samtidig som du hjelper barnet å løse problemer
Et barns følelse av å ha kontroll blir sterkere når foreldrene lærer det å takle ubehagelige følelser. Barn må lære seg å takle vanskelige tanker og følelser på måter som er sosialt akseptable og psyskisk sunne. Foreldre må sette grenser for upassende adferd samtidig som de hjelper barna å finne ut av problemene sine.
Ruben
12 år gamle Ruben klarte ikke å ta imot en pasning, noe som kostet laget hans en seier og en plass i sluttspillet. Idet han gikk av banen, ropte en av lagkameratene: «Sånn skal det gjøres, klossmajor!» Ruben, som allerede følte seg helt forferdelig, løp bort til ungdommen, tok tak i nakken og skuldrene hans og prøvde å kaste ham i bakken. Rubens far kom umiddelbart løpende ned fra tribunen, dro sønnen sin vekk, holdt ham fast og sa: «Jeg vet du er sint og såret, men vi skader aldri andre. La oss dra hjem og snakke om en bedre måte å takle dette på.»
Istedenfor å skjenne eller preke, kan faren i dette eksemplet benytte anledningen til å komme nærmere sønnen sin ved å lytte oppmerksomt, uttrykke forståelse for Rubens følelser og hjelpe ham å finne andre måter å takle vanskelige situasjoner på. Prosessen vil hjelpe Ruben til å føle seg forstått, verdsatt og bedre i stand til å takle følelsene sine.
Hvis foreldrene ikke vet årsaken til et barns problemer, skulle de først stille spørsmål for å avdekke årsaken, slik at en løsning kan finnes. Foreldre skulle stille spørsmål som «Hva er det som får deg til å føle slik?» De skulle ikke la barna klandre andre når det ikke er andres skyld.
Så snart årsaken er avdekket, kan foreldrene spørre: «Hva tror du vil løse problemet?» De skulle lytte omhyggelig til barnets svar. De kan komme med noen mulige løsninger for å hjelpe barnet å vurdere mulighetene. Foreldrene vil måtte ta føringen overfor mindre barn. De vil kanskje finne det hensiktsmessig å gjennomføre en idémyldring sammen med eldre barn. Når foreldre og barn har en idémyldring sammen, skulle de ikke se på noen løsning som for dum eller upassende. Kritikk hemmer den kreative prosessen, og foreldre og barn kan velge passende løsninger senere. Foreldre skulle uttrykke tillit til barnets evne til å finne en passende løsning. De skulle la barnet ta så mye ansvar som mulig, slik at barnet kan utvikle seg fra avhengighet til selvhjulpenhet.
Noen ganger er det nyttig for et barn å minnes andre ganger i livet da han eller hun har taklet problemer på en god måte. Hva gjorde barnet den gangen? Kan samme fremgangsmåte benyttes overfor det aktuelle problemet? Flere forslag til problemløsning finnes i syvende økt.
Neste fase av trinn 5 er å vurdere de mulige løsningene. Foreldrene må kanskje stille barnet spørsmål som disse:10
-
«Er denne løsningen rettferdig?»
-
«Vil den fungere?»
-
«Er den trygg?»
-
«Hva tror du at du vil føle?»
-
«Hvordan vil løsningen påvirke andre?»
-
«Vil løsningen hjelpe eller skade noen?»
-
«Viser løsningen respekt for alle involverte?»
Når de har vurdert følgene av hver løsning, skulle foreldrene hjelpe barnet å finne ut hvilken løsning som er best. Foreldrene skulle uttrykke sine meninger og gi veiledning. Barn trenger å kunne benytte seg av foreldrenes visdom og erfaring. Foreldre kan fortelle om sine erfaringer med å løse lignende problemer. De kan fortelle barna hvilke valg de tok og hva de lærte av dem.
Hvis barnet virker bestemt på å prøve en løsning som foreldrene tror vil mislykkes, kan det være på sin plass å la det skje hvis resultatet ikke er skadelig og ikke vil gi barnet store problemer. Noen av de beste lærdommene i livet kommer ved å mislykkes. Etterpå skulle foreldrene hjelpe barnet å finne en annen løsning, men uten å si: «Det var det jeg sa.»
Foreldre kan se på sitt forhold til barna som en bankkonto. Foreldre investerer i forholdet ved å behandle sine barn riktig, respektere deres grenser, lytte til deres tanker og følelser, veilede dem gjennom deres problemer og disiplinere med kjærlighet. Enhver vennlig, kjærlig og respektfull handling er et innskudd i forholdets konto. Når problemløsningen mislykkes og et barn synes bestemt på å gjøre en alvorlig feil, kan foreldrene gjøre et uttak hvis investeringene har vært tilstrekkelig store. Et uttak innebærer å be barnet gjøre noe som er viktig for forelderen. Hvis en sønn for eksempel ønsker å tilbringe en helg sammen med ytterst tvilsomme venner, kan foreldrene be ham om å ikke gjøre det, og han vil med større sannsynlighet adlyde hvis foreldrene har gjort tilstrekkelige innskudd på kontoen.
Retningslinjer for å engasjere seg i barnas problemer
Foreldre lurer noen ganger på i hvilken grad de skulle engasjere seg når et barn har et problem. Følgende prinsipper kan være nyttige.
-
Foreldre har ansvar for å hjelpe sine barn. (Se også Mosiah 4:14-15; L&p 68:25; 93:40.)
-
Barn som kan skjelne mellom godt og ondt, er ansvarlige for hvordan de bruker sin handlefrihet. (Se 2. Nephi 2:27; Moroni 7:12-17; L&p 58:27-29.)
-
I løpet av barnas oppvekstår, må de lære å ta vare på seg selv. Som voksne skulle de være selvhjulpne og dekke sine egne «sosiale, psykiske, åndelige, fysiske og økonomiske» behov.11
En viktig del av barneoppdragelsen er å hjelpe barna å utvikle seg fra avhengighet til selvhjulpenhet. Foreldre kan hjelpe sine barn å utvikle selvhjulpenhet ved å lære dem riktige prinsipper, slik at barna kan lære å styre seg selv på en rettskaffen og ansvarsbevisst måte. Hvis foreldrene overtar barnas problemer, legger de en unødig byrde på seg selv samtidig som de fratar sine sønner og døtre muligheten til å lære ansvarlighet og selvhjulpenhet. Som en generell regel skulle barn løse sine egne problemer, frustrasjoner, kjedsomhet og feiltrinn, mens foreldrene hjelper til som lærere og veiledere etter behov.
Iblant vil foreldrene måtte ta ledelsen i problemløsningsprosessen. Foreldre skulle ta ledelsen når barnet er for ungt, uerfarent eller umodent til å takle et problem. Foreldrene skulle også gripe inn når barnet truer dem, tar eller ødelegger eiendeler eller truer andre. I slike tilfeller kan foreldrene hjelpe ved å konfrontere den negative adferden. «Jeg»-utsagnet som beskrives i tredje økt, er en god måte å ta opp den negative adferden på. (Hvis begge foreldrene er tilstede, skulle de bruke «vi» istedenfor «jeg».) Foreldre kan også hjelpe sine barn å ta ansvar ved å gi dem alternativer (omtalt i åttende økt) eller ved å gi konsekvenser (omtalt i niende økt).
Den evige verdien av omsorg
Barn vil reagere positivt når foreldrene viser omsorg med kjærlighet, vennlighet og følsomhet og anvender forslagene i denne økten etter behov. Omsorgsprosessen skulle begynne tidlig og fortsette gjennom hele barndommen på måter som er passende for barnets behov.
President Gordon B. Hinckley understreket behovet for å arbeide i harmoni med vår himmelske Fader når det gjelder å gi barn kjærlighet og omsorg: «Glem aldri at disse små er Guds sønner og døtre og at de er i deres varetekt, at han var far før dere ble foreldre og at han ikke har gitt avkall på sin foreldrerett eller interesse for disse små.»12
Følelsesord
Følelsesord
-
Alene
-
Alvorlig
-
Andre føler medlidenhet med
-
Angerfull
-
Angrende
-
Anspent
-
Avhengig
-
Avsindig
-
Avsky
-
Avslappet
-
Avvist
-
Avvæpnet
-
Bedrøvet
-
Begeistret
-
Bekymret
-
Belastet
-
Berøvet
-
Beseiret
-
Beskjeden
-
Beskyttende
-
Betatt
-
Betrodd
-
Beæret
-
Blid
-
Bra
-
Brukt
-
Defensiv
-
Deprimert
-
Distrahert
-
Doven
-
Dum
-
Dårlig
-
Effektiv
-
Egoistisk
-
Ekstatisk
-
Empatisk
-
Energisk
-
Engstelig
-
Ensom
-
Entusiastisk
-
Ergerlig
-
Fascinert
-
Feig
-
Fiendtlig
-
Fjollete
-
Flau
-
Forberedt
-
Forbitret
-
Forbløffet
-
Forelsket
-
Forferdet
-
Forfrisket
-
Forfulgt
-
Fornedret
-
Fornøyd
-
Forpint
-
Forrådt
-
Forskrekket
-
Foruroliget
-
Forvirret
-
Frenetisk
-
Frustrert
-
Frydefull
-
Fryktsom
-
Følsom
-
Glad
-
Grinete
-
Hatefull
-
Heldig
-
Hemmet
-
Henrykt
-
Hevngjerrig
-
Hissig
-
Hjelpeløs
-
Hjelpsom
-
Hjemsøkt
-
Høytidelig
-
Ille til mote
-
Imponert
-
Inkompetent
-
Inspirert
-
Interessert
-
Irritert
-
Isolert
-
Ivrig
-
Jovial
-
Kald
-
Kjeder seg
-
Kjærlig
-
Knust
-
Komfortabel
-
Kompetent
-
Krenket
-
Kvalm
-
Lammet
-
Lamslått
-
Latterlig
-
Lei
-
Lettet
-
Likegyldig
-
Lite verdsatt
-
Liten
-
Lykkelig
-
Matt
-
Målløs
-
Medfølende
-
Melankolsk
-
Merkelig
-
Misbrukt
-
Misfornøyd
-
Mismodig/motløs
-
Mistrodd
-
Misunnelig
-
Modig
-
Motløs
-
Munter
-
Naiv
-
Nedverdiget
-
Nervøs
-
Nysgjerrig
-
Oppbragt
-
Opphisset
-
Oppjaget
-
Oppmuntret
-
Opprømt
-
Oppskaket
-
Oppskjørtet
-
Optimistisk
-
Overlegen
-
Overveldet
-
Panikkslagen
-
Perpleks
-
Pessimistisk
-
Plaget
-
Provosert
-
Påtvunget
-
Påvirkelig
-
Rasende
-
Rastløs
-
Redd
-
Rolig
-
Rystet
-
Rørt
-
Rådvill
-
Satt til veggs
-
Selvgod
-
Selvmedlidende
-
Selvsikker
-
Sentimental
-
Sint
-
Sjalu
-
Sjenert
-
Sjokkert
-
Skuffet
-
Skyldig
-
Sliten
-
Slått ut
-
Smart
-
Snurt
-
Spak
-
Spent
-
Stakkarslig
-
Stolt
-
Storartet
-
Sulten
-
Sur
-
Sviktet
-
Sympatisk
-
Sønderknust
-
Sørgmodig
-
Sånn passe
-
Sår
-
Såret
-
Takknemlig
-
Tilfreds
-
Tolerant
-
Tom
-
Treg
-
Trist
-
Troverdig
-
Tåpelig
-
Ubetydelig
-
Uelsket
-
Uerfaren
-
Uforberedt
-
Uforstyrrelig
-
Umoden
-
Underdanig
-
Underlig
-
Undertrykt
-
Urolig
-
Usikker
-
Uskikket/utilstrekkelig
-
Ussel
-
Utelatt
-
Utilfreds
-
Utkjørt
-
Utmattet
-
Utrygg
-
Utslitt
-
Utålmodig
-
Uvennlig
-
Uverdig
-
Varm
-
Vennlig
-
Verdig
-
Verdiløs
-
Viktig
-
Vill
-
Ydmyk
-
Ydmyket
-
Ynkelig/elendig
-
Ærbødig
-
Ønsket