Derfor vet jeg
Svaret i vers åtte
Joseph Smith fant sitt svar i Jakobs brev 1:5. Jeg fant mitt noen vers senere.
Det var klokken elleve om kvelden, og jeg var på rommet mitt etter å ha vært ute med noen venner fra skolen. Jeg visste at jeg ikke hadde tatt de beste avgjørelser den kvelden. «Men,» tenkte jeg, «jeg hadde ikke tatt de verste heller.»
Frustrert tok jeg fatt på en hjemmelekse. Jeg var så trett at jeg bare ønsket å få den gjort og gå til sengs. «Jeg trenger også å lese i Skriftene. Men jeg hopper over det i kveld,» tenkte jeg.
Jeg begynte å tenke på alt det ble forventet at jeg skulle gjøre. Lese i Skriftene, ta Morgenseminar, gå i kirken og på GUF, få gode karakterer, ta del i andre aktiviteter, ha deltidsjobb … Listen fortsatte.
Jeg følte stort press på alle områder av livet, spesielt som eneste kvinnelige siste-dagers-hellig på skolen. Jeg minnet meg selv om og om igjen på at jeg kanskje var den eneste kvinnelige siste-dagers-hellige mine jevnaldrende noensinne ville møte, så jeg måtte være et godt eksempel. Likevel visste jeg at jeg begynte å feile.
«Jeg skulle ønske jeg kunne være like sorgløs som mine venner,» tenkte jeg. Jeg ønsket også at jeg ikke følte meg så ille når jeg gikk på en fest eller brukte et stygt ord, men sannheten var at det gjorde jeg. Det fikk meg til å føle meg fysisk syk når jeg gjorde valg jeg visste ikke var riktige. Men av en eller annen grunn fortsatte jeg å gjøre feil valg.
Det var nesten midnatt da jeg var ferdig med leksene. Om fem timer ville vekkeruret pipe. Jeg ville våkne, dra meg av gårde til Seminar og prøve å komme meg gjennom en dag til på skolen.
Da gikk det opp for meg. Jeg trengte ikke adlyde alle reglene. Jeg kunne slutte å gå i kirken, Seminar og GUF hvis jeg ønsket det. Bare fordi min familie gikk, betydde ikke det at jeg måtte.
Det var en så frigjørende tanke. Jeg kravlet opp i sengen og hadde nesten sovnet da jeg fikk en sterk følelse av at jeg skulle lese i Skriftene. «Nei,» tenkte jeg. «Jeg er utkjørt.»
Igjen følte jeg det. Denne gangen tenkte jeg: «Kanskje for siste gang.»
I Seminar det året hadde vi studert Det nye testamente. Jeg slo opp der merket mitt var – Jakobs brev kapittel 1. Dette var det kapitlet Joseph Smith hadde lest og som inspirerte ham til å gå til Den hellige lund og utøse sitt hjerte for vår himmelske Fader. «Så ironisk,» tenkte jeg. Jeg begynte å lese.
Jeg kjente godt vers 5: «Men om noen av dere mangler visdom … » Men det var vers 8 som åpnet mine øyne den natten. Der sto det: «En tvesinnet mann [er] ustø på alle sine veier.» Jeg stivnet til. Så leste jeg det om igjen.
Jeg var tvesinnet. Jeg hevdet å være en siste-dagers-hellig, men mine handlinger begynte å vise noe annet. Hvis jeg fortsatte, uansett hvilken vei jeg valgte, ville jeg være ustø og usikker og derfor svært ulykkelig.
Jeg trengte å vite om evangeliet var sant. Jeg trengte å vite om det var verdt det å stå opp klokken fem hver morgen for å studere evangeliet. Jeg trengte å vite at jeg prøvde å leve så godt jeg kunne, til tross for at jeg til tider ble latterliggjort, fordi det virkelig ville gi meg den største lykke og glede.
Klokken var blitt nesten ett på natten nå, men jeg knelte ned ved siden av sengen og utøste mitt hjerte til min Fader i himmelen. Jeg ba ham hjelpe meg å vite hva som var riktig, å vite hvilken vei jeg skulle ta, å lede meg ved hånden og ta bort den forvirringen jeg følte.
Enkelt, klart og fredelig kom følgende tanke til mitt sinn: «Du vet det allerede.» Og det gjorde jeg.
Jeg reiste meg opp, slukket lyset og la meg til å sove. Fire timer senere pep vekkeruret. Søvnig, stoppet jeg det. Et minutt senere sto jeg opp og var klar til nok en dag, inkludert Morgenseminar.
Det er mange år siden den strålende opplevelsen midt på natten. Mitt vitnesbyrd fortsetter fremdeles å vokse. Noen ganger er det sterkere enn andre ganger. Forskjellen er at jeg vet, og jeg har aldri sett meg tilbake.
Illustrert av Taia Morley