Alle kan lære av en profet
Henry Serion sr., Hawaii, USA
Illustrasjon: Allen Garns
Da jeg var 17, arbeidet jeg på et hotell i Kailua-Kona på Hawaii. Mens jeg arbeidet som pikkolo, så jeg mange kjendiser som gjester på hotellet, som for eksempel John Wayne, Dorothy L’Amour og Esther Williams.
En kveld etter at de fleste av gjestene hadde kommet, tok jeg en pause foran hotellet da en svart limousin stoppet ved fortauskanten og syv menn kom ut, kledd i sorte bukser, hvit skjorte og slips. En annen mann i sort dress var sammen med dem. Etter at sjåføren hadde parkert bilen, gikk alle inn i spisesalen for å spise middag. Jeg syntes de så ut som FBI-agenter da jeg gikk inn igjen for å fortsette å ta imot romservice-bestillinger.
Omtrent en time senere var jeg utenfor hotellet og røkte en sigarett da gruppen jeg hadde sett tidligere, kom ut for å sette seg i limousinen igjen, som ventet ved fortauskanten. De gikk nedover gangveien til bilen og åpnet bakdøren for la mannen i den sorte dressen sette seg inn. Men istedenfor å sette seg inn i bilen, stoppet den sortkledde mannen, snudde seg og så på meg som sto lent mot bygningen, og kom bort til meg.
Han var høy og tynn, og hadde briller med tynn innfatning og et lite, hvitt fippskjegg. Han rakte ut hånden for å håndhilse på meg, og la den andre hånden på skulderen min. Jeg ble forbløffet over at en så distingvert utseende mann ville komme og snakke med meg, en ung mann han ikke engang kjente.
Jeg kan ikke huske alt han sa, annet enn at “de greiene der er ikke bra for deg”, idet han henviste til sigaretten min. Hans vennlighet og oppførsel gjorde dypt inntrykk på meg.
Over et år senere mottok jeg diskusjonene fra misjonærene og ble døpt.
Mens jeg bladde gjennom bilder av ledere i Kirken, la jeg merke til et bilde av president George Albert Smith (1870–1951), og gjenkjente ham straks som den vennlige og distingverte mannen jeg hadde møtt foran hotellet. Jeg ble enda mer imponert over at Kirkens president ville gjøre noe slikt for en som meg, en gutt som ikke engang var medlem av Kirken, og ikke spesielt viktig.
For en stor mann han var som viste slik kjærlighet og omtanke for en ung gutt som arbeidet i en ubemerket stilling, og ikke hadde noen forståelse av evangeliet eller vår himmelske Faders kjærlighet til oss.
Sekstifem år senere har jeg stor forståelse av denne omsorgen og kjærligheten, og jeg prøver å se på menneskene rundt meg slik president Smith så på meg.