12NIELSON-0
Det første presidentskaps juleandakt
6. desember 2020
Fredsfyrsten
Av eldste Brent H. Nielson
i De syttis presidentskap
I en annen tid og på et annet sted langt, langt herfra, var min far, Norman Nielson, en svært ung mann som tilbragte sitt andre av fire år i kamp i Stillehavsområdet under andre verdenskrig. Han var en anti-flyspesialist som bodde i jungelen i Papua Ny-Guinea, her avbildet foran teltet sitt. På 1. juledag i 1943 skrev han dette brevet hjem til sin mor, som var enke: “Som du kan se av datoen, er det jul. Jeg sto opp klokken 07.00, spiste frokost, og arbeidet så til klokken 15.00 da jeg gikk ned til bekken for å vaske klærne mine og ta et bad. Til middag i kveld fikk vi en svært liten porsjon kalkun, noen søtpoteter, mais, saus og rosinpai. Jeg skulle så gjerne ha vært hjemme hos deg og familien og igjen sittet ved bordet og spist alt vi pleide å ha da vi var sammen for noen år siden. Vi er skuffet over at våre julepakker ikke ankom før jul. Det er mange av oss som ikke fikk noe til jul. Jeg husker at du fortalte meg mange ganger at man aldri savner vannet før brønnen er tørr.”
Det siste året skrev min hustru Marcia og min søster, Susan, historien om min fars fire års tjeneste under andre verdenskrig. De samlet sammen alle brevene han skrev hjem til sin mor. Jeg må si at da jeg leste dette dystre julebrevet, ble jeg litt urolig. Selv om dette kan virke trivielt for dere, ønsket jeg, fordi dette var min far, som jeg elsker, på en eller annen måte å endre denne juledagen. Jeg ropte i mitt hjerte: “Hvor mye lidelse kan denne unge mannen fra Idaho holde ut?” Faren hans omkom av hjerteinfarkt da han var bare 12 år gammel. Han ble oppdratt av sin mor, han ble innkalt til militærtjeneste, og han bodde nå i jungelen midt i en fryktelig kamp. Kunne han ikke i det minste få en gave til jul? Da jeg grunnet på situasjonen hans, følte jeg Ånden tale til meg: “Brent, du vet hvordan denne historien ender. Din far mottok til slutt den viktigste gaven og fortsatte å leve et trosfylt liv med julen som sin favoritt-tid.”
Da jeg leste videre i min fars historie, kom jeg til et av hans siste brev hjem til sin mor i februar 1945. I løpet av sine fire år under ledelse av general Douglas MacArthur, hadde han kjempet fra Darwin i Australia til Papua Ny-Guinea, til Leyte Gulf på Filippinene, og til slutt til Manila, hvor han avsluttet sin militærtjeneste og kom hjem. Mesteparten av tiden han tjenestegjorde under krigen, gikk han ikke på noen møter i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men da han kom til Filippinene på slutten av sin tjeneste, klarte han å finne et av Kirkens møter. Etter å ha deltatt på dette møtet skrev han dette interessante brevet hjem til sin mor: “Jeg gikk i kirken i går, men brydde meg ikke så mye om talen. Mor, mange ting som før var svært viktige for meg, virker nå svært trivielle. Jeg mener ikke min tro på Gud, den er sannsynligvis like sterk som alltid, men jeg ser på Gud som en person som er kjærlig og forståelsesfull, istedenfor en som alltid står over deg for å straffe deg for hver feil du gjør.”
Det Ånden lærte meg, er at gjennom ekstremt vanskelige tider, etter å ha deltatt i en fryktelig krig hvor mange soldater, sykepleiere, sjøfolk, flygere og uskyldige sivile på begge sider mistet livet, fant min far gaven – han fant julens sanne ånd. Han lærte at han hadde en kjærlig himmelsk Fader som forsto ham og våket over ham. Den viktigste lærdommen han fikk i livet var denne: “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.”1 I sin ekstreme situasjon, der han ble presset så langt han kunne, fant min far en kjærlig og snill himmelsk Fader. Det min far fant, bragte ham fred, glede og lykke i en verden full av forvirring, smerte og lidelse. Da han forlot krigen, tok han med seg gaven hjem.
Jeg er ikke sikker på om jeg kunne ha overlevd vanskelighetene som møtte min far i løpet av disse tre julehøytidene hjemmefra, men jeg vet at lærdommen han fikk og som jeg fikk, er at julens sanne gave, som er gitt av vår Fader i himmelen, er vår Frelser Jesus Kristus. Denne julen er det, på grunn av tilstanden i verden, noen av oss som befinner seg langt unna familien eller er isolert fra dem, selv om de bor i nærheten. Noen av oss føler kanskje i år som min far gjorde 1. juledag i 1943. Vi kan til og med lure på hvorfor vi ikke fikk noen gaver eller besøk. Men hvis vi ser opp og ser hen til Gud og lever, vil vi oppdage at Jesus Kristus er den største gaven. Ved å åpne denne gaven får vi nøkkelen til et vidunderlig, fredfylt liv.
I Markus kapittel 4 i Det nye testamente hadde Frelserens disipler en skremmende opplevelse. De var i en båt med Frelseren på Galileasjøen, da det kom en voldsom kastevind. Disiplene var redde, og Frelseren talte til dem og sa: “Hvorfor er dere så redde? “Har dere ennå ikke tro?”2 Med en befalende røst, fikk Frelseren vinden å slutte å blåse og bølgene til å legge seg. Disiplene stilte deretter dette gripende spørsmålet som jeg ber dere om å grunne på denne julen: “ Hvem er dette, siden både vinden og sjøen adlyder ham?”3 Jeg vil forsøke å besvare dette spørsmålet. Jesus Kristus er “Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.”4 “Ved ham og gjennom ham og av ham blir og ble verdener skapt.”5 Han er vår Frelser og Forløser, han er Faderens Førstefødte.
Jesaja beskriver Frelseren på denne måten: “Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett, han blir ikke utmattet… De som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.”6
Det er med dette bakteppet Frelseren innbyr oss alle denne julehøytiden og alltid: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile… For jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.”7 Hans innbydelse til oss er: “Kom”.
Mitt håp i denne julehøytiden er at vi, uansett omstendigheter, uansett hvor vi er og uansett hvordan vi er adskilt fra familie eller venner, vil huske at han, Frelseren Jesus Kristus, er gaven. At når vi kommer til ham, vil han gjøre våre byrder lette, og at vi kan finne ham, slik min far gjorde midt i en fryktelig krig. Frelseren sa: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!”8 Når vi har tillit til ham, vil vi finne fred og glede, uavhengig av våre gjeldende omstendigheter.
Jeg ønsker dere alle en god jul og ber om at dere i år, når den trette verden fryder seg, vil motta og anerkjenne den gave som en kjærlig Fader ga oss da han tillot offeret av sin Enbårne Sønn. Jeg bærer mitt personlige vitne om vår kjærlige himmelske Fader og hans fullkomne Sønn, Fredsfyrsten. I Jesu Kristi navn. Amen.