Betlehems drømmer
Landskapet var så fredelig som bare naturen kan være, i skumringen den natten tidlig om våren. Himmelen var krystallklar, med stjerner som dukket opp og funklet, først titalls, deretter hundrevis, og til slutt tusener. Hyrdene på marken fant lindring fra dagens hete og utmattelse etter ærlig arbeid. Det eneste uvanlige – men bemerkelsesverdig vakre – elementet i denne landlige scenen, var i en stall i en åsside i nærheten av landsbyen, der to personer sto bøyd over et spedbarn som lå i en krybbe, med bare noen få husdyr som vitne til det under de hadde opplevd.
Disse tre, som ikke hadde funnet noen venn eller imøtekommende vert i den overfylte byen Betlehem, var for det første en vakker ung jomfru-mor som het Maria (sannsynligvis i begynnelsen av eller midt i tenårene hvis den tids tradisjoner gjaldt), hvis mot og uvanlige tro er like slående som noe som noensinne er nedtegnet i hellig skrift. For det annet, hennes mann som ble kalt Josef, eldre enn sin unge hustru, men en som per definisjon må ha vært den mest verdige mann på jorden til å oppdra et barn som ikke var Josefs fysiske sønn, men som med tiden ville bli Josefs åndelige far. For det tredje, og vakreste av alle: Barnet som skulle kalles Jesus, liggende i svøpeklær på den reneste høyet en engstelig far kunne samle.
Ironien som lå i denne stille, private scenen, var det faktum at intet barn som noensinne var blitt født var allerede så kjent, intet barn var det allerede skrevet så mye om, og intet barn var det allerede forventet så mye av. Ja, kunnskapen om hvem og hva han var begynte i himmelens rike før noen hadde blitt født! Som Faderens førstefødte1 i åndenes verden, var han der utpekt til å være verdens Frelser,2 forutordinert til å være “lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt”.3 Senere, men likevel før han ble født, ville han være Det gamle testamentes mektige Jehova, som skulle hjelpe Noah å redde sin familie i en tid med flom4 og som skulle hjelpe Josef å redde sin familie i en tid med hungersnød.5 Han var den myndige Jehova hvis navn ville innbefatte “Vidunderlig, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste”.6 Han var Alfa og Omega7 i den store barmhjertighets plan som omsider skulle “forkynne et godt budskap for de elendige, … forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, … utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne”.8
For å fullføre dette ville han tråkke forløsningens vinpresse helt og fullstendig alene, uten en jordisk ledsager som ville hjelpe ham og ingen himmelsk ledsager som kunne. Ved å bære alle jordelivets synder og sorger, ville han frembringe den ufattelige frelsesgaven til hele den menneskelige familie fra Adam og til verdens ende. Helt til sin reises slutt og for alltid ville han være “[våre] sjelers hyrde og tilsynsmann”,9 “den store yppersteprest som vi bekjenner”,10 “all rettferdighets frittstrømmende kilde.”11 Alle disse jordiske pliktene og kravene skulle fortsatt bli oppfylt. Men ikke i natt. Ikke denne natten. Her var han bare et barn i armene til en mor som elsket ham, våket over av en far som var mild og sterk.
Snart kom hyrdene, som representerte de laveste av jordiske aktiviteter og de fattigste blant menn og deres arbeid. Senere kom konger, vise menn fra Østen, som symbol på de høyeste av timelige prestasjoner og de rikeste blant menn og deres arbeid. Ovenfor det hele – bokstavelig talt ovenfor det hele – kom engler og sang: “Ære være Gud i det høyeste”,12 en virkelig mengde – denne himmelske hærskare som lovpriste dette lille barnet som endelig hadde kommet til jorden. Engler hadde faktisk markert stien til denne krybben i århundrer. Helt nylig hadde en engel kommet til Maria i den storartede bebudelsen til henne om hva hun hadde blitt utvalgt til å gjøre og hvem hun var blitt utvalgt til å være.13 En engel kom til Josef og ga ham mot til å gifte seg med denne unge kvinnen som på mystisk vis allerede var med barn, et bud som han umiddelbart og trofast adlød.14 Etter fødselen ba en engel det unge ekteparet om å flykte – flykte fra det som skulle bli Herodes’ nedslakting av de uskyldige (de små barna som var de første av Det nye testamentes kristne martyrer), og denne samme engelen fortalte ekteparet når de kunne vende tilbake fra Egypt, for å bosette seg hjemme i det fjerne Nasaret istedenfor i Betlehem eller Jerusalem.15 Det er åpenbart at englene i himmelen visste mer enn dødelige på jorden med hensyn til hva denne fødselen betød og hva dette barnets misjon innebar: “Våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret … han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.”16
For meg er det betydningsfullt at alt dette skjedde om natten – den perioden i vårt liv når muskler slapper av og vi får hvile, når bønner uttales, når åpenbaring forventes og når guddommelige vesener mest sannsynlig vil være nær. Og en gang i året, er det om natten barn knapt kan lukke øynene på grunn av den glede som bobler i dem, idet de vet at i morgen vil være juledagsmorgen. Ja, uansett hvor vanskelig vår dag har vært, kan nattens søte drømmer lindre alle ting. Eldste Parley P. Pratt skrev en gang:
“Gud har åpenbart mange viktige instruksjoner … ved hjelp av drømmer… Da slapper nervene av, og hele den jordiske menneskeheten ligger i stille søvn, og … det åndelige i oss … taler med Guddommen, … [med] engler, og [med] rettferdige menneskers ånder som er fullkommengjort.”17
Slik var det denne natten med undring og ærefrykt, der “håp og frykt”18 virkelig ble forenet i Betlehems drømmer.
Den natten på Judeas himmel
da den mystiske stjerne lyste,
rørte en blind mann seg i søvne,
og drømte at han kunne se.
Den natten da hyrdene hørte sangen
av hærskarenes englekor,
rørte en døv mann seg i søvne
og drømte at han kunne høre.
Den natten i dyrenes stall
da barn og mor sov stille,
rørte en krøpling sine forvridde lemmer,
og drømte at han kunne gå.
Den natten med det nyfødte barnet
da den kjærlige Maria bysset ham,
smilte en frastøtende spedalsk i søvne,
og han drømte at han var frisk.
Den kvelden da han lå til morens bryst
og den lille kongen var trygg,
sov en skjøge en lykkelig søvn,
og drømte at hun var ren.
Den natten da han i krybben lå
den helliggjorte, som kom for å frelse,
rørte en mann seg i dødens søvn,
og drømte at det ikke fantes noen grav.19
Som min julegave til dere, etterlater jeg Betlehems drømmer. Og jeg gjør det i navnet til barnet som oppfyller alle disse drømmene, ja, Herren Jesus Kristus. Amen.