Tro som et prinsipp av handling og kraft
Overføring av Årlig opplæringsmøte for Seminar og Institutt • 13. juni 2017
Jeg gleder meg alltid til å være sammen med dere på dette viktige møtet. For å forberede meg til dette møtet har jeg bønnfalt Herren om å få vite hva han vil at vi skal gjøre for hans barn som sitter i våre klasserom og hjem. I stille øyeblikk har jeg følt hans godkjennelse av deres utrettelige anstrengelser og utallige offer. Jeg har også fått føle litt av hvor mye han fryder seg ved å velsigne dere og deres familie. Og jeg har følt hans ønske om å velsigne deres elever med kjærlighet for og et vitnesbyrd om Hans elskede Sønn.
Dette kan ikke utføres kun med flere og bedre programmer, undervisningsmateriell, opplæring eller teknologi, fordi ingen av de tingene vil noensinne erstatte himmelens mirakuløse innflytelse i våre elevers liv. Det vi håper på, vil bare komme som en gave fra vår kjærlige Fader i himmelen, og vil kreve hans kraft til å utføre mirakler i enkeltmenneskers liv.
Det som vil kreves av oss, er å utøve større tro, siden tro kommer før ethvert mirakel. Eldste Dallin H. Oaks sa: “‘Tro uten gjerninger er død.’ Men [la han til], ‘gjerninger uten tro er enda dødere.’”1 Med andre ord, det vi gjør av hardt arbeid vil ikke frembringe de ønskede resultater, med mindre det gjøres med tro. Det er fordi tro er både et handlingens og kraftens prinsipp. En økning i vår kollektive tro ville være et tegn til Herren om at vi har tillit til ham og stoler på hans makt til å inspirere, omvende, styrke, forberede og beskytte den oppvoksende generasjon. En økning av tro på Frelseren ville styrke vår undervisning og våre invitasjoner til ungdommen og unge voksne om å delta på Seminar eller Institutt eller lese Skriftene, og til og med vårt forhold til foreldre og prestedømsledere. Så, i de kommende uker og måneder, vil dere bli med meg i å be vår Fader i himmelen om å styrke vår tro? Jeg tror at han er klar til å hjelpe om vi bare vil spørre.
Utøve tro som et handlingsprinsipp
Joseph Smith underviste at det å utøve tro på Gud krever at vi har “en riktig oppfatning av hans karakter, fullkommenhet og egenskaper” og en “kunnskap om at det livsløpet som [vi] etterstreber, er ifølge hans vilje.”2 Begge disse imperativene krever at vi utøver tro som et handlingsprinsipp.3
På siste generalkonferanse delte president Russel M. Nelson en av måtene hvorved vi kan nærme oss det første av disse to kravene.
“Jo mer vi vet om Frelserens virksomhet og misjon – jo mer vi forstår av hans lære og hva han gjorde for oss – desto mer vet vi at han kan gi oss den kraft vi trenger i vårt liv.
Tidligere i år ba jeg de unge voksne i Kirken om å vie en del av sin tid hver uke til å studere alt Jesus sa og gjorde slik det er nedtegnet i standardverkene. Jeg oppfordret dem til å la skriftstedhenvisningene om Jesus Kristus i Topical Guide bli deres personlige læreplan.
Jeg ga denne utfordringen fordi jeg allerede hadde tatt den selv. Jeg leste og understreket alle versene om Jesus Kristus som er oppført under hovedoverskriften og de 57 undertitlene i Topical Guide. Da jeg avsluttet denne spennende øvelsen, spurte min hustru meg hvilken virkning det hadde hatt på meg. Jeg sa: ‘Jeg er blitt et nytt menneske!’”4
Jeg ville minne dere om denne invitasjonen fordi jeg personlig har sett fordelene av dette fokuserte studiet, og jeg vet at jo mer vi lærer å forstå og elske Frelseren, desto mer vil vår tro på ham bli styrket.
Slik profeten Joseph Smith underviste, er et annet betydelig element av tro at vi lærer å innrette vårt liv etter Herrens vilje. For å illustrere dette, la meg dele med dere et eksempel som mødrene her vil kjenne igjen:
Celeste Davis er en ung mor til tre barn, og babyen hennes våknet opp ofte, hver natt. Hun begynte å be om at hun og babyen kunne få den søvnen de trengte. Men bønnene hennes syntes ikke å bli besvart. Dette fikk henne til å ønske å bedre forstå bønn, og hvorfor hun ikke ble velsignet med hvile. Hun lærte fra Bible Dictionary at “Vi ber i Kristi navn når vårt sinn er Kristi sinn, og våre ønsker er Kristi ønsker… Vi ber så om ting som det er mulig for Gud å gi. Mange bønner forblir ubesvart fordi de ikke er i Kristi navn i det hele tatt. De representerer på ingen måte hans sinn, men har sitt utspring i menneskenes selviske hjerte.”5
Så Celeste bestemte seg for å lage en liste over tingene hun hadde bedt om. Ved å lage denne listen ble hun klar over at hennes bønner hovedsakelig besto av å be vår himmelske Fader om det hun trengte, som var at han ville endre hennes omstendigheter. Hun bestemte seg da for å lage en annen liste der hun skrev opp ting som hun var sikker på at vår himmelske Fader ønsket for henne. Selvfølgelig var ikke de to listene helt uforenelige - han elsker oss, og vil at vi skal være lykkelige. Men denne lille øvelsen underviser en viktig sannhet. Mens hun ønsket å endre sine omstendigheter. ønsket Han å endre henne. Så hun bestemte seg for å justere sin fremgangsmåte for bønn, slik at hun bedre kunne innrette sin vilje etter Faderens. Hun skrev:
“Jeg fant en liten formel for å hjelpe meg med mine bønner. Det er ganske enkelt denne: Når du ber om noe du ønsker og ikke er helt sikker på om det er noe Gud ønsker for deg, legg til uttrykket ‘men om ikke’ og si noe som du vet at Gud ønsker for deg.
For eksempel: ‘[Himmelske Fader], vær så snill og hjelp meg å få litt søvn i natt, men hvis ikke, hjelp meg til å ha nok energi til å være vennlig og hardtarbeidende likevel.’ ‘[Himmelske Fader], vær så snill å velsigne mitt barn så det blir friskt fra denne sykdommen og føler seg bedre, men hvis ikke, hjelp oss til å stole på deg og være tålmodige med hverandre.’ ‘[Himmelske Fader], vær så snill og hjelp meg å bli inkludert i vennegruppen min, men om ikke, hjelp meg til å være vennlig og sjenerøs selv om jeg føler meg ekskludert.’”
Hun fortsatte:
“Jeg har prøvd dette i omtrent et år nå, og jeg kan si at mine vellykkede bønner har økt dramatisk…
Jeg føler som om jeg endelig oppfyller bønnens virkelige hensikt, som ikke er å forhandle meg frem til mine ønsker, men å innrette meg etter Gud…
En uventet fordel har vært at jeg ikke på langt nær er så redd for vanskelige situasjoner, eller å ikke få det som jeg selv ønsket, fordi jeg har sett og følt Gud besvare mine bønner - både mine ønsker og mine ‘men-om-ikke’r.’”6
Celestes erfaring viser et mønster som kan hjelpe oss med våre bønner og våre anstrengelser med å utøve tro som et handlingens prinsipp. La meg understreke at tro ikke vil ta bort handlefriheten til våre barn eller våre elever, og den vil ikke fjerne alle prøvelser og utfordringer fra vårt liv. Men den kan hjelpe oss å stå trofast og selv lære fra våre vanskelige omstendigheter. Den vil også endre hvordan vi ser våre elever (og våre barn) og hvordan vi ber for dem. Den vil endre våre omstendigheter i vårt klasserom og i vårt hjem. Den vil hjelpe oss å stå med tro, glede og optimisme i en verden som blir mørkere. Den vil fremme anledninger for personlig åpenbaring og gi kraft til vår undervisning. Den vil føre våre vitnesbyrd til hjertet til dem vi elsker.
Sann tro eliminerer rasjonalisering. Den fører til ærlig selvransakelse, som igjen fører til oppriktig omvendelse og betydningsfull utvikling. Den leder oss til å unngå fellen av å forvente at løsninger bare finnes dersom andre endrer seg, slik som når vi sier ting som: “Hadde jeg bare fått mer støtte fra foreldre eller ledere i Kirken, da ville ting gått bedre.” Den fremgangsmåten setter ikke sin lit til Frelseren, og vil derfor ikke få tilgang til hans kraft. Den vil ikke skape det miraklet vi trenger. Vi har det vi trenger, og er tilstrekkelig mange til å utføre Herrens verk dersom vi har nok tro til å oppriktig be ham om å forandre oss og forme oss som verktøy i hans hender.
Dette er sant selv når vi føler oss utilstrekkelig og overveldet. Jeg lærte denne leksen som en ung mann mens jeg forberedte meg til misjon. Jeg hadde alltid trodd at jeg ville yte tjeneste, men i mine yngre år gjorde tanken på det meg veldig nervøs. Jeg var absolutt ikke komfortabel med å snakke foran andre mennesker. Jeg har en tante som fortsatt sier at hun ikke så øynene mine før jeg var en tenåring, fordi jeg gikk rundt med hodet mitt ned og gjemte ansiktet mitt. På ungdomsskolen fikk jeg en D- i en dramaklasse, det laveste en kan få uten å stryke. Jeg kunne ganske enkelt ikke få meg selv til å stå foran klassen, selv for å lese en tekst som læreren min hadde gitt meg og latt meg forberede.
Etter at jeg mottok mitt misjonskall til Mexico ble jeg spurt om å tale på en ungdomsandakt sammen med min eldre bror. Jeg brukte omtrent fem minutter, og han brukte resten av tiden. Jeg tror ikke det er en overdrivelse å si at talen min antagelig var den verste talen noensinne gitt i denne eller noen annen kirke. Da andakten var over, kom mange ungdommer for å hilse på broren min. En snill sjel gikk litt ut av rekken og sa til meg, “Takk. Det var en fin tale.” Jeg tenkte bokstavelig: “Du er snill, men du er litt av en løgnhals.” Jeg gikk motløst hjem og lurte på hvordan jeg noensinne kunne håpe å utføre en misjon. Jeg følte meg ikke tilstrekkelig til å undervise evangeliet på engelsk, og langt ifra på det spanske språket som jeg fortsatt trengte å lære.
Et par dager senere, fortsatt med et tungt hjerte, åpnet jeg Skriftene og leste beretningen om Enok. Da Enok ble befalt å rope omvendelse til folket, står det i vers 31, “bøyde han seg til jorden fremfor Herren, og han talte til Herren og sa: Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, for jeg er bare en gutt og hele folket hater meg, og jeg er tung i tale, hvorfor er jeg din tjener?”7 Som svar på Enoks tvil og det som virker som mangel på tillit i sitt kall, ga Herren dette vakre og betryggende svaret funnet i vers 34: “Se, min Ånd hviler på deg, derfor vil jeg rettferdiggjøre alle dine ord, og fjellene skal vike for deg, og elvene skal forandre sine løp, og du skal bli i meg og jeg i deg, vandre derfor med meg.”8
Jeg var nervøs, usikker på meg selv, og dårlig forberedt på det som lå foran meg, men jeg holdt fast på de ordene som en livline mens jeg gikk ombord på et fly for første gang i mitt liv og fløy til Mexico for å tjene. Der lærte jeg at om vi er villige, kan vi virkelig vandre med Herren. Jeg lærte at det som president Ezra Taft Benson sa, er sant: “Menn og kvinner som overlater sitt liv til Gud, vil oppdage at han kan gjøre langt mer ut av deres liv enn de selv kan.”9
Utøve tro som et kraftens prinsipp
Fra historien om Enok lærte jeg også noe annet om tro. Hør på beskrivelsen av hva det ble av denne gutten som var tung i tale og hatet av folket. I Moses 7:13 leser vi, “og så stor var Enoks tro at han førte Guds folk, og deres fiender kom for å kjempe mot dem, og han talte Herrens ord og jorden skalv og fjellene vek, ja, på hans befaling, og elvene med vann forandret sine løp, og løvenes brøl hørtes ute fra villmarken, og alle nasjoner fryktet storlig, så mektige var Enoks ord og så stor kraft var det i det språk som Gud hadde gitt ham.”10 Det høres ikke ut som en gutt som var tung i tale. Det høres ut som en troens mann som, mens han vandret med Herren, flyttet fjell.
Noen ganger bruker vi uttrykket “bevege måleren fremover” for å representere små, nødvendige forbedringer, men Herren har ikke bedt oss om å bevege måleren. Han har bedt oss om å flytte fjell. Han sa: “Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg. Og ingen ting skal være umulig for dere.”11
Denne troen til å flytte fjell - uansett om fjellene er bokstavelige eller figurative - er et annet nivå av tro. Som eldste D. Todd Christofferson underviste: [lysbilde]
“[Det] er et nivå av tro som består av åndelige forsikringer og som frembringer gode gjerninger, ikke minst lydighet mot evangeliets prinsipper og bud. Dette er enn sann tro på Kristus…
Det finnes imidlertid et nivå av tro som ikke bare styrer vår adferd, men også gjør oss i stand til å forandre på ting og få ting til å skje som ellers ikke ville skjedd. Jeg snakker om tro, ikke bare som et handlingsprinsipp, men også som et kraftens prinsipp.”12
Dette er den slags tro som blir beskrevet i Hebreerbrevet 11 som ble anvendt av Enok, Abraham, Sarah og Moses. Det var den slags tro som gjorde at profeter “seiret… over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slukket ildens kraft, slapp unna sverdets egg, fikk styrke etter sykdom… [og ved hvilken] kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse.”13
Dette er den slags tro som blir beskrevet i Ether 12, der det henvises til Alma, Amulek, Nephi, Lehi og Ammon.14 Det er den troen som ble vist av “Jareds bror [som] sa til fjellet Zerin: Flytt deg, og det flyttet seg.” Og hvis han ikke hadde hatt tro, ville det ikke ha flyttet seg.”15 Og til slutt, “det var mange som hadde så overmåte sterk tro, også før Kristus kom, og de kunne ikke holdes utenfor sløret” - og hør på dette uttrykket - “men så virkelig med sine øyne de ting som de hadde skuet med troens øyne, og de var glade.”16
Disse er alle minneverdige illustrasjoner av tro som et kraftens prinsipp. Men det siste eksemplet er spesielt fascinerende for meg. De så først disse tingene med troens øyne før de så dem med sine fysiske øyne. Det er et betydningsfullt eksempel fra vår tid fra president Brigham Young. Da han henviste til jordstykket der Salt Lake tempel hviler i dag sa han: [lysbilde] “Jeg sier veldig sjelden mye om åpenbaringer, eller syner, men det holder for meg å si… jeg var der, og jeg så i ånden tempelet… Jeg så aldri på det jordstykket uten at synet om det var der.”17
Å ha et syn eller en visjon om det som kan bli, er det Herren ønsker, det er en nødvendig del av å utøve tro som et kraftens prinsipp.
Kan du se miraklet vi trenger med ditt troens øye? Kan du se deg selv undervise klasser med mer tillit til Herren, hans ord og dine elever? Kan du se at dine elever forlater klasserommet ditt med mer tillit til Frelserens læresetninger og forsoning, mer motstandsdyktige mot synd og mer forberedt til å gjøre alt Herren ber av dem? Og kan du se med dine troens øyne at flere unge mennesker, både medlemmer og de som ikke tilhører vår tro, svarer på våre invitasjoner til å komme og bli en del av dette miraklet? Hva kunne Herren gjøre dersom vi ville utøve vår kollektive tro, både som et handlingsprinsipp og som et kraftens prinsipp?
“Herren er med oss. Vær ikke redde for dem!”
Før jeg avslutter, ønsker jeg å dele et siste eksempel med dere. [bilde] Jeg har på mitt kontor en treskjæring i oliventre som viser en av mine favorittberetninger fra Skriftene, og den er en vedvarende påminnelse for meg om behovet for tro. Det er en framstilling av Kaleb og Josva, som hadde blitt sendt av Moses, sammen med 10 andre menn, for å speide ut landet i Kaanan og komme tilbake med en rapport. De andre 10 mennene kom tilbake og sa: “folket som bor i landet, er sterkt. Byene er som festninger og meget store.”18
Kaleb bad folket være stille og ikke sette seg opp mot Moses. Han sa: Vi vil dra opp og ta landet i eie! Vi skal nok få det i vår makt.
Men da sa de menn som hadde vært med ham dit opp: Vi makter ikke å dra opp mot dette folket, for det er sterkere enn vi.”19
På grunn av deres mangel på tro talte de “ille… om det landet de hadde utspeidet, og sa:… der så vi kjempene,… mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper”.20
Men Josva og Kaleb svarte: “Herren er med oss. Vær ikke redd for dem!”21
Men folket, som de 10 troløse speiderne, kunne ikke se hva Herren var villig til å gjøre og ville ikke følge Josva og Kaleb. På grunn av deres mangel på tro vandret folket i villmarken i 39 år til. Av den opprinnelige gruppen var det bare Josva og Kaleb som overlevde og ble tillatt å gå inn i det lovede land. Dere husker kanskje Kaleb sine berømte ord da han og Josva stod foran fjellet Hebron, det samme stedet de hadde utspeidet så mange år før. Kaleb sa:
“Ennå er jeg like sterk som jeg var den dagen Moses sendte meg ut…
Så gi meg nå denne fjellbygden.”22
På grunn av sin tro arvet han og hans familie denne fjellbygden i det lovede land i generasjoner.
Det er mange utfordringer i vente. Vi kan bli fristet til å tvile og komme tilbake med en dårlig rapport fylt med frykt og tvil. Denne mangelen på tillit til Herren vil ikke få oss til det lovede land. Som Kaleb og Josva må vi kaste av oss vår frykt og utøve vår tro for å få de velsignelsene Han har i vente for oss. Vi må anse hver utfordring og prøvelse i vårt liv som en anledning til å styrke vår tro på Jesus Kristus.
Hva vil Herren kunne gjøre dersom vi sammen bytter ut vår frykt og tvil med håp og tro? Jeg tror han ville flytte ikke bare måleren, men fjell – slik at mirakler vil skje i livet til ungdommene og de unge voksne i Kirken. Når vår tro vokser, vil den også vokse i dem vi underviser. Jeg vet at vår Fader i himmelen vil velsigne dere, og han vil velsigne våre elever når vi utøver tro på Hans kjærlige og fullkomne sønn, verdens Frelser, Forløser og Befrier. I Jesu Kristi navn. Amen.
© 2017 ved Intellectual Reserve, Inc. All rights reserved. Engelsk original godkjent: 5/17. Godkjent for oversettelse: 5/17. Oversettelse av “Faith as a Principle of Action and Power.” Norwegian. PD60004121 170