Eldes i trofasthet
“Vet du hvor takknemlig jeg er?”
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
En kveld mens jeg tok meg av en eldre søster, fikk jeg en livslærdom om å takke.
Fotoillustrasjon: Getty Images: Illustrasjon: Carolyn Vibbert
Dorothy visste at enden nærmet seg. Hver dag mistet hun noe mer – ikke håndgripelige ting, men evner. Evnen til å dusje selv. Evnen til å lage sine egne måltider. Evnen til å gå på toalettet uten å falle. Evnen til å låse opp bakdøren og hente avisen. Evnen til å skrive en lapp til en av sine nærmeste.
Det var imidlertid noe hun ikke hadde mistet ennå. Sitt pågangsmot. Sin forstand. Sin takknemlighet. På grunn av dette ga det glede å være sammen med Dorothy. Hjemmet hennes syntes å ønske gjester fra begge sider av sløret velkommen.
En natt representerte jeg Hjelpeforeningen som gjest hos henne for angivelig å hjelpe henne. Det oppsto en vårstorm, og strømmen gikk rundt klokken 23.00. Vi oppdaget at strømmen var borte da jeg prøvde å slå på lyset slik at jeg kunne hjelpe henne på toalettet. Jeg trykket på bryteren, men ingenting skjedde. Men Dorothy var forberedt. Hun fant frem en liten lommelykt fra en lomme på gåstolen, og med det lille lyset vi hadde, klarte vi på en eller annen måte å komme oss gjennom gangen. Etter den langsomme turen tilbake til stolen, smilte hun og sa: “Vet du hvor takknemlig jeg er?”
Fotoillustrasjon: Getty Images: Illustrasjon: Carolyn Vibbert
Samme natt, rundt klokken 00.30, var det noe som vekket meg. Jeg hørte tilskyndelsen: “Dorothy trenger det bærbare oksygenapparatet sitt.” Jeg la merke til at boblingen i Dorothys vanlige oksygenapparat hadde stoppet. Strømmen var fortsatt borte. Jeg skyndte meg å hente det bærbare oksygenapparatet hennes. Jeg satte det på henne, og prøvde å ikke vekke henne. Da jeg la slangene rundt ansiktet hennes, så hun opp og sa igjen: “Vet du hvor takknemlig jeg er?”
Da jeg sendte en sms til Hjelpeforeningens president klokken 01.00, svarte hun heldigvis. “Strømmen er ikke borte hos meg”, sa hun. “Jeg ringer kraftselskapet.” Telefonsamtalen hennes må ha gjort susen, for klokken 01.30 kom det noen biler, og menn begynte å gjenopprette elektrisiteten til Dorothys hjem. Da hun våknet klokken 02.30 for å foreta nok en langsom, lommelykt-styrt spasertur til badet, så hun ut gjennom kjøkkenvinduene. Hun så alle arbeiderne og sa: “Jeg håper de vet hvor takknemlig jeg er.”
Arbeiderne dro klokken 05.30 den morgenen, akkurat da batteriet gikk tomt på det bærbare oksygenet hennes. Men lyset var på igjen. Etter enda en langsom tur til toalettet, så vi at det vanlige oksygenapparatet hennes boblet igjen. Jeg hjalp henne å sette seg trygt ned i stolen igjen. Før hun lukket øynene, fortalte hun meg om tre andre besøkende hun hadde sett i løpet av natten – familiemedlemmer som hadde kommet for å gi henne trøst og fred. Så hvisket hun igjen: “Vet du hvor takknemlig jeg er?”
Jeg forlot Dorothys hjem klokken 08.00 lørdag morgen da en annen søster fra menigheten kom for å være sammen med henne. Da jeg satte meg i bilen, begynte jeg å få tårer i øynene. Jeg følte så stor kjærlighet til Dorothy og takknemlighet for de gripende øyeblikkene jeg hadde tilbragt sammen med henne.
Jeg holdt en takkebønn idet hennes ord kom fra mitt hjerte: “Himmelske Fader, vet du hvor takknemlig jeg er?”
Selv om Dorothy var gammel og trengte hjelp, velsignet hennes enkle eksempel på takknemlighet meg den kvelden. Og det fortsetter å velsigne meg. Selv om hun har gått bort, tenker jeg ofte: “Vet folk hvor takknemlig jeg er?” Og når jeg gjør det, prøver jeg å uttrykke den takknemligheten.