12CRAVEN-1
Det første presidentskaps juleandakt
6. desember 2020
Et barnesvøp og en himmelsk klem
Av søster Becky Craven
Annenrådgiver, Unge kvinners generalpresidentskap
Et av mine favorittminner fra julen fant sted da jeg var seks år gammel. Det var julaften, og jeg sov øverst i køyesengen som jeg delte med lillesøsteren min i vårt hjem i Berlin i Tyskland. Jeg var ganske spent på at det skulle bli juledagsmorgen – så spent at jeg ikke kunne ha sovet særlig dypt, for en gang i løpet av natten ble jeg vekket av klingende bjeller. Så hørte jeg at døren til rommet vårt ble sakte åpnet med en knirkende lyd. Og da lyset fra det andre rommet traff ansiktet mitt, satte jeg meg raskt opp og så mot døren. Det jeg så var utrolig! Julenissen sto i døråpningen. Jeg tuller ikke – det var ham! Han ropte: “Ho, ho, ho”, og spurte så om jeg ville følge ham inn i stuen for å se på det tente juletreet. Jeg var lamslått og fullstendig målløs, men jeg klatret fortumlet ned stigen på sengen min og fulgte ham inn i stuen der min mor og eldre bror sto ved treet. Men da jeg kikket rundt i rommet, så jeg ikke pappaen min – hvordan kunne han gå glipp av dette? Mamma sa at han tok ut søpla, men jammen tok det lang tid! Til denne dag synes jeg det er trist at han aldri fikk anledning til å møte julenissen. Julenissen spurte om jeg hadde vært snill jente, og jeg var så glad for å kunne fortelle at det hadde jeg. Etter å ha sørget for at han smakte på småkakene og melken vi satte frem til ham, gikk jeg og la meg igjen, og noen timer senere våknet jeg til en gledelig juledagsmorgen.
Min manns morfar, Heaton Lunt, hadde en helt annerledes juledagsmorgen som ung gutt i de meksikanske koloniene på slutten av 1800-tallet. Han forteller dette i sin historie: “Julen kom og vi hadde sauene i en binge under låven hvor det var varmt, for det var snø på bakken den gang. Jeg sto opp veldig tidlig på juledagsmorgen for å se om sauene mine hadde det bra. Jeg hørte svak breking i stallen. Jeg gikk inn og så at Nelly hadde fått to små lam – tvillinger. Jeg løp tilbake til huset så fort jeg kunne og klappet i hendene og sa til min mor: ‘Jeg har en bedre jul enn noen av dere: ‘Go’-Nelly har fått to små lam.’ Alle barna lot appelsinene og tingene sine ligge på bordet, og de løp opp til låven for å se de små lammene Nelly hadde fått. Det var det største undret av alt vi noensinne fikk til jul.”1 Utrolig nok ble det neste år og i mange år etter, født nye lam i Heatons saueflokk på juledagsmorgen.
Første gang jeg hørte denne historien, ble mitt hjerte og sinn umiddelbart fylt av tanker om et annet lam som ble født den alle første julen: Jesus Kristus, Guds Lam. Akkurat som Heaton løp for å se sine nye lam, kan jeg tenke meg at hyrdene skyndte seg for å se Guds nyfødte Sønn. Kan du se for deg det de må ha vært vitne til i disse enkle og hellige omgivelsene? Jeg ser for meg en kjærlig Josef som hjalp sin hustru Maria, mens de grunnet på fødselen til den lovede Messias. Beretningen om da Maria svøpte sin lille baby i et barnesvøp, er spesielt rørende for meg.
Vi fikk nylig et nytt barnebarn i vår familie. Jeg så en dag på mens hennes mor svøpte henne inn et mykt, varmt teppe og holdt henne tett inntil seg. Å svøpe betyr ganske enkelt å pakke inn noe veldig tett. Svøpeklær og tepper har blitt brukt opp gjennom historien til å trøste og lindre og til og med til å berolige en urolig baby. Da jeg så vår svigerdatter svøpe sitt nye barn, tenkte jeg på andre som kanskje trenger svøpeklær, ja, i overført betydning. Et vennlig ord, et lyttende øre, eller et forståelsesfullt hjerte kan trøste og lindre en annens urolige sjel.
For nesten tre år siden opplevde vår svigersønn alvorlige helseproblemer. For å finne svar gjennomgikk han mange prøver og prosedyrer, og til slutt trengte han hjertekirurgi. Da svigersønnen vår ble operert, sendte datteren vår en melding til sin svigerfamilie for å gi dem en oppdatering. Langt bortefra, i et annet land hvor de var på misjon, svarte svigermoren hennes med disse trøstende ordene: “Sender deg himmelske klemmer.”
Etter en liten stund gikk en sykepleier forbi, men stoppet opp. Hun så inn i vår datters tårefylte øyne og spurte om hun ville ha et pledd, men hun avslo og sa at det gikk greit. Sykepleieren gikk, men kom straks tilbake med et varmt pledd. Hun pakket det tett rundt datteren vår og sa til henne: “Jeg føler at du trenger en himmelsk klem.”
Guds Lam, også kjent som Den gode hyrde, kjenner hver enkelt i sin hjord. Når vi trenger det, sender han ofte jordiske engler, som den barmhjertige sykepleieren til vår datter, for å pakke oss inn og omfavne oss i hans kjærlighets armer.2 Han kom for å skape fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.3 Han trøster dem som trenger trøst og sørger med dem som sørger.4
Når jeg tenker på de mange måtene Herren elsker og har omsorg for hver enkelt av oss, føler jeg et ønske om å gjøre mer for å dele denne kjærligheten med andre. Jeg ønsker også bedre å gjenkjenne de himmelske klemmene og svøpeteppene jeg har mottatt, men som jeg har vært sen til å erkjenne.
I en verden som så sårt trenger fred, kan våre milde ord, våre handlinger i medlidenhet og godhet være et middel til å pakke inn en annen i et varmt svøpeteppe. Jeg har etter hvert forstått at jo mer vi handler ifølge tilskyndelser til å tjene andre, desto flere himmelske tepper gir Herren oss som vi kan dele. Hvilke tilskyndelser har du mottatt? Hvem kjenner du som trenger en himmelsk klem? Vår personlige eller virtuelle berøring kan utgjøre hele forskjellen i livet til en av våre kjære eller til og med en fremmed.
Jeg ber om, når vi feirer vår Frelsers fødsel, at vi ikke bare føler hans kjærlighet, medfølelse og fred men at vi deler disse velsignelsene med andre. Når jeg tenker på den gave som Guds Lam er, babyen svøpt og lagt i en krybbe, gjentar jeg den unge Heatons ord. Han er “det største undret av alt vi noensinne fikk [eller vil få] til jul.”5
I Jesu Kristi navn. Amen.