Ekteskap og foreldreansvar – hvordan forberede våre familier til evig liv

Familier som ledes av rettferdige og kjærlige foreldre, kan sammen bidra til å bygge opp Guds rike og ta del i alle himmelens velsignelser.

Fra Wilford Woodruffs liv

Wilford Woodruff og Phoebe Whittemore Carter giftet seg 13. april 1837 i Kirtland i Ohio. Gjennom sitt liv sammen utholdt de mange prøvelser og fikk derved større hengivenhet for hverandre, for sine barn og Guds rike. De høstet en slik erfaring vinteren 1838, omkring fem måneder før Wilford Woodruff ble kalt til apostel. Da bror Woodruff ledet en gruppe siste-dagers-hellige på en reise for å samles med andre medlemmer av Kirken, ble hans hustru alvorlig syk. Han fortalte senere:

«Den 23. november fikk min hustru, Phoebe, sterke hodesmerter som endte med hjernebetennelse. Hun ble dårligere for hver dag mens vi fortsatte reisen. Det var en fryktelig påkjenning for en kvinne å reise i en vogn på ujevne veier, så syk som hun var. På samme tid var vårt barn også svært sykt.»

I dagene som fulgte, ble søster Woodruffs tilstand forverret, selv om de hadde vært i stand til å stoppe opp underveis og finne hvilesteder. Bror Woodruff mintes: «Den 3. desember var min hustru svært dårlig. Jeg tok meg av henne hele dagen, og neste dag dro jeg tilbake til Eaton [en landsby i nærheten] for å skaffe noe til henne. Hun så ut til gradvis å bli dårligere, og om kvelden syntes det som ånden forlot hennes legeme, og hun var død.

Søstrene samlet seg rundt hennes legeme og gråt, mens jeg sto sørgende og så på henne. Guds ånd og kraft begynte å hvile på meg inntil tro for første gang under hennes sykdom fylte min sjel, selv om hun lå som død foran meg.»

Styrket i troen ga Wilford Woodruff sin hustru en prestedømsvelsignelse. «Jeg la mine hender på henne,» sa han, «og i Jesu Kristi navn irettesatte jeg dødens og ødeleggerens makt og befalte den samme å vike fra henne, og livets ånd kom igjen inn i hennes legeme.

Ånden vendte tilbake til hennes legeme, og fra den stund av var hun frisk. Vi priste alle Guds navn og ville stole på ham og holde hans bud.

Mens dette pågikk (har min hustru fortalt siden), forlot ånden hennes legeme, og hun så sitt legeme ligge på sengen og søstrene som gråt. Hun så på dem og på meg og på sitt lille barn, og mens hun stirret på denne scenen, kom to personer inn i rommet… Et av sendebudene fortalte henne at hun kunne få velge: hun kunne få hvile i åndeverdenen, eller på én betingelse kunne hun få anledning til å vende tilbake til sitt legeme og fortsette sitt arbeid på jorden. Betingelsen var at hun skulle stå ved sin manns side og sammen med ham gjennomgå alle livets bekymringer, prøvelser, vanskeligheter og problemer som han ville bli kalt til å gjennomgå for evangeliets sak helt til enden. Da hun så på situasjonen til sin mann og sitt barn, sa hun: “Ja, jeg vil gjøre det!”

I det øyeblikk denne beslutningen ble tatt, hvilte troens kraft på meg, og da jeg salvet henne, kom hennes ånd inn i hennes legeme…

Om morgenen 6. desember sa Ånden til meg: “Stå opp og fortsett reisen!” Og ved Guds barmhjertighet kunne min hustru stå opp og kle på seg og gå til vognen, og vi dro videre i glede.»¹

Søster Woodruff var trofast mot sitt løfte og støttet sin mann, selv når hans plikter som apostel gjorde at han måtte være borte fra familien i lange perioder. Den 4. mai 1840 da eldste Woodruff var på misjon i England, sendte hun ham et brev og skrev: «Jeg vet at det er Guds vilje at du skulle arbeide i hans vingård. Derfor er jeg fortrolig med hans vilje i disse ting. Jeg har ikke knurret eller klaget etter at du forlot meg, men jeg ser frem til den dag da du atter vender hjem til din familie og har fullført din misjon i kjærlighet til og frykt for Gud. Du er alltid sammen med meg når jeg trer frem for nådens trone, og når jeg ber om beskyttelse og velsignelser for meg selv og barna, ber jeg om det samme for min kjære ledsager, som har reist så langt bort, ja, til et fremmed land, for å forkynne Jesu Kristi evangeliums fylde.»²

I slike perioder med adskillelse ga også president Woodruff uttrykk for sin lengsel etter sin familie, samtidig med sin beslutning om å gjøre Herrens vilje. Den 3. april 1847 forberedte han seg til å reise med det første pionerkompaniet til Saltsjødalen. Han skrev i dagboken sin: «Jeg har aldri følt meg så tungsindig noen gang når jeg har forlatt min familie for å reise på misjon, som nå. Min bønn til Gud er at han vil hjelpe meg og min familie så vi møtes igjen på jorden, slik han har gjort på mine mange misjoner på jorden i Herrens vingård.»³ Fire dager senere så hans familie ham dra avsted fra de siste-dagers-helliges koloni i Winter Quarters i Nebraska. Han stoppet på en bakketopp ikke langt fra kolonien og tok seg tid til å se seg tilbake på familien gjennom feltkikkerten sin.⁴

Wilford Woodruff frydet seg i kunnskapen om at hans familie kunne være evig. Denne sannheten ga ham styrke til å holde ut livets vanskeligheter. Han sa: «Jeg har tenkt mang en gang at hvis jeg arbeidet til jeg ble så gammel som Metusalah og derved kunne få min familie med meg for å bo i herlighet i de evige verdener, ville det være belønning stor nok for all den smerte og lidelse jeg kunne utholde i denne verden.»⁵ Løftet om en evig familie påvirket hans handlinger overfor familiemedlemmene. Han skrev i et brev til datteren Blanche: «Vi venter alle at vi skal leve sammen for evig etter døden. Jeg mener at vi alle som foreldre og barn bør gjøre alt vi kan for å gjøre hverandre lykkelige så lenge vi lever, slik at vi ikke har noe å angre.»⁶

Wilford Woodruffs læresetninger

Velsignelsene knyttet til ekteskap og foreldreansvar er langt større enn verdslig rikdom

Herren har fortalt oss at ekteskap er gitt mennesket av Gud [L&P 49:15]. I noen samfunn som vi leser om, har ekteskapet som institusjon nesten kommet i vanry. Det påstås at det er en økende tendens i denne retningen blant oss. Årsaken kan uten tvil tilskrives den økende velstand og den ulyst unge menn føler for å påta seg ansvar for hustru og barn. Etter hvert som vi fjerner oss fra tidligere tiders enkelhet, er det naturlig å forvente at denne tendensen vil forsterkes ved at unge menn nøler med å tilby unge damer ekteskap med mindre de kan gi dem et like komfortabelt hjem som de har under foreldrenes tak. Piker som blir vant til ekstravaganse og luksus i oppveksten, vil også føre til at unge menn utsetter å gifte seg… De unge av begge kjønn skulle bli lært at rikdom ikke er nødvendig for et lykkelig ekteskap.⁷

Når Sions døtre blir spurt av de unge mennene om de vil gifte seg med dem, skulle de istedenfor å spørre: «Har denne mannen et fint mursteinshus, et spann fine hester og en flott vogn?», heller spørre: «Er han en Guds mann? Har han Guds ånd med seg? Er han en siste-dagers-hellig? Ber han? Har han den Ånd med seg som kvalifiserer ham til å bygge opp riket?» Har han det, så glem vognen og mursteinshuset, grip anledningen og foren dere ifølge Guds lov.⁸

Det er en plikt disse unge menn [i] Sion har å ta Sions døtre til hustru og berede tabernakler [fysiske legemer] for menneskers ånder, som er barn av vår Fader i himmelen. De venter på tabernakler, det er bestemt at de skal komme hit, og de bør bli født i Sions land istedenfor i Babylon.⁹

Jeg anmoder foreldre over hele Sion til å gjøre hva dere kan for å motivere deres sønner og døtre til å vandre på rettferdighetens og sannhetens stier og benytte enhver anledning til å forbedre seg. La ikke deres hjerte kun henge ved verdens forfengelighet og aktiviteter, men lær å verdsette den kjensgjerning at trofaste barn er blant de mest utvalgte og største velsignelser.¹⁰

Velsignelsen Gud har åpenbart for oss i den patriarkalske ekteskapsorden – å bli beseglet for tid og evighet – verdsettes ikke slik den skulle av oss.¹¹

Vi skulle verdsette vår familie og våre felles bånd, og huske at hvis vi er trofaste, skal vi arve herlighet, udødelighet og evig liv, og dette er den største av alle Guds gaver til menneskene [se L&P 14:7].¹²

Gjennom foreldres undervisning og eksempel kan barn forberede seg til å tjene i Kirken og forbli sanne mot troen

Jeg har aldri næret noen tvil angående dette verks sannhet og endelige seier. Jeg har ingen tvil i dag. Jeg nærer ingen tvil om at Sion skal bli alt det profetene så – dets herlighet, dets makt, dets herredømme og styrke, med Guds kraft som hviler over det.

I lys av alt dette er det et spørsmål som ofte har dukket opp i mitt sinn og som har fått meg til å tenke en god del, og det er: Hvem skal ta dette rike og overta ansvaret for det? Hvem skal Herren henvende seg til som kan føre dette rike frem til dets endelige seier og forberede det i dets fullkommenhet og herlighet til Menneskesønnens komme? Til våre sønner og døtre… Dette riket må hvile på deres skuldre når deres fedre og eldster har gått over til den andre siden av sløret. Dette står like klart for meg som lyset fra solen på himmelhvelvingen. Og når jeg overveier dette, spør jeg meg selv: Hvilken forfatning er våre unge menn og kvinner i? Gjør vi som foreldre vår plikt overfor dem? Prøver de å kvalifisere og forberede seg til den store fremtid og det store arbeid som ligger foran dem?¹³

Ingen av oss vet hvilken kurs våre barn vil slå inn på. Vi er gode eksempler for dem og streber etter å lære dem rettferdige prinsipper, men når de når ansvarsalderen, har de sin handlefrihet, og de velger selv hva de vil gjøre.¹⁴

I vår iver etter å forkynne evangeliet for folk i alle nasjoner skulle vi ikke glemme den plikt vi har med hensyn til å oppdra våre egne barn riktig og gi dem, mens de er små, kjærlighet til sannhet og dyd og ærbødighet for hellige ting, og sørge for at de får kunnskap om evangeliets prinsipper.¹⁵

La oss prøve å oppdra våre barn i Herrens tukt og formaning [Efeserbrevet 6:4]. La oss være gode eksempler og lære dem gode prinsipper mens de er små. Vår himmelske Fader har gitt dem til oss. De er vårt rike, de er grunnlaget for vår opphøyelse og herlighet. De er velkjente planter [se L&P 124:61], og vi skulle strebe etter å styrke dem i troen på Herren og lære dem å be til og ha tro på Herren i den grad vi kan, slik at de, når vi er døde og borte og de følger etter oss på denne jordiske scene, kan påta seg ansvaret for det store siste-dagers verk og Guds rike på jorden.¹⁶

De som lever under et såkalt sivilisert styre, lærer moralloven – de ti bud – de lærer at de ikke skal lyve, ikke sverge, ikke stjele – kort sagt, ikke gjøre slike ting som anses som ugudelige, vanhellige og urettferdige i samfunnet. Når foreldrene lærer sine barn disse prinsippene i ung alder, påvirker de deres sinn, og så snart barna når ansvarsalderen, vil disse tidlige inntrykk påvirke deres handlinger gjennom resten av livet. Barn som blir påvirket og opplært slik, vil siden alltid bli sjokkert når de hører sine venner banne og misbruke Guds navn, og hvis de noen gang selv lærer seg til å banne slik, må det først en stor anstrengelse til for å overvinne det de ble innprentet som barn.¹⁷

Det er … en stor velsignelse for barn å ha foreldre som ber og lærer sine barn gode prinsipper og er et godt eksempel for dem. Foreldre kan ikke med rette irettesette barn for å gjøre noe de selv gjør.¹⁸

Hvis vi er et godt eksempel for våre barn og prøver å lære dem opp fra de er barn og helt til voksen alder, hvis vi lærer dem å be og hedre Den allmektige, lærer dem de prinsipper som vil hjelpe dem i alle prøvelser, så Herrens ånd kan være med dem, … da vil de ikke lett bli ført på avveier. God innflytelse vil følge dem hele livet, og uansett hvilke prinsipper som måtte bli presentert, vil den gode innflytelsen aldri forlate dem.¹⁹

Kloke foreldre vil ikke la verdslige bekymringer bli viktigere enn familien

Jeg har lenge vært sikker på at djevelen har anstrengt seg svært for å drive en kile inn mellom foreldre og barn i et forsøk på å innpode i de helliges sønners og døtres sinn slike nedbrytende oppfatninger som vil hindre dem i å følge i sine fedres og mødres fotspor…

Det er så viktig at vi er kloke fedre og mødre, og at vi opptrer klokt når vi innpoder i deres unge sinn alle de prinsipper som vil lede dem til det som er rettferdig og til å etterleve prinsippene for rettferdighet og sannhet…

Det er stort å vite hvordan vi skal opptre for å vinne vår families kjærlighet og hengivenhet, som vil lede dem på den sti som vil gjøre det mulig for dem å bli frelst. Dette er et studium og et arbeid som foreldre ikke skulle forsømme… Ofte er vi så opptatt og synes vårt arbeid er så viktig at det jager disse tingene ut av vårt sinn, men slik skulle det ikke være. Enhver som har et åpent sinn og som ser frem til det arbeid som ligger foran oss, vil se og føle at det ansvar som påhviler ham med hensyn til hans egen familie – spesielt når det gjelder å oppdra barn – er svært stort.

Vi ønsker å frelse våre barn og la dem få del i alle velsignelsene som de hellige nyter godt av, la dem motta velsignelsene til sine foreldre som har vært trofaste mot evangeliets fylde.²⁰

La oss alle undersøke våre hjem og enhver prøve å styre sin egen familie og sette sitt egen hus i orden.²¹

Enhver far skulle presidere i sin familie med vennlighet og rettferdighet

Da jeg var gutt og gikk på skolen, pleide skolemesteren å komme med et knippe kvister som var rundt to og en halv meter lange, og noe av det første vi ventet, var å få ris. For alt som han ikke likte, fikk vi en omgang juling. Riset jeg fikk da, gjorde meg ikke noe godt… Vennlighet, mildhet og barmhjertighet er bedre. Jeg vil gjerne at dette prinsipp blir innpodet i våre unge menns sinn så de kan benytte dette i alt de gjør i livet. Tyranni er ikke bra enten det blir utøvet av konger, presidenter eller Guds tjenere. Vennlige ord er langt bedre enn skarpe ord. Når vi har problemer med hverandre, ville vi spare oss selv for mange vanskeligheter hvis vi ville være vennlige og hyggelige mot hverandre.

… Besøk en familie der mannen behandler sin hustru og sine barn vennlig, så vil du oppdage at de vil behandle deg på samme måte. Jeg får klager på menn som ikke behandler sin hustru som de skal. De forsørger dem ikke. De behandler dem ikke pent. Alt dette smerter meg. Det skulle ikke være slik… Vi skulle være vennlige mot hverandre, gjøre godt mot hverandre og arbeide for hverandres ve og vel og gjøre hverandre lykkelige, spesielt dem som tilhører vår egen husstand.

Mannen er familiens overhode. Han er patriark i sitt hus… Det finnes ikke noe vakrere syn på jorden enn å se en mann stå som familiens overhode og lære dem rettferdige prinsipper og gi dem gode råd. Disse barna hedrer sin far, og de finner trøst og glede i å ha en far som er en rettskaffen mann.²²

En mors lærdommer og eksempel kan påvirke familien i tid og evighet

Som regel betrakter vi moren som den som former barnets karakter. Jeg mener at moren har større innflytelse på sine etterkommere enn noen annen. Noen ganger har følgende spørsmål blitt stilt: «Når begynner denne utdannelsen?» Våre profeter har sagt: «Når ånden kommer fra Gud inn i tabernaklet.» Morens tilstand på den tiden vil påvirke frukten av hennes morsliv. Og fra barnets fødsel av og gjennom hele livet styrer og kontrollerer morens undervisning og eksempel i stor grad dette barnet, og det føler hennes innflytelse gjennom tid og evighet.²³

På deres skuldre, mødre, hviler i stor grad ansvaret for riktig utvikling av den oppvoksende generasjons mentale og moralske krefter, enten det er i spedbarnsalder, barndom eller mer modne år… Ingen mor i Israel skulle la en dag passere uten å lære sine barn å be. Du skulle selv be og lære dine barn å gjøre det samme, og du skulle oppdra dem slik at de, når du har gått bort og de skal ta din plass og overta ansvaret for Guds verk, kan ha prinsipper innpodet i sitt sinn som vil være en styrke for dem i tid og i evighet. Jeg har ofte sagt at det er moren som former barnets sinn…

Vis meg en mor som ber, som har klart seg gjennom livets prøvelser ved hjelp av bønn, som har stolt på Herren Israels Gud i sine prøvelser og vanskeligheter, så vil vi se at hennes barn vil følge etter på den samme vei. Disse ting vil de ikke ha glemt når det er deres tur til å arbeide i Guds rike.²⁴

Våre søstre … har sine plikter å utføre for sine menn. De skulle ha hans stilling og situasjon i tankene… Enhver hustru skulle være vennlig mot sin mann. Hun skulle trøste ham og gjøre alt det gode hun kan for ham under alle livets omstendigheter. Når hele familien er forenet, gleder de seg over en himmelsk ånd her på jorden. Slik skulle det være, for når en mann i denne kirke tar seg en hustru, forventer han å være sammen med henne i all tid og evighet. I den første oppstandelses morgen venter han å ha denne hustru og sine barn sammen med seg i en familieorganisasjon og forbli slik for evig og alltid. Hvilken strålende tanke dette er!²⁵

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. V-IX for ytterligere hjelp.

Hva gjør inntrykk på deg når det gjelder forholdet mellom Wilford og Phoebe Woodruff? (Se s. 157-158.)
Les president Woodruffs råd til datteren Blanche (s. 158). Tenk over eller drøft konkrete ting dere kan gjøre for å hjelpe familiemedlemmer å være lykkelige.
Hva gjør inntrykk på deg når du leser president Woodruffs råd til de unge om ekteskap og foreldreansvar? (Se s. 159.) Hvordan kan hans råd anvendes på alle Kirkens medlemmer?
Les de tre siste avsnittene i den første delen med læresetninger (s. 159-160). Hvordan kan «verdens forfengelighet og aktiviteter» avlede oss fra familielivets gleder? Hvordan kan vi motvirke slik påvirkning? Hvordan kan vi vise familiemedlemmer at vi setter pris på å være sammen med dem?
Les det første hele avsnittet på s. 161. Hva tror du det betyr å «oppdra våre barn i Herrens tukt og formaning»? Hva er noe av det du har du gjort for å klare dette?
Les de tre siste avsnittene på s. 161. Hvordan kan foreldre hjelpe sine barn å få et ønske om å tjene i Kirken?
Hvilke konkrete prinsipper finner du når du leser president Woodruffs råd om å undervise barn? (Se s. 161-162.)
Les avsnittet som begynner på s. 162. Hva kan foreldre gjøre for at familieforholdet skal ha førsteprioritet?
Hvilke prinsipper kan foreldre lære av den unge Wilford Woodruffs erfaring med skolemesteren? (Se s. 163.)
Hva sa president Woodruff om ektemenns og fedres innflytelse? (Se s. 163-164.) Hva sa han om hustruers og mødres innflytelse? (Se s. 164.) Hvordan kan mann og hustru hjelpe hverandre i sine ansvarsoppgaver?
Hvordan angår læresetningene i dette kapitlet besteforeldre? Hvilke erfaringer har vist hvordan besteforeldre kan øve rettferdig innflytelse på sine barnebarn?
Hvilke eksempler har du sett på at foreldre og besteforeldre har oppfylt sitt ansvar overfor sine familier?

Aktuelle skriftsteder: Enos 1:1; Mosiah 4:14-15; Alma 56:45-48; L&P 68:25-31; 93:38-40