“Mitt budskap fra Herren”, Liahona, jan. 2024.
Eksempler på tro
Mitt budskap fra Herren
Jeg lærte at undervisning fra Mormons bok var en god måte å finne mitt vitnesbyrd om den på.
Fotografier: Leslie Nilsson
I 1993, tre dager etter at jeg flyttet til Polokwane, nord i Sør-Afrika, var det noen som banken på døren. Da jeg åpnet opp, sto det to misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige der.
Jeg hadde en dypt religiøs oppvekst, og familien min hadde alltid advart meg om å holde meg unna misjonærene. Men de virket hyggelige, og jeg liker å snakke om religion, så jeg inviterte dem inn.
Etter et fantastisk besøk, sa de til meg: “Kan vi gi deg Mormons bok?”
“Vent nå litt”, svarte jeg. “Jeg tror jeg har en alt.”
Da jeg viste dem eksemplaret mitt, ble de forbløffet. Jeg forklarte at i hjembyen min, Cape Town, hadde misjonærer gitt meg Mormons bok på en utstilling for mange år siden. Jeg tok vare på den, og jeg bladde gjennom den iblant.
Etter besøket inviterte jeg misjonærene tilbake. Men jeg hadde vokst opp i en annen kirke, der stefaren min var prest. Tanken på å måtte bli døpt igjen ble en av hindringene for omvendelsen min. Likevel begynte jeg å gå i Kirkens lille gren. Etter omtrent et og et halvt år kalte grenspresidenten meg inn på kontoret sitt.
“Vi ønsker at du skal få et vitnesbyrd”
“David, jeg vil gi deg en utfordring”, sa grenspresidenten. “Vi ønsker virkelig at du skal få et vitnesbyrd om Mormons bok. Jeg føler at du kan gjøre det hvis jeg kaller deg til å undervise i evangeliets lære. Du underviser allerede ved et universitet, og du er ikke redd for å stå foran folk.”
I dag må lærere allerede være medlem av Kirken.1 Men ikke på den tiden, og grenspresidenten følte seg inspirert til å be meg om å undervise. Jeg er takknemlig for dette.
“OK”, sa jeg.
Hver lørdag kveld studerte jeg leksjonen nøye, så jeg kunne forstå den, kjenne den og relatere til historiene og personene i Mormons bok. For meg var det å undervise i boken virkelig en god måte å finne vitnesbyrdet mitt om den på.
En søndag, etter at jeg hadde undervist i omtrent et år, kom misjonspresidenten fra Pretoria hit for en konferanse, og deltok i klassen min på søndagsskolen.
“Takk, bror Baxter”, sa han etterpå. “Det var en fin leksjon. “Hvor kommer du fra?”
Da jeg fortalte ham at jeg var fra Cape Town, spurte han hvilken menighet jeg hadde gått i.
“Jeg gikk ikke i en menighet.”
“Hva mener du?” spurte han.
“Jeg er det du vil kalle hedningefolk.” sa jeg. “Jeg er ikke medlem av Kirken.”
Han ble hvit i ansiktet og skyndte seg bort til grenspresidenten.
“Lar du en som ikke er medlem undervise i Skriftene?” spurte misjonspresidenten ham.
“Gjorde han det så dårlig?”
“Nei”, svarte han.
“Var han inspirerende?”
“Ja.”
“Underviste han sann lære?
“Ja.”
De lot meg fortsette å undervise. Noen måneder senere dro jeg for å besøke familien min i Cape Town i ferien. Mens jeg var der, fortalte moren min at hun ville forlate kirken sin etter at stefaren min hadde gått bort. Akkurat da hjalp Herren meg med å føle meg fri for skyldfølelsen jeg hadde på grunn av lojalitet til moren min og kirken jeg vokste opp i.
Da jeg kom hjem, ringte jeg grenspresidenten.
“Jeg vil gjerne bli døpt i morgen”, sa jeg til ham.
“Er du sikker?”
“Absolutt”, sa jeg. “Jeg fikk et budskap fra Herren.”
“Jeg har noe jeg vil gi deg”
Da jeg fortalte den biologiske faren min at jeg hadde blitt medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, kunne jeg ikke forstå hvorfor han tok det så pent.
“La meg fortelle deg litt av min egen historie”, sa han.
Faren min, som aldri hadde snakket med meg om religion, fortalte at han som ung mann hadde gått i Kirkens Cumorah-menighet i Cape Town. Han hadde spilt på menighetens basketballag. Han hadde fått flere nære venner som var siste dagers hellige. En av hans beste venner var en misjonær som ble drept i Vietnam etter misjonen sin.
Hvis faren min ikke hadde mistet denne vennen, tror jeg han ville ha sluttet seg til Kirken. Livet hans ville ha vært helt annerledes. Mange år senere hadde han fortsatt stor respekt for siste dagers hellige. Han praktiserte ingen religion selv, men han støttet absolutt min beslutning om å slutte meg til Kirken.
Noen måneder etter at stefaren min døde, fortalte jeg moren min om dåpen min. Det gikk ikke like bra. Men da jeg dro til Nederland for å besøke nederlandske familiemedlemmer på min mors side, fortalte jeg dem om omvendelsen min. Det var da jeg fant ut at familien min hadde enda en tilknytning til Kirken.
Under besøket kom onkelen min bort til meg. “Jeg har noe jeg vil gi deg”, sa han. Så ga han meg en førsteutgave av Mormons bok på nederlandsk, utgitt i 1890.
“Den tilhørte familien vår for lenge siden”, sa han. Jeg vil at du skal ha den.”
Disse to tilknytningene til Kirken i familien var svært trøstende for meg. I dag setter jeg stor pris på Mormons bok på nederlandsk. Den minner meg om de første misjonærene som besøkte meg. Den minner meg om hvor viktig det å undervise Mormons bok var for omvendelsen min. Det minner meg om min avdøde fars respekt for Kirken, og at noen av mine forfedre hadde tatt imot det gjenopprettede evangelium.
Den minner meg også om at Mormons bok virkelig har makt til å overbevise både “jøde og hedning om at Jesus er Kristus, den evige Gud, som åpenbarer seg for alle nasjoner”.2