Eldes i trofasthet
Passende påkledd
Artikkelforfatteren bor i California i USA.
Denne gangen var det vår oppgave å sørge for at hun hadde passende påkledning.
Helt fra vår tidligste barndom var mor der for å forsikre seg om at vi var passende kledd til alle anledninger. Med fem døtre tok dette litt tid. Hvis vi hadde på oss bukser når det var behov for kjole, fikk hun oss til å skifte. Når en av oss gikk med et pent nytt antrekk som vi ikke syntes skulle dekkes til av en kåpe uansett hvor kaldt det var, insisterte hun fortsatt på at vi alle skulle gå med kåpe. Hun kledde seg alltid passende selv, og hun sørget for at vi også gjorde det.
Mor hadde gjort alt for å lære hver enkelt av oss ikke bare hvordan vi skulle kle oss, men også hvordan vi skulle leve. Hun delte sin innsikt om evangeliets glede og sitt vitnesbyrd om tempelets betydning. Hun gjorde det klart at hun håpet vi alle ville forstå hvilken virkning tempelordinanser har på vår evige lykke.
Så kom dagen da vi måtte samles for å kle mor til begravelse. Hun hadde forlatt denne verden og dratt til den neste, etter å ha lært oss alt hun hadde fått tid til å lære oss. Dette var vår mulighet til å vise vår hengivenhet til henne, vår takknemlighet for prinsippene hun innpodet i oss.
Denne gangen var det vår oppgave å sørge for at hun var passende kledd.
Da vi kom inn i rommet hvor mor skulle kles for begravelse, så den livløse kroppen hennes tom ut. Varmen av ånden hennes var borte, erstattet av dødens kulde. Da døtrene og noen av barnebarna hennes omkranset henne, hedret vi denne flotte damens liv og ønsket en siste gang å vise henne vår takknemlighet for den velsignelse hun hadde vært for oss.
Vi var nå seks døtre: Leah, Heather, Gaylene, Lori, Melinda og svigerdatteren Adrianne. Vi seks dannet en tett sirkel rundt mor. Så dannet våre døtre en ny sirkel rundt oss. Disse to sirklene fikk meg til å tenke på krusningene av kjærlighet som livet hennes hadde skapt. På grunn av hennes innflytelse og hennes etterkommeres rettferdige valg, ville tempelpaktenes velsignelser lage ringvirkninger gjennom generasjonene, og stadig utvide prestedømspaktenes velsignelser.
Hennes døtre ville forberede henne til begravelse. Vi dekket omhyggelig den kalde kroppen hennes med tempeltøyets varme. Hvert bånd ble bundet omhyggelig, sko tatt på, enhver anstrengelse gjort for å sikre at alt tøyet satt slik det skulle. Det siste som gjensto, var å knytte en siste sløyfe. Da vi gjorde det og sørget for at den ble knyttet så pent som mulig, kom vi alle på et minne – hun hadde knyttet denne sløyfen for hver enkelt av oss første gang vi hadde vært i tempelet. Da vi knyttet hennes for siste gang, ga vi henne nå symbolsk tilbake, med evig takknemlighet, tempelvelsignelsenes gave.
Da vi så på henne, fikk vi alle en varm følelse. Dødens kulde omga henne ikke lenger. Hun var så vakker. Det var lett å forestille seg henne i himmelen, omkranset av dem hun var glad i, ivrig etter å vende tilbake til sin himmelske Fader.
Da jeg forlot rommet, slo det meg at jeg nå hadde vært gjennom den delen av livet da jeg kunne ta vare på mor. Hun hadde holdt ut til enden. Hun hadde vært trofast i sin alderdom og velsignet sine etterkommere gjennom sitt eksempel. Jeg håpet og ba om at jeg kunne gjøre det samme, og at jeg en dag kunne etterlate meg en lignende arv til mine døtre og barnebarn.