En gave fra vår Fader: Mottatt eller avvist
Hvilken vakker musikk og hvilket storartet budskap fra søster Eubank. Hvor vidunderlig var den frelse som kom til jorden her ned! Vel, desember er her. Luften er kald og vi har litt snø. For de fleste betyr dette at julen er veldig nær. Men det er ikke slik julen føles for meg.
I alle mine år på denne jorden, har det vært lange, varme dager og milde netter som har innledet julen. Det er fordi at det er sommer i Australia i desember. Og i Vest-Afrika, der min hustru og jeg har bodd de siste fem årene, er det alltid varmt.
Så desember har vanligvis bragt med seg dager med strand, surfing og grillfester. I julen strømmer duften av mangoer og lyden av latter gjennom hjemmet vårt. Men julens ånd er den samme overalt. Enten man er i Sydney, Salt Lake eller Sierra Leone, enten man er i Nuku’alofa, Newfoundland eller Nigeria, inspirerer Frelserens fødsel mennesker til å gjøre gode ting.
På de fleste steder utveksler folk gaver, besøker andre og gjør gode gjerninger for å feire julens ånd. Noen venner av oss i Samoa har en tradisjon der de, på andre juledag, legger mat og andre godsaker i esker, og gir dem til de mest trengende familiene, ikke bare i menigheten, men også til andre i nærsamfunnet. De har også en grønnsakshage på 8 mål, hvor mesteparten av avlingen blir gitt til mennesker i nød.
En svært god venn av oss fra Senegal i Vest-Afrika fortalte meg at i landsbyen han var fra, i Elfenbenskysten, brukte de hver juleaften å ta alle uløste konflikter med til lederne sine istedenfor å gi gaver. Disse lederne brukte så resten av dagen til å jobbe med familier for å løse konfliktene. På første juledag krever landsbyboerne at det er fred og harmoni i hvert hjem i landsbyen, fordi da feirer de Kristi fødsel – han som ble født i den hensikt å bringe fred til verden.
Tidligere i år møtte vi en ung misjonær, søster Jeanne Ingabire fra Rwanda, som tjener sin misjon i Liberia. Hun fortalte meg den hjerteskjærende historien om hvordan folkemordet i Rwanda i 1994 hadde påvirket henne. Hennes far var fra Hutu-stammen, som var full av hat for medlemmene av Tutsi-stammen. Men hennes mor tilhørte Tutsi-stammen. For å redde sin hustrus liv og livet til sine fire døtre, gjemte denne modige faren familien sin langt vekk og dro så tilbake til landsbyen alene. Hans hustru og hans døtre så ham aldri igjen, og strevde for å bare overleve. De dro til slutt tilbake ni år senere for å delta på et forsoningsmøte organisert av regjeringen, hvor de fikk vite at deres ektemann og far hadde blitt drept da han kom tilbake til landsbyen. Likevel, utrolig nok, tilga søster Ingabires mor og hennes barn dem som hadde tatt livet av deres ektemann og far.
Under en tid da Joseph Smith kunne ha blitt fylt med sinne, etter å blitt uskyldig fengslet i Liberty Jail i månedsvis i julen 1838, åpenbarte Herren kapittel 121 i Lære og pakter. I denne åpenbaringen hjelper Herren Joseph å overvinne følelsene av frustrasjon, som viser seg i begynnelsen av dette kapittelet, og lærer profeten at vennlighet, langmodighet, mildhet, saktmodighet og oppriktig kjærlighet er Kristus-lignende egenskaper som er essensielle for disippelskap.
Julen bringer med seg mange dyrebare familieminner for meg. Imidlertid er ikke alle disse minnene gode. Da jeg var en veldig ung gutt, husker jeg at jeg fikk av min far en grønn Matchbox-racerbil som jeg verdsatte høyt. Vi var en relativt fattig familie, og jeg var så glad i den gaven. En dag ble jeg imidlertid så sint, over noe helt ubetydelig, at jeg kastet lekebilen inn i den tykke blåregn-busken som lå sammenflettet over gjerdet vårt. Jeg ble lei meg umiddelbart, ikke bare fordi jeg hadde kastet bort leken, men fordi jeg følte at det symboliserte avvisning av min fars uttrykte kjærlighet. Jeg lette og lette etter den, men forgjeves. Når vinteren kom og busken mistet løvene, lette jeg igjen uten å lykkes. Jeg føler ennå smerten over å ha fornærmet min far. Det gjør fortsatt vondt.
Du vet, det kan sammenlignes med når vi noen ganger avviser vår himmelske Faders kjærlighet og hans gaver til oss. Den største av disse gavene er at han sendte sin Sønn for å lide og sone for vår skyld. Hvilken tragedie det er hvis vi avviser hans forsonende offer eller paktene og ordinansene i hans evangelium.
Om vi bare alltid kunne være mer lik dem som arbeider for å vise kjærlighet til andre. I det siste er det mange som har arbeidet for å hjelpe dem i Florida og Carolinas som har opplevd ødeleggende stormer og hjelpe dem som har lidd i brannene i California, eller som har kommet for å hjelpe andre som lider på lignende vis rundt omkring i verden.
Den 25. desember 1974 ble hovedstaden i Nordterritoriet i Australia ødelagt. Tidlig på morgenen første juledag, traff syklonen Tracey byen Darwin. Mange døde, og de aller fleste av byens innbyggere mistet hjemmene sine. Bildene av den siste ødeleggelsen i Florida ligner den som var i Darwin. Men julens ånd overvant fortvilelsen. Donasjoner ble sendt inn fra mennesker over hele Australia og mange mennesker slapp alt det de holdt på med og reiste til Darwin for å hjelpe med gjenoppbyggingen.
For mange år siden, da vår eldste datter bare var to år gammel, brakk hun benet sitt rett før jul og tilbragte mange uker på sykehuset med benet i strekk. Det var en svært vanskelig jul. En familie i menigheten vår som strevde økonomisk kom for å besøke henne første juledag. Hver av deres unge barn tok med seg sin egen favorittgave, som de hadde fått den samme morgenen, for å gi i gave til datteren vår. Min hustru Kay og jeg ble rørt til tårer på grunn av den utrolig generøse og oppriktige kjærligheten disse barna og deres foreldre viste.
Dette er julens sanne ånd – enkeltpersoner som hjelper andre. Til syvende og sist var en viktig del av Frelserens arv hans tjeneste til “den ene.” Dette er virkelig et prinsipp som støttes og brukes av medlemmene av Hans kirke i Afrika, og er det han krever av oss her.
President M. Russell Ballard har sagt at Forsoningen er den største gjerningen Frelseren gjorde for hver og “én” av oss. President Ballards ord var:
“Hvis vi virkelig forsto forsoningen og hver sjels evige verdi, ville vi søke etter den egensindige gutten og piken og alle andre egensindige Guds barn. Vi ville hjelpe dem å få vite hvilken kjærlighet Kristus har til dem. Vi ville gjøre alt vi kan for å forberede dem til å motta evangeliets frelsende ordinanser.
Ja, hvis Kristi forsoning var fremst i tankene hos menighets- og grensledere, ville intet nytt eller reaktivisert medlem noensinne bli forsømt …
Forsoningens ironi er at den er uendelig og evig, likevel angår den hver enkelt, en person om gangen …
Brødre og søstre, undervurder aldri, aldri hvor dyrebar den ene er”1
Ville det ikke være fantastisk hvis alle vi fulgte dette rådet og det fra vår kjære profet, president Russell M. Nelson – å etterleve de to største budene på en høyere og helligere måte. Og hvis du tviler på din evne til å utgjøre en forskjell ved å gjøre det, overvei dette afrikanske ordtaket: “Hvis du tror at du er for liten til å utgjøre en forskjell, så har du aldri tilbragt en natt med en mygg.”
Vi behøver ikke å reise til Det hellige land for å utgjøre en forskjell eller for å komme nærmere vår Frelser. Julen er en tid hvor vi kan fokusere på vår personlige gave til Frelseren ved å alltid vise kjærlighet og hjelpe andre. Da er det ikke spesielt langt til Bethlehem for noen av oss. Det er opp til oss å gjøre Kristus til en del av vårt liv – å akseptere gavene han tilbyr oss, og gi ham vårt hjerte i gave. Jeg elsker ham og jeg vitner om hans evige kjærlighet for hver enkelt av oss, i Jesu Kristi navn. Amen.