Mine pionerdager i Calgary

Lorraine Gilmour, Ontario, Canada

Jeg ble født i en liten by i det nordlige England i 1947. Da jeg var 15 år gammel, presenterte noen venner meg for misjonærene, og jeg sluttet meg til Kirken. Men min familie ble ikke medlemmer.

Etter hvert som jeg lærte om Kirkens første pionerer, følte jeg at jeg hadde gått glipp av noe fordi jeg ikke hadde en arv av forfedre som hadde krysset slettene. Men etter hvert som jeg hadde fremgang i evangeliet, forandret følelsene seg.

Jeg forsto at de første pionerene etablerte veien for mennesker som meg, så vi kunne slutte oss til Kirken. De to misjonærene som underviste meg i evangeliet, var etterkommere av disse pionerene, så jeg skylder pionerene meget. Jeg følte meg knyttet til dem på en spesiell måte.

Jeg innså også at jeg har en arv av generøse, hardtarbeidende personer som ofret, strevde og til og med kjempet i kriger for å gjøre det mulig for meg å få noe de aldri hadde og for å gi meg den frihet jeg nyter godt av i dag. Mine foreldre ble ikke medlemmer av Kirken, men de lærte meg gode verdinormer og prinsipper som forberedte meg til å akseptere evangeliet.

Til slutt lærte jeg at det er mange slags pionerer. Jeg er førstegenerasjons-medlem av Kirken. Min familie var ikke glad da jeg bestemte meg for å bli døpt, noe som gjorde det vanskelig for meg å gå på møtene. Den lille grenen vår strevde fordi det var så få medlemmer, spesielt prestedømsbærere. Til slutt ble det klart at misjonen kom til å stenge den.

Derfor bestemte jeg meg for å flytte til Canada, noe som var en av de vanskeligste avgjørelser jeg noen gang har tatt. Jeg var enebarn og var svært glad i mine foreldre, og de var glad i meg, men mitt vitnesbyrd ville stå på spill hvis jeg var blitt værende et sted der jeg ikke kunne gå i kirken. Jeg minnes fremdeles den kvelden jeg reiste – far som løp langs toget og sendte slengkyss til meg mens mor så på. Jeg var sønderknust, men visste at jeg måtte dra.

Jeg kom til Calgary, Alberta, på morsdagen i mai 1967. Jeg gikk i kirken sammen med medlemmene jeg bodde hos, og gråt gjennom hele møtet. Jeg husker at jeg skrev brev hjem til mine foreldre mens tårene rant nedover ansiktet, og fortalte dem at jeg elsket Canada, men savnet England og min familie sårt.

Jeg strevde med å tilpasse meg mitt nye liv, lengtet hjem, var ensom og skuffet, men jeg var trofast mot evangeliet. Jeg var tilstede på alle mine møter og aksepterte kall. Dette var mine pionerdager.

Så traff jeg min mann. Vi ble beseglet i Cardston Alberta tempel, og oppdro tre barn i Kirken.

Hver gang jeg reiser tilbake til England, strømmer minner om min omvendelse inn over meg og jeg kan ikke annet enn være takknemlig for mine velsignelser. Hvor ville jeg ha vært i dag hvis jeg ikke hadde hatt mot til å treffe et så vanskelig valg og følge Ånden?

Jeg vil være evig takknemlig overfor de første pionerene både i og utenfor Kirken som brola veien, slik at jeg og andre som meg kunne høre evangeliet. De som kom før, ga meg anledning og mot til å være pioner i vår tid.

Jeg minnes fremdeles den kvelden jeg reiste – far som løp langs toget og sendte slengkyss til meg mens mor så på. Jeg var sønderknust, men visste at jeg måtte dra.