Vårt hjem, vår familie
Min fars kjærlige eksempel
Min far viste meg hvordan jeg kan elske mine villfarne barn.
T.v.: Fotoillustrasjon © iStock/Thinkstock; t.h.: Foto: Del Benson
Jeg ble medlem av Kirken etter å ha takket ja til en invitasjon fra to venner til å delta i Seminar. Mor og far støttet hele tiden mine beslutninger om å bli døpt, dra på misjon og gifte meg i templet. Jeg husker imidlertid smerten jeg følte (og som jeg antok at mor og far også opplevde) ved å vite at de velvillig ventet i venterommet i Provo Utah tempel mens min brud og jeg ble beseglet.
Vi fikk senere fire barn, og jeg husker gleden over å vite at hver enkelt av dem var beseglet til oss fordi de ble født i pakten. Våre barn var de første barnebarna, og selv om mine foreldre og søsken aldri sluttet seg til Kirken, fikk de et svært nært forhold til hvert av mine barn. I mange år bodde vi i nærheten av hverandre, og mor og far fikk se barna våre delta på skoleaktiviteter og idrettsarrangementer for ungdom. De var tilstede da hvert av barna ble døpt.
Da barna kom i tenårene, hadde vi flyttet til en annen delstat på grunn av jobben min. Men til og med i løpet av disse årene opprettholdt mor og far sitt nære forhold til barna våre ved besøk og hyppige brev.
Da mor og far ble middelaldrende, fikk mor diagnosen alzheimer med tidlig debut. Far var fast bestemt på å ta hånd om henne, også da tilstanden hennes krevde heltidsomsorg. Til og med i disse siste årene holdt far kontakten med meg ved ukentlige, og i noen perioder daglige, telefonsamtaler og brev. Jeg hadde alltid hatt et nært forhold til både mor og far, men i løpet av de siste 10 årene av min fars liv fikk vi et ekstra nært forhold. Det gikk opp for meg at han også var like flink til å holde kontakten med mine tre søsken – på tross av de vidt forskjellige interessene og trosretningene vi valgte etter hvert som vi ble eldre.
T.v.: Fotoillustrasjon © iStock/Thinkstock; t.h.: Foto: Del Benson
Mine foreldre og min familie bodde på motsatt side av USA disse siste årene, og de kom på besøk to ganger, selv om mors alzheimer hadde utviklet seg til et punkt der det å hjelpe henne på en lang flyreise var svært vanskelig for far.
Samtidig bestemte den ene etter den andre av barna mine seg for å slutte å gå i kirken. To fikk til slutt navnet sitt fjernet fra Kirkens opptegnelser. Dette har utvilsomt vært den største prøvelsen i både min hustrus og mitt liv. Og selv om han ikke var en siste-dagers-hellig, opplevde far også smerte og forvirring på grunn av våre barns valg. I det stille var han en religiøs mann, og gjennom disse årene sluttet han seg til oss i bønn for dem.
I 2005 døde far etter å ha fått diagnosen kreft, og mor gikk bort tre år senere. Min hustru og jeg gledet oss over å kunne være deres stedfortredere og sørge for tempelordinanser etter deres død.
Jeg har lenge bedt om å kunne forstå hvordan jeg best kunne forholde meg til våre barn nå som de er voksne, noen med egen ektefelle og barn, ingen av dem medlem av Kirken. Vi står følelsesmessig nær alle våre fire barn, og vi er takknemlig for at de ofte viser oss kjærlighet.
Jeg fikk til slutt et veldig klart svar på hvordan jeg skal oppføre meg, muligens resten av mitt liv, overfor disse voksne barna. Jeg måtte gjøre det min far hadde gjort med meg. På tross av det forskjellige livet vi levde og de forskjellige religiøse perspektivene vi hadde, var far fast bestemt på å komme nærmere meg som far og venn mens jeg opplevde smerten av å se mine barn velge en annen livsførsel og tro enn min. Jeg innså at jeg må følge min fars eksempel, som lærte meg å behandle barn med en annen tro: Elske dem fullstendig, slik Frelseren ville ha gjort.