Bare digitalt
Måtte jeg virkelig betale fasteoffer?
Jeg hadde aldri betalt fasteoffer før. Kunne biskopens oppfordring være verdt et forsøk?
Biskopen og jeg hadde en hyggelig samtale på kontoret hans, men jeg fulgte ærlig talt ikke helt med.
Det var midt i desember, og vi møttes til tiendeoppgjør. Jeg hadde alltid hatt et vitnesbyrd om tiende og hadde betalt full tiende, så jeg tenkte ikke så mye på det korte møtet. Og jeg var ivrig etter å komme tilbake til å studere til universitetseksamenene mine, særlig fordi jeg nettopp hadde funnet ut at jeg hadde strøket på matteeksamenen – for andre gang.
Jeg følte meg veldig motløs, og tankene mine var et annet sted.
Biskopen så vennlig på meg.
“Jeg la merke til at du ikke har betalt fasteoffer i år”, sa han og smilte.
Det gjorde meg oppmerksom igjen.
Han hadde rett.
Jeg hadde hatt fasteoffer i bakhodet i flere måneder. Det var noe min familie sjelden snakket om da vi vokste opp, og vi snakket egentlig ikke om det i kirken heller.
Jeg trodde feilaktig at jeg ikke behøvde å bidra så mye, dels fordi jeg nå var i en menighet for unge enslige voksne, dels fordi jeg var litt forblindet av min egen stolthet og egentlig ikke hadde noe vitnesbyrd om faste eller fasteoffer.
Jeg trodde det var nok å betale tiende og bare gå uten mat.
“Det har jeg ikke”, sa jeg. “Men hvis jeg betaler tiende og faster, er det vel det som teller mest, ikke sant?”
Biskopen smilte og forklarte hvor viktig det er å betale fasteoffer i tillegg til å faste hver måned, og fortalte om de mange timelige velsignelsene det gir de trengende i menigheten.
Men mest av alt understreket han velsignelsene som er tilgjengelige for dem som er villige til å ofre og holde fasteloven.
Han så meg i øynene og sa: “Disse velsignelsene kan hjelpe deg med en hvilken som helst utfordring du står overfor akkurat nå, også utfordringer i forbindelse med utdannelse.”
Jeg fikk hakeslipp. Jeg hadde ikke engang fortalt ham at jeg nettopp hadde strøket i matte.
“Du mener altså”, sa jeg, “at hvis jeg betaler fasteoffer, vil jeg kunne bestå matte neste semester?”
Begge lo, men jeg ble litt sjokkert da han faktisk nikket.
Han fortalte meg at hvis jeg ville studere og få et vitnesbyrd om fastelovens betydning og betale fasteoffer hver måned, ville jeg bli overrasket over velsignelsene som min himmelske Fader ville øse over meg.
Da jeg så at dette mattekurset var det eneste som hindret meg i å komme videre på skolen, og at jeg hadde strevd med matte (spesielt matte som omfattet både tall og bokstaver) hele livet, bestemte jeg meg for å prøve.
Jeg lærte hvorfor vi faster
I begynnelsen av neste semester lovet jeg meg selv at jeg ville studere matte hardere enn noensinne, og at jeg også ville lære så mye om faste og fasteoffer som mulig.
Jeg hadde alltid fastet i oppveksten, men jeg hadde aldri gjort det meningsfylt. På fastesøndag tenkte jeg som regel bare på at jeg var så sulten at fruktsnacksene småbarn hadde sluppet på gulvet på nadverdsmøtet, faktisk så appetittvekkende ut.
Da begynnelsen av den nye måneden kom, hadde jeg vanskelig for å betale tiende og fasteoffer. Jeg var en fattig collegestudent, og jeg hadde ikke mye å gi!
Men etter hvert som månedene gikk, følte jeg at min motvilje og stolthet sakte avtok. Når jeg fokuserte på hvorfor jeg fastet, følte jeg at mitt hjerte og min tro forandret seg for hver fastesøndag på mange måter:
-
Mine bønner på begynnelsen og slutten av fasten ble mer oppriktige og meningsfylte.
-
Å betale fasteoffer hjalp meg å faste med et formål, og istedenfor bare å fokusere på rumlingen i magen, begynte jeg å gjenkjenne Åndens milde røst og innflytelse.
-
Den rene, men dype, åndelige styrken jeg følte på slutten av hver faste, fylte min sjel og varmet mitt hjerte.
-
Jeg innså til slutt at når vi villig ofrer for andre, blir vi foredlet til mer Kristus-lignende personer, fordi å ofre var nøyaktig det han gjorde for oss. Hele livet hans handlet bare om å gi.
-
Jeg følte nestekjærlighet berike min sjel hver måned når jeg tenkte på hvor mange mennesker vi er i stand til å tjene ved vår villighet til å gi. Og jeg følte også takknemlighet for alle velsignelsene i mitt liv som jeg noen ganger tidligere hadde oversett.
-
Faste i den hensikt å dele lys og velsignelser med andre ble mye viktigere enn hva det kunne gi meg.
-
Jeg følte meg mer knyttet til vår himmelske Fader og Frelseren.
-
Til tross for vedvarende utfordringer opplevde jeg mange små velsignelser, og jeg følte stor glede i livet.
Disse ordene av eldste Joseph B. Wirthlin (1917–2008) i De tolv apostlers quorum gjorde sterkt inntrykk på meg:
“Når vi faster med den rette holdning og på Herrens måte, vil vi motta åndelig energi. Det vil styrke vår selvdisiplin, fylle våre hjem med fred og våre hjerter med glede, styrke oss mot fristelse, forberede oss på motgang og åpne himmelens sluser …
Når vi etterlever fasteloven, kommer vi ikke bare nærmere Gud i bønn, men vi mater de sultne og tar hånd om de fattige.”1
Det er mange lovede velsignelser som bare venter på oss.
Etter denne opplevelsen har faste og fasteoffer blitt en viktig del av mitt disippelskap. Jeg føler meg nærmere min himmelske Fader og Frelser for hver gang jeg gir. Og noen ganger faster jeg til og med når det ikke er fastesøndag, for å søke svar og trøst for meg selv eller på vegne av andre.
Jeg har innsett at fasteloven virkelig er en gave.
Og i tilfelle du lurte på det, ja, jeg besto mattekurset på mirakuløst vis det semesteret. Og ikke bare besto jeg – jeg fikk en av de beste karakterene i klassen. Jeg studerte selvfølgelig, men for en gangs skyld syntes disse bokstavene og tallene endelig å falle på plass i hodet mitt.
Vår himmelske Fader er virkelig en Gud som gjør mirakler.
Når vi arbeider med flid for å følge ham og hans Sønn Jesus Kristus og budene deres, kan vi gå fremover med tro, håp og nestekjærlighet, og de vil minne oss på at de er med oss og rede til å velsigne oss for vår innsats.