Bare digitalt: Unge voksne
Jeg likte ikke slektshistorisk arbeid. Men så opplevde jeg mirakler
Familien min i Taiwan hadde ikke mye informasjon om slektshistorien vår, men ved å utøve tro ble jeg vitne til mirakler.
Da jeg var 10 og bodde i Taiwan, presenterte bestemor misjonærene for familien. Pappa fikk anledning til å døpe meg, mamma og broren min. Like etter at vi ble beseglet i tempelet, sluttet imidlertid resten av familien å gå i kirken.
Så naturligvis falt ansvaret for slektshistorisk arbeid på meg. Men den oppgaven var aldri lett for meg.
Jeg prøvde å følge oppfordringene fra våre ledere i Kirken om å utføre dette hellige arbeidet, men på grunn av forskjellige tilbakeslag sluttet jeg å anstrenge meg.
Mor og far likte ikke tanken på å utføre tempelarbeid for de døde. De følte at vi tok avgjørelsen om at våre forfedre skulle motta ordinanser og at det var respektløst overfor deres handlefrihet.
I tillegg var det vanskelig for meg å finne opplysninger om mine forfedre. De fleste kinesiske familier fører en slektshistorie kalt en zupu, som inneholder opptegnelser som går så langt tilbake som 2000 f.Kr. Men min families zupu hadde ikke mine mannlige forfedres fødsels- og dødsår eller noen som helst informasjon om mine kvinnelige forfedre, så jeg kunne ikke sende navn til tempelet eller utføre ordinanser for mine forfedre.
Etter disse tilbakeslagene ga jeg opp mine forsøk på slektshistorie.
Nytt forsøk
Da jeg begynte på universitetet, hadde jeg ikke tenkt på slektshistorie på mange år. Så et semester oppfordret staven oss til å sette oss som mål å ta med oss et familienavn til tempelet. Våre ledere på stavsplan lovet oss at hvis vi ville be før vi begynte å gjøre slektshistorisk arbeid, ville vi bli ledet til de forfedrene som ønsket at ordinansene deres skulle bli utført.
Til å begynne med var jeg egentlig ikke særlig begeistret for denne oppfordringen. Jeg hadde allerede prøvd og mislyktes før.
Men etter hvert som jeg hver dag ba om å få fremgang i mitt slektshistoriske arbeid og om et ønske om å fortsette å gå fremover i mine anstrengelser, ble jeg mer positivt innstilt. Og snart begynte jeg å føle et ønske om å begynne på nytt.
En kveld følte jeg en sterk tilskyndelse om å åpne slektstreet mitt på FamilySearch og undersøke en bestemt slektslinje. Etter at jeg uten hell hadde søkt på noen forskjellige navn i en søkemotor, fant jeg en nettside om en av mine forfedre.
Det viste seg at denne slektningen spilte en fremtredende rolle under revolusjonen i Taiwan, og all informasjon om ham var nedtegnet på denne siden, med tilknyttede kilder. Med dette som utgangspunkt fant jeg mer informasjon om hans barn og foreldre.
På grunn av dette tilfeldige Internett-søket kunne jeg finne og sende inn seks navn til tempelet den dagen, og i løpet av en måned hadde jeg sendt inn mer enn 50 navn.
Det var fantastisk.
Var min innsats av noen betydning?
Snart hadde jeg tatt med mange navn til tempelet, men jeg stilte likevel spørsmål ved om mine forfedre på den andre siden av sløret tok imot disse ordinansene. Jeg lurte på om mitt arbeid hadde noen betydning.
Så jeg ba om en bekreftelse. Neste gang jeg dro til tempelet og jeg hadde utført en besegling for en av mine forfedre, snudde tempelbesegleren seg mot meg med tårer i øynene. Han fortalte meg at han kunne føle min avdøde slektnings begeistring over å motta ordinansen.
Jeg visste at Gud hadde besvart min bønn og at mitt stedfortredende arbeid virkelig var av betydning.
Nå som det har gått litt tid, liker mor og far fortsatt ikke tanken på slektshistorisk arbeid. Men jeg har følt at mine forfedre trøster og støtter meg, spesielt når jeg føler meg ensom som det eneste aktive medlemmet i familien. Jeg føler at de bidrar til å mildne mor og fars hjerte også.
Eldste John A. Widtsoe (1872–1952) i De tolv apostlers quorum sa at “den som søker å hjelpe dem som er på den andre siden, til gjengjeld får hjelp på alle andre områder i livet”.1
Og jeg har følt denne hjelpen komme fra den andre siden.
Slektshistorie er noe av det mest spennende og givende vi kan gjøre som medlemmer av Jesu Kristi Kirke. Når vi samler Israel på den andre siden av sløret, samler vi en “hær av engler” til å støtte oss på vår jordiske reise, vi knytter bånd til himmelen, og vi kommer nærmere Kristus. Og som søster Wendy Watson Nelson vitnet om: “Slektshistorisk arbeid vil utløse mirakler i ditt eget liv og i livet til dem du er glad i.”2
Jeg vet at dette er sant.