Stille natt, kjærlighetens rene lys
Jeg vil gjerne fortelle to historier om noe som hendte meg som jeg husker godt etter mange år, og som selv nå gir meg lærdommer jeg har behov for.
Det første fant sted da jeg var 6 år gammel. Musikklederen vår i Hunter 5. menighet var søster Beverly Whitley. Jeg forstår nå at hun antagelig ikke var 40 år engang, men hun hadde barn i tenårene og virket svært moden og vis på oss yngre i Primær. Hun var morsom og behandlet oss som om vi var voksne i miniatyr, og det likte vi. Vi så opp til henne og ønsket å gjøre henne glad. Hun sa at vi kunne synge ut så høyt at våre foreldre kunne høre oss i det andre rommet. Ikke at vi skulle rope – men virkelig synge! Og vi sang av hele vårt hjerte. Hun lærte oss også en sang fra de voksnes salmebok, og sa at hun var sikker på at vi var tilstrekkelig modne musikere til å klare å lære utenat de vanskelige ordene. Og så forklarte hun hva alle ordene betydde slik at vi skulle forstå det. Hun lærte oss at hver eneste sang hadde et spesielt budskap akkurat for oss, og hvis vi tenkte over ordene ville vi finne budskapet som var tiltenkt akkurat vårt eget liv.
Den julen forsøkte jeg å la det søster Whitley hadde undervist oss bli til handling, og jeg lærte meg alle versene i “Stille natt”. Nå vil jeg på forhånd be oversetterne om forlatelse, for dette blir vrient. Som seksåring tenkte jeg grundig på ordene i tredje vers, men jeg forsto ikke tegnsettingen. Istedenfor å synge “Guds sønn, kjærlighetens rene lys” [som er direkte oversatt fra den engelske teksten] i betydningen at Jesus er uttrykk for lys som strømmer ut fra ren kjærlighet, oppfattet jeg det dithen at det betydde at Guds sønn elsker det rene lyset – han beundrer alt som rent lys har skapt. Ved å tenke som søster Whitley, forsøkte jeg å forstå hvordan jeg kunne “elske rent lys” slik Jesus elsker det.
Det andre fant sted da jeg var 9 år gammel. I likhet med så mange barn, tok jeg pianotimer. Jeg hadde ikke særlig talent for det, og kanskje for å oppmuntre meg spurte biskopen min om jeg ville spille en julesang på nadverdsmøtet på julaften. Jeg bestemte meg for å spille “Stille natt”. Pianolæreren min hjalp meg i forberedelsene. Foreldrene mine hørte meg spille stykket bokstavelig talt 100 ganger på det sorte pianoet vårt som sto i kjelleren. Noen nevnte at jeg kanskje kunne lære sangen utenat og ikke bruke notene, men jeg var så nervøs for det å spille for alle i menigheten min at jeg ikke klarte å lære noten utenat. Jeg la en plan isteden. Jeg skulle ta med meg noten, men istedenfor å sette den foran meg på pianoet, skulle jeg legge den på fanget. Da kunne jeg se ned på hendene mine og se noten, men det ville se ut som om jeg hadde lært stykket utenat. Dette gikk etter planen i 20 sekunder. Jeg hadde plassert noten på juleskjørtet som var i taft-stoff, og da jeg begynte å spille var stoffet svært glatt, og midt i første vers skled noten ned fra skjørtet og forsvant fullstendig under pianoet. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Det var umulig å hente opp noten, og jeg hadde jernteppe. Jeg bet tennene sammen og gjorde så godt jeg kunne. Det ble helt katastrofe.
Smertelig klimpret jeg på uriktige tangenter, og blant dem som hørte på så jeg noen som vred seg. Jeg stotret meg gjennom annet vers. Klokelig utelot jeg tredje vers, og rød i ansiktet skyndte jeg meg ned midtgangen og forsøkte å ikke gråte. Foreldrene mine hvisket: “Hva skjedde? Du kunne stykket så godt.” Jeg så bare frem til å komme meg ut fra kirken. Jeg ønsket ikke å se eller snakke med noen, jeg følte meg ydmyket og flau. Da møtet var over kom søndagsskolelæreren min, den eldre søster Alma Heaton bort til meg. Jeg prøvde å unnvike henne, men hun tok meg i hånden. Istedenfor å fortelle meg hvor fint det var, noe enhver visste at var løgn, sa hun noe jeg vil huske resten av livet. Hun sa: “Sharon, det spiller ingen rolle hvordan det gikk. Alle kunne se hvor store anstrengelser du la ned i dette, og vi er glad i deg uavhengig av om du kan spille piano eller ei.”
Det var helt sant. Men det smertet ikke så mye som jeg trodde det ville. Sannheten var at jeg hadde nedlagt mye arbeid i dette, og de var glad i meg selv om jeg ikke kunne spille piano. Jeg smilte et lite smil, og hun ga meg en gammel dame-klem, og med ett var alt bra igjen.
Beverly Whitley og Alma Heaton gjorde ikke noe enestående. De skrev det ikke i dagboken. Ingen i deres familier kjenner til disse historiene. Kort og godt underviste de små barn i å synge og hvordan man forstår evangeliet. Hva kan være mer trivielt? Bortsett fra at det ikke var det. Hvis du spør meg om hvordan det ser ut når et menneske “elsker rent lys”, så ser det ut som Beverly Whitley. Det ser ut som Alma Heaton. Hver av dem kunne gjenkjenne det “rene lyset” fra et lite barn som forsøkte så godt hun bare kunne, og av den grunn elske henne, selv om det ikke ble prikkfritt.
Akkurat slik er vår himmelske Fader. Han ser oss, sine små barn som forsøker. Vi lykkes ikke bestandig i våre anstrengelser, men Han vet hvor mye arbeid vi nedlegger – av og til med sammenbitte tenner der vi klimprer oss igjennom en katastrofe– og han elsker oss av den grunn. For all vår disharmoniske, ustemte og ugjenkjennelige musikk sendte han sin skjønne enbårne Sønn, som er kjærlighetens rene lys. Jesus Kristus vil rette opp hver gale note og forløse hver skjærende overtone hvis vi vender oss til ham og ber om hans hjelp. Som følge av Jesu Kristi fødsel, forsoning og oppstandelse kan vi alle sammen “hvile i himmelens fred”.1
Jeg er så glad for denne julehøytiden der vi synger sanger som har et spesielt budskap fra verdens Frelser til dem som har et verkende hjerte. Jeg gir dere det samme løftet som søster Whitley ga Primær. Hvis du tenker over ordene du synger i denne høytiden, vil du finne et guddommelig budskap som er skreddersydd spesielt for deg som vil løfte og trøste deg. Her er et som jeg oppdaget i denne julehøytiden. Jeg har bekymret meg over alle menneskene som vår humanitærhjelp ikke når frem til, og hvordan nasjonene iblant gjør det vanskelig for oss å nå frem til brødre og søstre som lider. Og så, nå i morges i Hjelpeforeningen, lyttet jeg oppmerksomt til sangen vi sang:
Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,
så alle kan samles i himlen hos deg.2
Jeg vitner om at Guds sønn elsker rent lys. Han er kjærlighetens rene lys. I Jesu Kristi navn. Amen.