Et fredens sted
For disse to unge kvinnene i Den dominikanske republikk er templet noe langt mer enn en vakker bygning. Det er også en virkelig påminnelse om deres kjæreste håp og drømmer.
Dilcia Soto, 16, minnes fremdeles den dagen templet ble innviet i hennes hjemby Santo Domingo i Den dominikanske republikk: «Jeg var bare ni år den gangen, men jeg sa: ”Tenk! Et tempel her!” Jeg var vant til å se folk reise til andre land for å bli beseglet og inngå pakter. Jeg tenkte: ”Nå trenger ikke min familie og jeg å reise til et annet land, for vi har vårt eget tempel i nærheten.”»
I dag rager dette templet majestetisk og høyt i hovedstaden, så iøynefallende med sitt spir og velstelte uteområde at mange som passerer det, tror det må være en katedral. Dilcia er glad for å forklare at det er enda helligere enn som så. På tempelområdet hersker det en rolig verdighet i skarp kontrast til travelheten og maset på gatene og markedsplassene inne i byen.
Det var til dette fredelige sted Dilcia og hennes venninne Kelsia St. Gardien, 14, kom for ikke lenge siden. Begge er medlemmer av Mirador menighet i Santo Domingo Den dominikanske republikk Independencia stav. Begge har tidligere vært i templet og utført dåp for de døde. Men denne dagen kom de bare for å spasere i parken, for å snakke sammen og føle der utenfor bygningen den Ånd som finnes i templet.
Dilcias ønsker
«Jeg har stor kjærlighet til Herren, og jeg er så takknemlig for det han har gjort for meg,» sier Dilcia. «Min nærmeste familie er medlemmer av Kirken, men ikke mine tanter, onkler og søskenbarn. Når de kommer hjem til oss, har jeg alltid en Mormons bok i nærheten, for det kan bli en anledning til å dele evangeliet med dem.» Hun deler også evangeliet med venner og «med alle jeg treffer som virkelig er interessert». Hver gang hun gjør dette, sier hun: «Jeg føler Ånden så sterkt. Hver gang jeg bærer vitnesbyrd, føler jeg på nytt at Kirken er sann.»
Hun husker en Seminar-leksjon om frelsesplanen. «Før denne verden ble skapt, deltok vi i et stort råd i himmelen, og vi valgte å følge vår himmelske Fader og godta det offer som Jesus Kristus ville utføre for oss,» sier hun. «Læreren forklarte at vi kunne vite at vi var lydige mot vår himmelske Fader da fordi vi er her på jorden nå med legemer av kjøtt og ben. Da han sa det, visste jeg at det var sant. Da jeg holdt bønn den kvelden, gråt jeg og takket Gud for denne kunnskapen.»
Dilcia siterer 1. Korinterbrev 3:16: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?» «Hvis jeg også er et tempel,» sier hun, «må jeg være så ren og vakker som templet. Det er en fantastisk velsignelse å være i denne kirken og være en dydig ung kvinne!»
Hun sier at hennes høyeste ønske er å bo hos sin himmelske Fader igjen en dag. «Jeg er så takknemlig for at han har gitt oss templet så vi kan gjøre alt vi trenger å gjøre for å vende tilbake til ham,» sier hun. «Den beste måten å takke ham på er å leve slik han ber oss om.»
Dilcia sier: «Herren ønsker at vi skal komme til hans hus, lære om ham og arbeide mot en evighet sammen med ham.» Hun sier hun liker å delta i dåp for de døde fordi «det er å hjelpe personer som venter på den andre side av sløret, det er å gjøre noe for dem som de ikke kan gjøre selv».
Kelsias forpliktelser
Kelsia er enig. «Våre forfedre trenger at vi utfører arbeidet, og jeg vet at de vil være takknemlige for det,» sier hun. «Jeg gleder meg spesielt til å treffe min bestemor som jeg aldri lærte å kjenne i dette liv. Vi skal forsikre oss om at alt tempelarbeid blir utført for henne.»
Å snakke om templet gjør Kelsia sterkt beveget. «Jeg går inn for å ta avgjørelser som hjelper meg å bli beseglet til min familie,» sier hun. «Vi må respektere evangeliet og holde budene al pie de la letra [helt som det står skrevet],» sier hun. «Vi gjør det fordi vi elsker vår himmelske Fader, og det er ved lydighet vi viser ham vår takknemlighet.»
Hennes familie sluttet seg til Kirken i desember 2006, seks år etter at foreldrene flyttet til Den dominikanske republikk fra Haiti. «Jeg er så takknemlig for misjonærene som banket på vår dør. Det var fantastisk å føle Ånden og lære om vår himmelske Faders plan for oss. Etter at evangeliet ble en del av vårt liv, har vår familie kommet hverandre mye nærmere. Jeg er takknemlig for at han ga meg en familie som er så forenet, også i de vanskeligste stunder. Å tenke på at vi har anledning til å bli beseglet for evig, synes som en av de aller største velsignelser.»
Hennes foreldre tar et tempelforberedende kurs nå, og det minner henne om at hun skal forberede seg til den dagen hun vil bli viet i templet. «Det er mitt viktigste mål, at min fremtidige mann og jeg vil være verdige for hverandre og verdige til å bli en evig familie.»
Begge føler ro og fred
De to venninnene spaserer forbi flaggstangen der landets flagg folder seg ut i vinden. «Også flagget ved templet minner oss på å være trofaste,» sier Dilcia. «Det er mer enn bare farger. Det inneholder mottoet Dios, patria, libertad [Gud, land, frihet] og viser et kristent kors og de ti bud. Det minner oss om at vårt land ble grunnlagt av personer som trodde på Gud, og at Gud fremdeles er viktig her.»
De spaserer også forbi templets inngang, der ordene Santidad al Señor, la Casa del Señor (Helliget Herren, Herrens hus) står over døren, slik de gjør i hvert tempel.
«Hver gang jeg leser de ordene, føler jeg et mektig vitnesbyrd om at de er sanne,» sier Dilcia. «Jeg husker at jeg kom hit sammen med vår GUF-gruppe en kveld, bare for å besøke tempelområdet. Etterpå spurte biskopen oss hva vi følte her. Vi snakket om det og kom frem til et svar på ett ord: fred.»
Og Kelsia og Dilcia går bort og tenker på dette perfekte svaret på ett ord … perfekt fordi templet er fredens sted.
Fotografier: Richard M. Romney