Kapittel 8

Bønnens kraft

Gud vil være der for å veilede og rettlede dem som «vil søke ham i tro av all sin makt og av hele sin sjel».¹

Innledning

Våren 1921 besøkte eldste David O. McKay og bror Hugh J. Cannon New Zealand som ledd i en rundtur til Kirkens misjoner over hele verden. En søndag var det planlagt at eldste McKay skulle tale til en konferanse av medlemmer om ettermiddagen. Men da han våknet om morgenen, var han syk og så hes at han knapt kunne hviske. Likevel dro han til konferansen i tro på at han skulle bli i stand til å gi sitt budskap. Han fortalte senere:

«Omkring tusen mennesker … var samlet til ettermiddagens møte. De var nysgjerrige og hadde store forventninger. Det var min plikt å gi dem et budskap, men jeg var ikke bare for hes til å tale og bli hørt av mengden, jeg var også syk.

Men med en innstendig bønn i mitt hjerte om guddommelig hjelp og veiledning reiste jeg meg for å gjøre min plikt. Stemmen var svak og grøtet…

Da hendte noe som aldri før hadde hendt meg. Jeg innledet emnet mitt med all den oppriktighet og kraft jeg kunne mønstre, og talte så høyt som mulig. Jeg merket at stemmen ble klarere og tydeligere, og glemte snart at jeg hadde en stemme og tenkte bare på sannheten jeg ønsket at mine tilhørere skulle forstå og akseptere. I 40 minutter fortsatte jeg med talen, og da jeg avsluttet, var stemmen så tydelig og klar som den noensinne hadde vært…

Da jeg fortalte bror Cannon og noen andre brødre hvor inderlig jeg hadde bedt om nettopp den velsignelsen jeg hadde mottatt, sa han: “Også jeg ba – jeg har aldri bedt mer inderlig for en taler i hele mitt liv.” »²

David O. McKays læresetninger

Gud er en person som vi kan henvende oss til i bønn

Fra barndommen av har jeg godtatt den sannhet at Gud er en person og virkelig vår Fader, som vi kan henvende oss til i bønn og motta svar på denne. Jeg betrakter kunnskapen om at Gud hører troens bønn som noe av det kjæreste i livet. Det er sant at svarene på våre bønner ikke alltid kommer så direkte og på det tidspunktet eller på den måten vi venter. Men de kommer, og på et tidspunkt og på en måte som er best for den som oppsender bønnen.

Men jeg har ved noen anledninger mottatt direkte og umiddelbar forsikring om at min bønn er blitt besvart. Spesielt én gang kom svaret så klart som om min himmelske Fader sto ved siden av meg og uttalte ordene. Disse hendelsene er en del av mitt indre og må forbli det så lenge som min hukommelse og intelligens varer. Like virkelig og like nær meg virker verdens Frelser.

Jeg føler som jeg aldri før har følt, at Gud er min Fader. Han er ikke bare en ulegemlig kraft, en moralsk kraft i verden, men en personlig Gud med skapende kraft, verdens hersker, våre sjelers veileder. Jeg skulle ønske at alle mennesker, og spesielt Kirkens ungdom, kunne føle seg så nær vår Fader i himmelen at de vil henvende seg til ham hver dag – ikke bare offentlig, men også privat. Hvis vårt folk vil ha slik tro, vil de motta store velsignelser. Deres sjeler vil fylles med takknemlighet for det Gud har gjort for dem. De vil oppdage at de blir rikt begunstiget. Det er ikke innbilning at vi kan henvende oss til Gud og motta lys og veiledning fra ham, og at vårt sinn vil bli opplyst og vår sjel begeistret ved hans Ånd.³

Når du kneler ned for å be om kvelden, føler du da hans nærhet, at han hører deg, føler du en kraft som virker kanskje som en radio eller en større kraft, slik at du føler at du kommuniserer med ham?⁴

Jeg ønsker at Israels unge menn skal føle seg så nær [Gud] at de vil henvende seg til ham hver dag, ikke bare offentlig, men også privat. Jeg ønsker at de vil ha like stor tillit til ham som den lille blinde piken hadde til sin far. Hun satt på fanget hans på toget, og en venn som satt ved siden av, sa: «La meg avlaste deg», og han strakte seg over og tok det lille barnet på fanget sitt. Faren sa til henne: «Vet du hvem som holder deg?» «Nei,» svarte hun, «men det gjør du.» Hvilken tillit dette barnet hadde til sin far… Like virkelig skulle den tillit være som siste-dagers-hellige gutter og piker har til sin Fader i himmelen.⁵

Det er godt for gutter og piker å lære at de kan gå til Gud i bønn. Dere studenter ved universitetet vil lære, slik elever ved alle skoler skulle lære, at når dere har vanskeligheter, kan dere motta hjelp og veiledning hvis dere søker den i oppriktighet. Kanskje dere vil reise dere slik noen av oss gjorde i ungdommen, og mene at deres bønner ikke blir besvart, men en dag vil dere innse at Gud virkelig besvarte deres bønner på samme måte som kloke foreldre ville ha gjort. Det er noe av det største ungdommen eier, å føle at man kan gå til vår Fader og utøse sitt hjerte for ham.⁶

Bønn er mer enn ord – det kreves tro, innsats og riktig holdning

Bønn er slagene i et lengtende, kjærlig hjerte som er i harmoni med Den allmektige. Det er et sjelens budskap som sendes direkte til en kjærlig Fader. Språket er ikke bare ord…

Den første og mest grunnleggende kraft i effektiv bønn er tro. Tro på Gud bringer sjelen fred. En forsikring om at Gud er vår Fader, som vi kan gå til for å søke trøst og veiledning, er en aldri sviktende kilde til trøst.

En annen viktig kraft er ærbødighet. Denne kraften har vi et eksempel på i bønnen som Frelseren lærte oss, og hvor han sa: «Helliget vorde ditt navn.» [Matteus 6:9.] Dette prinsippet skulle følges i klasserommene og spesielt i våre gudshus.

Det tredje viktige element er oppriktighet. Bønn er åndens lengsel. Oppriktig bønn innebærer at når vi ber om en eller annen dyd eller velsignelse, skulle vi arbeide for å oppnå velsignelsen og trene opp dyden.

Den neste viktige kraft er lojalitet. Hvorfor be om at Guds rike må komme hvis du ikke har et ønske i ditt hjerte og er villig til å hjelpe til med å opprette det? Å be om at hans vilje må skje og så ikke prøve å etterleve det, gir deg straks et negativt svar. Du ville ikke innvilge noe for et barn som hadde en slik holdning til en anmodning det la frem for deg. Hvis vi ber om at en sak eller et prosjekt skal lykkes, tilkjennegir vi vår støtte. Det er den største illojalitet å be om at Guds vilje må skje, og så unnlate å innrette vårt liv etter hans vilje.

En siste nødvendig kraft er ydmykhet… Prinsippet ydmykhet og bønn får oss til å føle behov for guddommelig veiledning. Selvhjulpenhet er en dyd, men den skulle ledsages av en bevissthet om behovet for høyere hjelp – en bevissthet om at mens du vandrer støtt på pliktens vei, er det en mulighet for at du kan trå feil. Og denne bevisstheten ledsages av en bønn om at Gud vil inspirere deg til å unngå dette feiltrinnet.⁷

Bønn i hjemmet lærer barn å ha tro på Gud

Hvis dere spør meg hvor jeg først fikk min urokkelige tro på at Gud er til, ville jeg svare: i mitt barndomshjem – da far og mor uten unntak kalte sine barn sammen rundt seg morgen og kveld og nedkalte Guds velsignelser over husstanden og menneskeheten. Denne gode patriarkens røst var preget av en oppriktighet som gjorde et uutslettelig inntrykk på hans barns sjel, og mors bønner gjorde et like stort inntrykk. I aften ber jeg om at enhver far i Kirken må påse at han i all oppriktighet innprenter i sine barn at Gud virkelig er til, og at Gud virkelig vil lede og beskytte sine barn. Dette er deres ansvar. Hjemmet er en av samfunnets enheter – den grunnleggende enhet. Før jeg hørte min far bære vitnesbyrd om at han hadde hørt en guddommelig stemme, visste jeg at han levde nær sin Skaper.⁸

Siste-dagers-hellige barn har blitt lært å anerkjenne [Gud] og be til ham som en som kan lytte og høre og føle slik en jordisk far kan lytte, høre og føle, og fra sine mødre og fedre har de tilegnet seg et virkelig vitnesbyrd om at denne personlige Gud har talt i denne evangelieutdeling. Dette er virkelighet.⁹

Jeg hevder at i det hjemmet hvor barn blir oppdratt til å ha et nært forhold til vår evige Fader, kan det ikke forekomme mye synd eller ondskap. Når et lite, lidende barn som er brennende varm av feber, ser opp på sin far og med enkel tro sier: «Pappa, gi meg en velsignelse», da vil jeg fortelle dere at fra slike hjem stammer enhver nasjons styrke og ære. Slik er siste-dagers-hellige hjem.¹⁰

«Herre, lær oss å be» lød disiplenes ærbødige bønn til Mesteren [se Lukas 11:1]. Ydmyke som barn søkte de riktig veiledning, og deres bønn var ikke forgjeves.

Like sterkt som disiplene kan barn til tider føle behov for guddommelig veiledning og trøst, men likevel ikke gi muntlig uttrykk for sin lengsel. Derfor påla Herren foreldrene den plikt å «lære sine barn å be». [L&p 68:28.]

Bekymringer, forvirring og sorg er like virkelig i et lite barns liv som i den voksnes verden, og barn er berettiget til den trøst, lindring og veiledning som mottas fra Gud gjennom bønn.

Ikke bare det, men på grunnlag av tro, oppriktighet og vedvarende tillit vil et uskyldig barns bønn med sikkerhet motta villig svar fra en kjærlig Fader.¹¹

Guds inspirasjon sees i kravet om at de siste-dagers-hellige skal holde sine hjem intakte og lære sine barn Jesu Kristi evangeliums prinsipper. Med dette mener jeg ikke at vi skulle gjøre en slik undervisning formell eller på noen måte ubehagelig. Jeg mener at Jesu Kristi evangelium skulle gjenspeiles i hvert hjem, at vi i all oppriktighet holder bønn morgen og kveld, og at barna daglig vil forstå at vi ønsker Guds nærvær i vårt hjem. Hvis vi kan innby Frelseren dit, kan vi vite at englene ikke bare vil være villige, men ivrige etter å beskytte våre gutter og piker. Jeg tror at gutter og piker i de fleste hjem blir lært opp til å be før de legger seg om kvelden. Men jeg tror at det er altfor vanlig at morgenbønnene blir forsømt. Når vi tenker over det, er det likevel gjennom de våkne timene våre gutter og piker trenger Guds beskyttelse og hans hellige Ånds veiledning, enda mer enn når de sover.¹²

Følger dere Kristi formaning om å be til Faderen og lære deres barn å be, slik at gudfryktighet, ærbødighet for Gud og hans verk, hver dag kan innprentes i deres barns hjerter? Dette skulle skje i alle hjem. Be ikke bare for dere selv, men be også for deres fiender.¹³

Foreldre, om dere ikke gjør noe annet, så knel ned om morgenen sammen med deres barn. Jeg vet at dere vanligvis har det travelt om morgenen, … men sørg for noe tid da dere kan knele og innby Gud til deres hjem. Bønn er en mektig kraft.¹⁴

La foreldre og barn gjennom familiebønn komme i Guds nærhet.¹⁵

Bønn bringer mange store velsignelser

Jeg ble klar over kraften i … bønner over hele Kirken i går da jeg fikk et brev fra en nabo i min gamle hjemby. Han melket kuene da det kom en melding over radioen han har i fjøset, om at president [George Albert] Smith var død. Han forsto hva det ville bety for hans tidligere bysbarn, gikk fra fjøset og inn i huset og fortalte det til sin hustru. De sammenkalte straks sine små barn, og der i dette beskjedne hjemmet innstilte de sine gjøremål, knelte ned som familie og holdt bønn. Jeg overlater til dere å forstå betydningen av denne bønnen. Multipliser dette med hundre tusen, to hundre tusen, en halv million hjem, og se hvilken kraft enheten og bønnene og støtten har i en kirke som står samlet.¹⁶

Hvis vi kan få våre unge til å ha … tro og slik henvende seg til sin Gud i lønndom, er det minst fire store velsignelser de vil høste her og nå. Den første er takknemlighet – takknemlighet for velsignelser de tidligere ikke har vært klar over. Deres sjeler vil fylles med takknemlighet for det Gud har gjort for dem. De vil oppdage at de blir rikt begunstiget. Den unge mann som lukker døren bak seg, som trekker for gardinene og i stillhet ber til Gud om hjelp, skulle først utøse sin sjel i takknemlighet for sunnhet, for venner, for sine kjære, for evangeliet, for alt som viser at Gud lever, slik det sees i klippene og trærne og stenene og blomstene og alt omkring ham. Han skulle først telle sine mange gaver og nevne dem hver især, og det vil forundre ham hvor rik han er [se «Kastes du på bølgen om i livet her», Salmer, nr. 136].

Den andre velsignelse ved bønn er veiledning. Jeg kan ikke tenke meg at en ung mann som kneler ved sengen sin om morgenen og ber Gud hjelpe ham å holde seg ubesmittet av verdens synder, vil komme på avveier. Jeg tror ikke at en ung pike som kneler ned om morgenen og ber om at hun kan holde seg ren og uplettet gjennom dagen, kan gjøre mye galt. Jeg kan ikke tro at en siste-dagers-hellig kan nære fiendskap i sitt hjerte hvis han oppriktig, i lønndom, ber Gud fjerne fra hans indre all misunnelse og onde følelser for noen av hans medmennesker. Veiledning? Ja, Gud vil være der for å veilede og rettlede dem som «vil søke ham i tro av all sin makt og av hele sin sjel».

Den tredje velsignelse er tillit. Over hele landet er det tusener og titusener studenter som strever for å få en utdannelse. La oss lære disse studentene at hvis de ønsker å lykkes med sine studier, skulle de søke sin Gud, at den største lærer verden kjenner til, er i nærheten for å veilede dem. Når studentene føler at de kan henvende seg til Herren gjennom bønn, vil de få tillit til at de kan tilegne seg stoffet, at de kan skrive sine taler, at de kan stå opp foran sine medstudenter og fremføre sitt budskap uten frykt for å mislykkes. Tillit kommer gjennom oppriktig bønn.

Til slutt vil man få inspirasjon. Det er ikke innbilning at vi kan henvende oss til Gud og motta lys og veiledning fra ham, at vårt sinn vil bli opplyst og vår sjel begeistret ved hans Ånd… Joseph Smith visste det, og vitnesbyrdet om, eller beviset på, profeten Josephs inspirasjon er tydelig for alle som bare vil åpne sine øyne for å se og sine hjerter for å forstå.¹⁷

Forslag til studium og drøftelse

Hvordan har bønn styrket ditt forhold til Gud? Hvorfor er det viktig å vite at du ber til din Fader i himmelen, i hvis bilde du ble skapt? (Se side 72-74.)
Hvordan besvarer Gud bønner? (Se side 72-74.) Hvorfor virker det som om noen bønner ikke blir besvart straks? Hvilke velsignelser har du fått ved at bønner har blitt besvart?
Hvilke egenskaper eller holdninger kan vi tilegne oss som vil bidra til at våre bønner blir mer oppriktige og meningsfylte? (Se side 72-74.) Hvordan kan vi forberede oss åndelig før vi holder bønn?
Hvordan kan foreldre lære barn å be? (Se side 74-76.) Hvordan kan personlige bønner og familiebønner i hjemmet øve innflytelse på barnas liv? (Se side 74-76.) Hvorfor er daglig bønn en så viktig del av å styrke og forene familier?
Hva er noen velsignelser som kommer av regelmessig bønn? (Se side 77-78.) Hva kan vi gjøre for at våre bønner skal bli mer meningsfylte og i mindre grad gjentakelser eller rent mekaniske?
Hvordan kan oppriktig og inderlig bønn bidra til å rense vår sjel for uvennlighet eller uvilje mot andre?

Aktuelle skriftsteder: Matteus 21:22, Jakobs brev 5:16, 2. Nephi 32:8-9, Alma 17:3, 34:17-28, 3. Nephi 18:18-21, L&p 19:38