Fred i Kristus
Orkanens øye er et utrolig fascinerende naturfenomen. En tropisk orkan er blant de mest ødeleggende stormene på jorda, med en vindhastighet helt opp i 350 km/t. Men midt i en orkan finner vi orkanens øye. Dette er et sirkulært vindstille område og har normalt en diameter på ca. 50 km. De som har opplevd å være inne i orkanens øye sier at det er en helt spesiell opplevelse. Det er helt musestille, skyfritt, og man kan nesten skimte sola. Så midt i en stormende orkan er det mulig å finne ro og fred.
Som revisor er blant annet en av våre oppgaver å godkjenne regnskapet til et selskap for året som har gått. Vi må se på hva selskapet eier, hva de skylder, hva de har tjent og hvilke kostnader de har hatt det siste året. Dersom det er rutiner som ikke fungerer eller de ikke følger lover og regler er det vår plikt å påpeke dette. Nå som jeg har fylt et halvt århundre, er det på sin plass å foreta en revisjon av mitt eget liv. Hva har jeg oppnådd så langt i livet og hvilke områder kan jeg bli bedre på? Med tanke på dagens taleoppdrag har jeg tenkt mye på hvilke situasjoner i livet jeg har følt fred i Kristus.
Tempelet er helt klart et sted hvor man kan føle fred. Bare det å gå inn gjennom tempelets dører, gir automatisk en ro og fred. Alle er kledd i hvitt og det er en ærbødig atmosfære. All verdens bekymringer og støy legges igjen utenfor tempelets dører. Men av mange ulike årsaker har jeg ikke mulighet til å reise til tempelet hver gang jeg trenger å føle fred i hverdagen.
Etter et tilbakeblikk på mitt eget liv, har jeg lyst til å nevne tre ting som har hjulpet meg de gangene jeg føler at jeg har hatt en “tropisk orkan” rundt meg. Jeg tenker spesielt på min patriarkalsk velsignelse, en prestedømsvelsignelse og bønn.
Da jeg var ferdig med revisorstudiet hadde jeg plutselig ingen store planer for livet fremover. Neste skritt var å få meg en jobb, men tanken om å reise på misjon dukket stadig oftere opp. Jeg hadde ikke hatt noe spesielt ønske om å reise på misjon tidligere, men dersom jeg skulle reise var dette et perfekt tidspunkt. Jeg laget en liste over fordeler og ulemper – og jeg syntes det var et veldig vanskelig valg å ta. Jeg hadde en orkan av spørsmål og tanker om det var riktig for meg å reise på misjon. Til slutt ble jeg enig med meg selv om at jeg skulle lese min patriarkalske velsigne og følge det den sa om eventuelle misjonsplaner.
Der leste jeg jeg at “dersom jeg strever for det og har et inderlig ønske, skal jeg engang bli kalt som misjonær”. Da jeg leste dette, ble valget enkelt og jeg følte en fred rundt avgjørelsen. Men dette betydde ikke at veien fremover var enkel. Jeg møtte mange utfordringer og tvilen var der hele tiden. Men jeg hadde et godt støtteapparat rundt meg – familie og gode venner (objektivt sett må jeg si at de kvinnelige 72 modellene vi har i Kirken er unike, mange reiste på misjon og var og er fortsatt fantastiske eksempler for meg). Det har seg jo også slik at når man tar gode valg kommer også motstanden. Jeg husker den siste utfordringen jeg møtte før jeg reiste på misjon, var at det ble en flystreik i Norge på ubestemt tid. For å rekke MTC i London, måtte mine foreldre kjøre meg midt på natten til Gøteborg, som hadde nærmeste flyplass.
På misjonen ble jeg kjent med Arvid, en eldre kar og fisker fra Tromsø. Etter misjonen hadde vi jevnlig kontakt helt til han døde i mai for 4 år siden. Et par uker før han døde, besøkte jeg ham på sykehuset i Tromsø og visste at dette var siste gang jeg så ham i dette livet. Den dagen han døde fikk jeg en telefon fra familien hans som lurte på når begravelsen ble. De hadde ikke tenkt å organisere en begravelse fordi Arvid var medlem av “min kirke” som de sa. Jeg var forberedt på å reise i hans begravelse, men jeg var absolutt ikke forberedt på at jeg også måtte ha ansvaret for den. Den kvelden hadde jeg en “orkan” av spørsmål og visste ikke hvor jeg skulle begynne. Jeg følte et enormt ansvar for å organisere en verdig begravelse for Arvid, samtidig som å oppfylle familiens ønsker, i en by på toppen av landet og midt i den mest hektiske perioden for en revisor.
Jeg trengte desperat hjelp til å sortere tanker og i det hele tatt vite hvor jeg skulle begynne. Jeg dro derfor rett til min bror Kjell-Magne og ba om en prestedømsvelsignelse. Jeg husker ikke mye av velsignelsen jeg fikk, men jeg husker at jeg følte en ro og fikk samtidig en bekreftelse på at alt skulle bli bra. Selv om jeg visste at det kom til å ordne seg, var ikke arbeidet gjort. Det var nå det startet og under hele prosessen med begravelsen følte jeg at jeg fikk uventet hjelp til blant annet å ta riktige avgjørelser. Jeg tok med min mor, engasjerte medlemmene i Tromsø, og alle 6 misjonærene som tjente der. Jeg fikk tak i en helt enestående begravelsesagent i Tromsø. Dagen etter begravelsen, da vi holdt på med å vaske ned leiligheten til Arvid, ringte Geir, denne begravelsesagenten og takket for en fantastisk fin begravelse. Han hadde vært borti mange begravelser i sitt liv (derav hans yrke) men denne følte han var helt spesiell – både ordene som ble sagt og musikken som ble sunget og spilt – ja hele atmosfæren var noe han ikke hadde opplevd tidligere. Han pleide ikke å ringe for å takke for at han fikk lov til å være til stede i en begravelse, men denne gangen hadde han lyst.
Bønn kan også være en kilde til å føle Kristi fred. Bønn er en av de største velsignelser vi har mens vi er her på jorden. Gjennom bønn kan vi kommunisere med vår himmelske Fader og det kan hjelpe oss til å komme nærmere Gud. Alle våre tanker, ord og gjerninger blir påvirket av våre bønner. Våre oppriktige bønner blir alltid besvart på et tidspunkt og på en måte som Herren vet vil være til størst hjelp for oss.
Høsten 1828 tok en ung skolelærer ved navn Oliver Cowdery en undervisningsjobb og bodde hos familien til Lucy og Joseph Smith sr. Oliver hadde hørt om sønnen deres Joseph og siden han betraktet seg selv som en sannhetssøker, ønsket han å få vite mer. Familien Smith beskrev englebesøk, en fordums opptegnelse og oversettelsesgaven ved Guds kraft. Oliver ble fascinert. Kunne det være sant? Lucy og Joseph sr. ga ham råd som gjelder for alle som søker sannheten: Be og spør Herren.
I L&P 6:20-23 leser vi “Se, du er Oliver, og jeg har talt til deg på grunn av dine ønsker. Gjem derfor disse ord i ditt hjerte. Vær trofast og flittig i å holde Guds befalinger, og jeg vil omfavne deg i min kjærlighets armer. Se, jeg er Jesus Kristus, Guds Sønn. Jeg er den samme som kom til mitt eget, og mine egne tok ikke imot meg. Jeg er lyset som skinner i mørket, og mørket fatter det ikke. Sannelig, sannelig sier jeg deg, hvis du ønsker enda et vitnesbyrd, så husk den natten da du ropte til meg i ditt hjerte om å få vite sannheten av disse ting. Talte jeg ikke fred til ditt sinn om saken? Hvilket større vitnesbyrd kan du få enn det som kommer fra Gud?”
I Kirken er vi så heldige at vi får mange muligheter til å tjene andre mennesker gjennom diverse kall. Hjemme hos oss er vi veldig glad i besøk, men de få gangene jeg forteller Jørn-Thomas at enten biskopen eller stavspresidenten vil komme på besøk, så hører jeg bare “Å nei”. Han er da fullstendig klar over at dette ikke er et “hyggelig besøk” man at det innebærer en ny oppgave for meg – en oppgave jeg absolutt ikke føler meg forberedt eller komfortabel med. Det er vel og bra at andre synes jeg passer til diverse oppgaver i Kirken, men jeg er nødt til å få en bekreftelse selv også. Jeg må be og spørre Herren om det virkelig er det han vil bruke meg til. Jeg har aldri fått noen klare svar i form av direkte ord, men jeg har alltid fått en følelse av fred og bekreftelse på at dette fikser jeg.
Uansett om vi vil det eller ei kommer vi til å møte orkaner på vår vei igjennom livet. Men selv inne i en orkan finnes det et vindstille område (orkanens øye) – en følelse av ro og fred. Vi har en himmelsk Far som er utrolig glad i oss, sine egne barn, og han vil ikke at vi skal gå igjennom jordelivet alene. Han har gitt oss mange ting som kan hjelpe oss når vi møter disse orkanene – vi kan finne trøst og styrke gjennom våre patriarkalske velsignelser, gjennom prestedømsvelsignelser, gjennom bønn og gjennom besøk i tempelet. Vi har også en hærskare av engler rundt oss i form av familie, venner og menighetsfamilie som er klare til å hjelpe når ting er vanskelig. Noen ganger må vi bare spørre.
Vi må heller ikke glemme hva som er lovet i Johannes (14:27): “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!”.