Å oppdra døtre som enslig far

Av Richard M. Romney

Kirkens tidsskrifter

Jeg visste det ville være utfordrende å oppdra mine døtre uten min hustru. Men jeg fant snart ut at jeg egentlig ikke var alene.

Etter at min hustru døde av kreft, ble jeg alenefar til våre fem barn – to jenter og tre gutter. Å oppdra barn på egenhånd ga meg utfordringer, men det var spesielt utfordrende for meg å oppdra mine to døtre. Det var så mange ting de trengte som egentlig bare en kvinne kunne gi. Som president M. Russell Ballard, fungerende president for De tolv apostlers quorum, sa: “Mødre og døtre bidrar i vesentlig grad til å hjelpe hverandre å utforske sine uendelige muligheter, til tross for de undergravende innflytelser fra en verden hvor en kvinnes og en mors rolle blir forvrengt og manipulert.”¹ Hvordan kunne jeg erstatte det?

Likevel ga flere prinsipper i evangeliet meg styrke, da jeg søkte å veilede mine vidunderlige døtre og også mine fantastiske sønner. Disse prinsippene kan hjelpe andre enslige fedre med døtre, enslige mødre med sønner og alle enslige foreldre.

Bevar din grunnvoll i evangeliet

Jeg lærte at for alle mine barn (og for meg), slik det alltid har vært, var det å være trofast mot vår himmelske Fader og Jesus Kristus, der jeg skulle begynne. “Prøvelser har lenge vært en grobunn for troens vekst,” sa president Henry B. Eyring, annenrådgiver i Det første presidentskap.²

I vår utøvelse av tro, fant vi ut at det var viktig å gjøre flere ting:

Husk de små, enkle tingene. Gjennom familiebønn og skriftstudium mottok vi “store ting” (Alma 37:6) i vårt liv, som håp og glede.
Styrk hverandre. Tilbring tid sammen, snakk med og oppmuntre hverandre. Enkle, støttende ord kan utgjøre en stor forskjell.
Vær et eksempel for hverandre. Å oppmuntre barna mine til å være gode eksempler betydde at jeg også måtte være et eksempel for dem. Jeg måtte fortsette å “tale om Kristus … [og] glede [meg] i Kristus … så [mine] barn kan vite” (2 Nephi 25:26) at de også skulle se hen til ham.
Stol på vår himmelske Fader. Hans plan for hver enkelt av oss er en plan for lykke. Selv i vanskelige tider er “mennesket [til] for å kunne ha glede” (2 Nephi 2:25), og familier er ment å være sammen for evig. Disse sannhetene ga oss styrke hver dag.
Ta imot og foredle kall. Jeg visste at det var viktig å fortsette å virke i kall, utføre omsorgstjeneste og omgås andre siste dagers hellige. Da jeg fant ut at en av mine døtrene ønsket å synge i menighetskoret, ble jeg også med i koret. Vi hadde mye moro med å synge sammen.
Lytt til generalkonferansen. En gang, like før generalkonferansen, følte jeg meg motløs og ba om å få vite om noen forsto min situasjon. Akkurat denne konferansen sa eldste David S. Baxter i De sytti: “Det finnes naturligvis noen familier hvor det er far som er eneforsørger. Brødre, vi ber også for dere og berømmer dere.”³ Dette hjalp meg å forstå at den samme kjærlighet og støtte som gis til enslige mødre, også er tilgjengelig for enslige fedre.

Gi andre anledning til å hjelpe

Jeg var fortsatt en far som prøvde å oppdra døtre på egenhånd. Jeg ønsket å skape en-til-en tid med hver av dem for å styrke vårt forhold. Men hvordan kunne jeg hjelpe dem å forberede seg til å bli kvinner? Jeg oppdaget snart at det fantes flere ressurser enn jeg hadde forestilt meg:

Familiemedlemmer. Jeg takker Herren for en svigersøster og en svigerdatter som bodde i nærheten og kom meg til unnsetning. De deltok på oppvekstmøter sammen med døtrene mine. De hjalp døtrene mine å gjøre seg klar til dans. Mest av alt lyttet de. De delte mine døtres håp, frykt, lengsler og ønsker. De hjalp dem i overgangen fra barn til ungdom til voksne med en annen forståelse av denne prosessen, enn jeg som aldri hadde opplevd den på samme måte kunne tilby.
Naboer. Gode naboer passet datteren min sammen med sine døtre etter skolen til jeg kom hjem fra kontoret. Andre naboer kjørte barna mine til skolen, når jeg hadde tidlige møter. En nabo med et plenpleieforetak fikk sine ansatte til å klippe plenen min regelmessig gratis, slik at jeg kunne tilbringe mer tid sammen med familien.
Omsorgsbrødre og ledere i Kirken. Mine omsorgsbrødre koordinerte med menighetsrådet, og det virket som om alle i menigheten, spesielt ledere i Primær og Unge kvinner, gjorde større innsats for å hjelpe jentene mine. Jeg lærte at noe av det flotte ved Hjelpeforeningen er at de tilbyr, vel, hjelp. En gang rengjorde en gruppe av dem hele huset mitt, fra øverst til nederst. Og på Unge kvinners aktiviteter sørget noen alltid for at døtrene mine følte seg inkludert.

Ikke alle vil oppleve det samme nivået av støtte. Men jeg har lært at inntil vi lar andre få vite om manglene vi ser våre barn som er uten mor opplever, vil kanskje ikke disse personene forstå hvordan de kan hjelpe.

Husk at du ikke er alene

Eldste Baxter sa: “Enslige forsørgere, jeg vitner om at hvis dere gjør deres aller beste i den vanskeligste av menneskets utfordringer, vil himmelen smile til dere. Dere er virkelig ikke alene. La Jesu Kristi forløsende, kjærlige kraft opplyse deres liv nå og fylle dere med håp om evige løfter. Fatt mot. Ha tro og håp. Betrakt nåtiden med tapperhet, og se fremover med optimisme.”⁴

I likhet med alle som opplever utfordringer, kan enslige fedre føle seg overveldet. Jeg vet at jeg følte det til tider. Men jeg vet også at det er mye håp og mye hjelp for enslige fedre i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.