Syv kjærlige mirakler på veien
Forfatteren bor i Nevada, USA.
Herren har velsignet meg med mirakler som har hjulpet meg å følge veien han har for meg.
Illustrasjon: Red Hansen
Mens jeg underviste og betjente mange fantastiske mennesker i Texas Fort Worth misjon, reflekterte jeg ofte over hvor velsignet jeg var. Jeg undret meg spesielt over syv av opplevelsene mine, som jeg anser for å være mirakler.
For det første overlevde jeg barndommen, som begynte i de ringeste kår. Jeg ble født på jordgulvet i min mors hytte i Dessie i Etiopia. Mor er den eneste slektningen jeg noensinne har kjent, og hun bygget vår 2,4 m brede kuppelformede hytte selv, ved hjelp av pinner og gjørme som hun dekket med gress og løv. Lokalsamfunnet vårt hadde ikke innlagt vann og ingen toalettfasiliteter. Sykdom og død florerte i vårt kebele, eller nabolag. Mat var svært vanskelig å oppdrive og umulig for oss å kjøpe. Mor og jeg gikk ikke en dag uten å være sultne.
Da jeg var fire, ble mor dødssyk. Med sin siste anstrengelse trasket vi til et sykehus, hvor min kjære, slitne mor døde. Sykehuspersonalet reddet meg fra livet på gaten og sultedøden ved å ordne det slik at jeg fikk bo på et barnehjem i Addis Abeba, Etiopias hovedstad.
Det andre miraklet kom da livet mitt endret seg dramatisk. På dette barnehjemmet bodde jeg i en ren bygning, sov i en ordentlig seng, og spiste all maten jeg ønsket. Andre foreldreløse hadde også opplevd å miste sine nærmeste, og de lærte meg å takle tapet av mor. På kveldene kom vi sammen vi for å synge sanger på engelsk og be på amharisk, vårt morsmål. Vi ba for hverandre, og ba Gud velsigne oss med å bli adoptert inn i “et godt og kjærlig hjem”. Både musikken og bønnene påvirket meg sterkt. Jeg sluttet aldri å be.
For det tredje ble jeg kjent med misjonærene og Kirken da jeg var åtte. Jeg ble invitert til å se innvielsen av Kirkens første bygning i Etiopia søndag 30. november 2003. Ved innvielsen følte jeg Den hellige ånds sterke innflytelse, og misjonærene som var tilstede, strålte av glede, lykke og den samme sterke ånden. Jeg husker jeg tenkte at jeg ønsket å bli akkurat som dem. Jeg hadde imidlertid ingen anelse om hvordan jeg noensinne kunne nå dette målet.
Det fjerde miraklet kom kort tid senere. En familie i USA adopterte meg. Min nye far hentet meg på barnehjemmet og tok meg med hjem. Vi startet prosessen med å bli kjent, og jeg begynte å finne meg til rette i mine nye omgivelser.
Mange utfordringer dukket opp umiddelbart etter min ankomst. Hvor jeg enn kom, lo folk av engelsken min. Min begrensede utdannelse skapte problemer på skolen. Jeg ba om hjelp, og så jobbet jeg hardere og smartere for å redusere kunnskapsgapet, spesielt når det gjaldt engelsk. Igjen besvarte vår himmelske Fader mine bønner. To år senere kunne jeg stolt hoppe over en klasse.
Så ble det kaos hjemme. Bønner til Herren, høye personlige mål og et dypt ønske om å lykkes hjalp meg gjennom denne ekstremt vanskelige tiden. Til slutt, med en sosialarbeiders hjelp, ble far og jeg enige om å avslutte adopsjonen. Dette var en tid for bønn, tålmodighet, tro og hjelp fra vår himmelske Fader.
Jeg var nå 15 år gammel, og dro for å bo hos en fosterfamilie i ca et år. Det var da det femte miraklet kom. Mens jeg var ute og kjørte hest og slede sammen med to venner, møtte jeg en medlemsfamilie med to hyggelige døtre. På hjemturen sa en av døtrene: “Jeg tror Herren ønsker at vi skal adoptere Ephrem Smith.” Bemerkelsesverdig nok hadde de tre andre familiemedlemmene også fått den samme inspirasjonen. Faren var ansatt i sosialtjenesten, og snart flyttet jeg til mitt nye hjem. Helt fra starten av ga min fantastiske nye far meg handlefrihet. Han forklarte for eksempel at familien går i kirken på søndager. Han lot meg velge å bli med dem eller å bli hjemme. Han sa at de ville være glad i meg selv om jeg ikke ville gå i kirken. Jeg valgte å gå i kirken, og jeg har siden tatt mange andre gode avgjørelser.
Mirakel nummer seks kom da jeg fikk et vitnesbyrd om evangeliet. Én søndag satt jeg på nadverdsmøtet og sang “Jeg står helt forundret” (Salmer, nr. 111). Store tårer begynte å trille nedover kinnene mine da jeg fikk et personlig vitnesbyrd om at Jesus er Kristus og at Kirken er hans kirke.
Til slutt, ni år senere, visste jeg hvordan jeg kunne bli som de misjonærene! Misjonæralderen var nå 18, men adopsjonen min hadde ennå ikke gått gjennom. Jeg ventet i syv lange måneder til adopsjonen var fullført. Endelig kunne misjonspapirene sendes inn. Fire dager senere fikk jeg misjonskallet mitt. På bare en uke velsignet Herren meg med de endelige adopsjonspapirene og et misjonskall. Jeg setter utrolig stor pris på begge papirene! De er mitt syvende mirakel. Ja, det skulle mange mirakler til på veien fra jordhytten i Etiopia til min skattede misjon.