Sagt av Siste Dagers Hellige
Tempelet
Visste dere at siden Russell M. Nelson ble president og vår 17. profet i januar 2018 har han annonsert byggingen av 100 nye templer. Det er helt fantastisk! Og tenk at vi skal få et tempel her i Norge også.
Profeten vår sa noe viktig om tempelet på generalkonferansen i oktober i fjor:
“Tempelet står sentralt når vi skal styrke vår tro … fordi Frelseren og hans lære er selve hjertet i tempelet”.
Hva gjør hjertet? Det pumper blod med oksygen eller på en måte frisk luft til hele kroppen vår slik at alle cellene eller delene av kroppen vår kan fortsette å gjøre det de skal.
Videre sa han: “Alt som undervises i tempelet, gjennom undervisning og ved Ånden, øker vår forståelse av Jesus Kristus.”
Da jeg vokste opp var jeg ikke medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, så jeg hadde ikke noen tro på Jesus Kristus og alt vi lærer om ham i kirken vår og jeg visste ikke noe om templer heller.
Min pappa døde da jeg var ett og et halvt år gammel, så jeg ble aldri kjent med ham. Da jeg vokste opp syntes jeg det var urettferdig at andre barn rundt meg hadde begge foreldrene i livet sitt. Det gjorde så vondt i hjertet mitt.
Da jeg ble 8 år gammel døde min kjære mormor. Hun var en varm og god person, og hun passet ofte på meg og hun var så flink til å fortelle eventyr. Jeg hadde aldri opplevd at noen døde før henne i familien vår, så da de voksne sa at hun hadde gått bort trodde jeg at hun hadde gått seg bort i skogen. Kunne vi ikke bare lete etter henne i skogen da? Kunne vi ikke finne henne igjen siden hun hadde gått seg bort? Mamma forklarte meg hva gått bort betydde og jeg forsto at det betydde å dø og at vi aldri skulle treffes igjen. Jeg var lei meg i mange dager og måneder etterpå. Det var ingen som trøstet meg og sa at det er liv etter dette livet og at vi kunne møtes igjen.
Ettersom dagene gikk og ble til år ble jeg en tenåring med mange spørsmål om meningen med livet, men jeg fant ingen svar på alt det jeg lurte på. Så jeg bestemte meg for at det ikke fantes noen Gud. Det gikk noen år til og en dag var det en ung mann som sa “hei” til meg og en venninne da vi var ute og gikk tur. Vi var høflige og sa hei tilbake, men vi lurte begge to på hvorfor han sa hei til oss fordi ingen av oss kjente ham.
Jeg traff denne unge mannen igjen noen dager senere og da var han sammen med en annen ung mann. Han var en misjonær fra denne kirken og jeg begynte å snakke med ham og de andre misjonærene og jeg følte at jeg fikk svar på mange av de spørsmålene jeg hadde hatt som tenåring.
Noe av det som tente en liten gnist i troen min på at det kanskje, bare kanskje finnes en Gud, var da disse misjonærene begynte å snakke om at man kunne utføre dåp og andre hellige ordinanser for våre forfedre i en spesiell bygning som de kalte for et tempel. De viste meg et skriftsted i Det nye testamente i Bibelen. Det står i 1. Korinterbrev 15:29: (og er et av mine favorittvers i Bibelen)
“De som lar seg døpe for de døde - hvorfor gjør de det? Dersom de døde i det hele tatt ikke reises opp (til liv igjen) hvorfor lar de seg da døpe for de døde?”
Kunne det være sant at jeg en dag ville kunne møte min pappa? Ville jeg kunne få treffe min mormor igjen? Og min morfar som nettopp hadde dødd for et halvt år siden?
Jeg snakket mer med misjonærene og jeg bestemte meg for at jeg ville bli døpt. Da jeg ble døpt hadde jeg på meg hvite klær og jeg husker fremdeles den gode følelsen jeg hadde da jeg kom opp av vannet. I Galaterbrevet i Det nye testamentet står det i kap. 5 og vers 22 blant annet: “Åndens frukter er kjærlighet, fred og glede.” Jeg husker da jeg kom opp av vannet etter dåpen at det føltes som om jeg gikk på skyer av glede.
Etter at jeg hadde vært medlem en stund begynte jeg å tenke på å reise på misjon, men før jeg kunne reise på misjon skulle jeg få lov til å reise til tempelet i Stockholm.
Jeg hadde skrevet ned navnene til min mormor, alle hennes søsken, min morfars navn, noen oldeforeldre og navnet på min pappa. Alle disse navnene tok jeg med meg til tempelet. Da jeg var kommet inn i tempelet måtte jeg skifte til hvite klær. Alle som skal gjøre forskjellige ordinanser der må ha på seg hvite klær.
Der i Stockholm tempel fikk jeg døpe meg for min mormor, hennes søstre og for mine oldemødre som jeg hadde funnet navnet på. Det var en fantastisk opplevelse å gjøre dåp for dem. Husker dere at jeg nevnte at min pappa døde da jeg var ett og et halvt år? Da navnet hans ble lest opp før dåpen hans ble utført – var det stille i dåpsrommet.
Husker dere skriftstedet fra Galaterbrevet som jeg nevnte for litt siden? Det om at Åndens frukter er kjærlighet, fred og glede? Da navnet til min pappa ble lest opp og ordinansen utført følte jeg en sterk glede og en utrolig god fred. Det var som om jeg gikk på skyer og jeg følte også en utrolig sterk kjærlighet fra min egen pappa som jeg aldri hadde truffet. Hjertet mitt var fylt av glede!
Det fikk meg til å tenke på dette: Hvis jeg kunne føle min egen fars kjærlighet der i dåpsrommet – hvor sterk kjærlighet har ikke da min himmelske Fader for meg?
Jeg liker så godt noe som profeten vår, Russell M. Nelson, sa for 12 år siden:
“Hvert tempel er et symbol på vår tro på Gud og et bevis på vår tro på livet etter døden.”
Den opplevelsen i tempelet da det ble utført dåp for min pappa gjorde at jeg fikk et sterkt vitnesbyrd om vi alle en dag skal oppstå til liv igjen og at det er et liv etter dette livet.
Fra jeg lærte å lese har jeg alltid vært glad i detektivbøker eller mysteriebøker. Foreldrene til dere primærbarn og besteforeldrene deres kjenner sikkert til Lykkebarna, Bobseybarna, Hardy-guttene og Detektiv Nancy Drew. Dette var detektivserier jeg elsket å lese.
Jeg har jobbet i bokhandel i snart 17 år og jeg elsker jobben min. Nyere bøker som dere kanskje har lest er Mysteriene i Kråkeslottet barnehage med Leon og Live. Eller Detektivbyrå nr 2 med Tiril og Oliver. Eller serien Clue av Jørn Lier Horst med Cecilia, Leo, Une og hunden Egon? I alle disse bøkene er det noen mysterier som skal løses. Barna som løser disse mysteriene, finner noen ledetråder eller kommer over noen spor som hjelper dem å finne løsningen på mysteriet.
Hver gang jeg reiser til tempelet og går inn for å utføre hellige ordinanser der er det som om jeg leser en detektivbok, bare at jeg ser etter symboler eller ord som skal lære meg å forstå mer om Jesus Kristus og hans evangelium.
“Tempelet står sentralt når vi skal styrke vår tro … fordi Frelseren og hans lære er selve hjertet i tempelet. Alt som undervises i tempelet, gjennom undervisning og ved Ånden, øker vår forståelse av Jesus Kristus.”
På en måte tar jeg på meg detektivbriller når jeg går inn i tempelet og prøver å se etter det som profeten sa at vi skulle lære mens vi er der. Vi skulle se etter Kristus i alle ordinansene og alt som undervises eller sies der.
Her er et eksempel: Husker dere at jeg sa at da jeg døpte meg hadde jeg på hvite klær og at når jeg hadde gått inn i tempelet så tok jeg på meg hvite klær? Alle som går inn i tempelet har på seg søndagsklærne sine og så skifter de til hvite klær. Hvis vi skulle være detektiver sammen ville vi spurt hverandre: Hvorfor er alle kledd i hvitt? Hvitt er symbolet på renhet, og det er gjennom tro på Jesus Kristus at vi kan bli rene når vi omvender oss og har tro på Ham.
En annen ting det hvite også kan symbolisere når vi tar på detektivbrillene er vi alle blir like når vi har på oss hvite klær, og det minner meg på at vi er alle barn av vår himmelske Fader og at vi alle er søsken.
Jeg lover dere at når dere går inn i tempelet kan dere ha sånne åndelige opplevelser som jeg har hatt der. Når du går inn i tempelet, prøv å se etter symboler eller ord eller setninger som kan hjelpe deg å se at Jesus Kristus og hans lære er selve hjertet i tempelet og at vi kan komme nærmere ham ved å reise dit så ofte som vi kan.
Jeg vet at tempelet er Herrens hus. Jeg vet at Mormons bok er sann. Jeg vet at jeg er et barn av min himmelske Fader og at Jesus Kristus er min bror og min Forløser. Jeg er så takknemlig for at det finnes profeter på jorden igjen og at de kan gi oss den veiledning vi trenger i disse urolige tider.