Batterier og bitende vind
C. Lee Bendixsen, Idaho, USA
En dag etter mitt skift ved Idaho Falls Idaho tempel meldte jeg meg frivillig til å kjøre to brødre til bilen deres, som hadde stanset på motorveien like syd for Idaho Falls, Idaho. Et godhjertet ektepar hadde stoppet denne iskalde desemberdagen og kjørt bror Thompson og bror Clark resten av veien til templet.
Bror Thompson var overbevist om at bilen hans trengte nytt batteri. Jeg kjørte ham til en bilutstyrsbutikk for å kjøpe batteriet, og siden jeg hadde verktøy i bilen, sa jeg at jeg kunne bytte det.
Heldigvis hadde jeg med meg et par nye hansker og vinterjakken min. Jeg åpnet panseret på bilen og gjorde meg klar til å fjerne det utladete batteriet og erstatte det med det nye.
For å få byttet batteriet måtte jeg demontere og fjerne en rekke bildeler, blant annet vindusspylertanken. Jeg oppdaget snart at verktøyet mitt ikke passet alle boltene med metriske dimensjoner, og flere skruer ville ikke rikke seg. Jeg prøvde forskjellig verktøy og stillinger, men ingenting hjalp. Temperaturen var cirka 15 minusgrader, og vogntogene som suste forbi, skapte vindkast som var fryktelig kalde. Jeg hadde nådd et kaldt frustrerende dødpunkt.
Jeg henvendte meg til den eneste tilgjengelige kilden til hjelp. Jeg ba innstendig og forklarte mitt behov for min himmelske Fader, og ba om han enten ville løsne boltene og skruene eller hjelpe meg å finne en måte å få det til på. Etter bønnen tok jeg igjen en nebbtang og prøvde meg på en gjenstridig skrue. Den var allerede løs! Mens jeg stille og inderlig uttrykte min takknemlighet, fjernet jeg skruen og fortsatte.
Snart kom jeg til en frustrerende, gjenstridig bolt lenger nede. Igjen, fullstendig fastlåst, ba jeg enda mer innstendig om hjelp, og gjorde det med voksende tillit. Denne gangen følte jeg meg tilskyndet til å fjerne noen bolter lenger nede først og deretter vri på batterifestet, hvilket jeg gjorde. Den gjenstridige bolten løsnet enkelt. Etter en kort stund kunne jeg løfte ut det gamle batteriet.
Jeg dyttet det nye batteriet på plass, og med numne fingre monterte jeg alle delene igjen etter beste evne. Så festet jeg strømkablene igjen. Bror Thompson vred om nøkkelen og smilte bredt idet motoren startet. Takknemlig lukket jeg panseret. Jeg hadde vært ute i omtrent en time, og leggene og føttene mine var numne da jeg vaklet tilbake til bilen.
Jeg fulgte etter bror Thompson og bror Clark for å forsikre meg om at de kom trygt hjem. Mens jeg kjørte føltes luften fra varmeapparatet deilig, og leggene og føttene mine fikk gradvis varmen i seg igjen. Jeg takket min himmelske Fader inderlig for hans hjelp. Til gjengjeld forvisset han meg om at han hadde besvart disse brødrenes bønn ved å sende meg som sin tjener. På sitt storartede vis hadde han ivaretatt deres behov og styrket min tro.