Herren Jesus Kristus lærer oss å yte omsorgstjeneste
Med vår Frelsers hjelp kan vi elske hans dyrebare får og betjene dem slik han ville ha gjort.
Herren Jesus Kristus sa:
“Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene …
Likesom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen. Jeg setter mitt liv til for fårene.”1
I den greske versjonen av dette skriftstedet betyr ordet gode også “vakker, storartet”. Så i dag ønsker jeg å tale om den gode hyrde, den vakre hyrde, den storartede hyrde, ja, Jesus Kristus.
I Det nye testamente kalles han den “store hyrde”,2 “overhyrden”,3 og “[våre] sjelers hyrde og tilsynsmann”.4
I Det gamle testamente skrev Jesaja: “Som en hyrde skal han vokte sin hjord”.5
I Mormons bok kalles han “den gode hyrde”6 og “den store og sanne hyrde”.7
I Lære og pakter erklærer han: “Derfor er jeg midt iblant dere, og jeg er den gode hyrde”.8
I vår tid har president Russell M. Nelson erklært: “Den gode hyrde tar seg kjærlig av alle fårene i sin hjord, og vi skal hjelpe ham i dette viktige arbeidet. Det er vårt privilegium å bringe hans kjærlighet og tilføye vår egen til venner og naboer – å vokte, passe på og gi dem næring – slik Frelseren vil at vi skal gjøre.”9
President Nelson har nylig sagt: “Et karakteristisk trekk ved Herrens sanne og levende kirke vil alltid være en organisert, rettet innsats for å tjene det enkelte av Guds barn og deres familie. Fordi det er hans kirke, skal vi som hans tjenere yte tjeneste til den ene, akkurat som han gjorde. Vi skal tjene i hans navn, med hans kraft og myndighet, og med hans kjærlige vennlighet.”10
Da fariseerne og de skriftlærde knurret mot Herren og sa: “Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem!”,11 svarte han med å fortelle tre vakre historier som vi har lært å kjenne som lignelsen om den bortkomne sauen, lignelsen om den bortkomne mynten og lignelsen om den fortapte sønn.
Det er interessant å merke seg at når Lukas, evangelieforfatteren, introduserer de tre historiene, bruker han ordet lignelse i entall, ikke i flertall.12 Det ser ut til at Herren underviser en unik leksjon med tre historier – historier som viser forskjellig antall, 100 sauer, 10 mynter og 2 sønner.
Det avgjørende tallet i hver av disse historiene er imidlertid tallet én. Og en lærdom vi kan få av dette antallet, er at du kan være en underhyrde for 100 eldster og fremtidige eldster i eldstenes quorum, eller en veileder for 10 unge kvinner eller en lærer for 2 Primær-barn, men du yter alltid omsorgstjeneste til dem, tar vare på dem og viser dem kjærlighet en etter en, individuelt. Man sier aldri: “For en tåpelig sau” eller “Jeg trenger egentlig ikke den mynten” eller “For en opprørsk sønn han er.” Hvis dere og jeg har med oss “Kristi rene kjærlighet”,13 vil vi, som mannen i historien om den bortkomne sauen, “forlate de nittini … og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til [vi] finner den?”14 Eller som kvinnen i historien om den tapte mynten, vil vi ikke “[tenne] … et lys og [feie] huset og [lete] nøye til [vi] finner den?”15 Hvis vi har med oss “Kristi rene kjærlighet”, vil vi følge farens eksempel i historien om den fortapte sønn, som da sønnen “ennå var langt borte, så … ham, og … fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen.”16
Kan vi føle hvordan det hastet i hjertet til mannen som mistet bare én sau? Eller hvordan det hastet i hjertet til kvinnen som mistet bare én mynt? Eller den usigelige kjærligheten og medfølelsen i hjertet til den fortaptes far?
Min hustru Maria Isabel og jeg virket i Mellom-Amerika, og var stasjonert i Guatemala City. Der fikk jeg anledning til å møte Julia, et trofast medlem av Kirken. Jeg fikk tilskyndelsen til å spørre henne om hennes familie. Hennes mor døde av kreft i 2011. Hennes far hadde vært en trofast leder i staven, som biskop og rådgiver til sin stavspresident i flere år. Han var en ekte Herrens underhyrde. Julia fortalte meg om hans utrettelige innsats for å besøke, betjene og tjene. Han frydet seg virkelig over å fø og stelle Herrens dyrebare får. Han giftet seg på nytt og holdt seg aktiv i Kirken.
Noen år senere gikk han gjennom en skilsmisse, og nå måtte han gå i kirken alene igjen. Han følte seg utenfor, og følte også at noen var kritiske til ham på grunn av skilsmissen. Han sluttet å gå i kirken da en negativ ånd fylte hans hjerte.
Julia snakket høyt om denne fantastiske underhyrden, som var en hardtarbeidende, kjærlig og medfølende mann. Jeg husker tydelig at jeg fikk en følelse av at det hastet da hun beskrev ham. Jeg ville bare gjøre noe for denne mannen, en mann som hadde gjort så mye for så mange i disse årene.
Hun ga meg mobilnummeret hans, og jeg begynte å ringe ham, i håp om å få anledning til å møte ham personlig. Etter flere uker og mange, mange telefonanrop uten å lykkes, tok han en dag endelig telefonen.
Jeg fortalte ham at jeg hadde møtt Julia, datteren hans, og at jeg ble begeistret av måten han hadde tjent, vist omsorg og elsket Herrens dyrebare får på i så mange år. Han forventet ikke et slikt utsagn. Jeg fortalte ham at jeg virkelig ønsket å snakke med ham øye til øye, ansikt til ansikt. Han spurte meg om min hensikt med å foreslå et slikt møte. Jeg svarte: “Jeg ønsker virkelig å møte faren til en så fantastisk dame”. I noen sekunder var det helt stille i telefonen – noen sekunder som for meg virket som en evighet. Han sa ganske enkelt: “Når og hvor?”
Den dagen jeg møtte ham, inviterte jeg ham til å dele med meg noen av sine erfaringer med å besøke, betjene og yte tjeneste til Herrens dyrebare får. Mens han fortalte noen gripende historier, la jeg merke til at stemmen hans forandret seg og den samme ånden han hadde følt så mange ganger som underhyrde, kom tilbake. Nå var øynene hans fylt av tårer. Jeg visste at dette var det rette øyeblikket for meg, men jeg oppdaget at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Jeg ba i mitt sinn: “Fader, hjelp meg.”
Plutselig hørte jeg meg selv si: “Bror Florian, som en Herrens tjener, ber jeg om unnskyldning for at vi ikke har vært der for deg. Vær så snill og tilgi oss. Gi oss en ny sjanse til å vise deg at vi er glad i deg. At vi trenger deg. At du er viktig for oss.”
Søndagen etter var han tilbake. Han hadde en lang samtale med biskopen og forble aktiv. Noen måneder senere døde han – men han hadde kommet tilbake. Han hadde kommet tilbake. Jeg vitner om at med vår Frelsers hjelp kan vi vise kjærlighet til hans dyrebare får og betjene dem slik han ville ha gjort. Så der i Guatemala City bragte Herren Jesus Kristus tilbake enda en dyrebar sau til sin hjord. Og han lærte meg en leksjon i omsorgstjeneste som jeg ikke kan glemme. I den gode hyrde, den vakre hyrde, den storartede hyrde, ja, Herren Jesu Kristi navn. Amen.