Kapittel 6

«Hvert medlem en misjonær»

Verden hungrer etter å høre sannheten… Vi har den. Er vi på høyde med oppgaven – med det ansvar Gud har pålagt oss?¹

Innledning

Begge president David O. McKays foreldre var konvertitter til Kirken, som følge av misjonærers innsats i Storbritannia. Hans fars, David McKays, familie sluttet seg til Kirken i Skottland i 1850 som noen av de første konvertitter til Kirken i det området. Hans mors, Jennette Evans, familie sluttet seg til Kirken i Wales på omtrent samme tid til tross for sterk motstand fra nære slektninger.

På grunn av den rettferdige arv hans foreldre ga ham, hadde president McKay et sterkt vitnesbyrd om betydningen og de vidtrekkende virkningene av misjonærarbeid. Under en rundreise i Europa i 1953 besøkte president McKay sin fars beskjedne barndomshjem i Skottland. President McKays sønn Llewelyn, som fulgte ham på reisen, skrev følgende om dette besøket:

«[Da vi nærmet oss huset], brøt solen gjennom skyene og smilte ned til oss som om den gjenspeilte gleden og lykken i fars hjerte. Da vi alle samlet oss foran huset, fikk far tårer i øynene da han tittet inn gjennom døren. “Hvis det ikke hadde vært for to misjonærer som banket på denne døren omkring 1850, ville jeg ikke ha vært her i dag!”²

David O. McKays læresetninger

Kirkens medlemmer er bemyndiget til misjonærarbeid

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende…» (Matteus 28:19-20).

Slik lød befalingen som ble gitt til de tidlige tolv. Slik lyder befalingen i Lære og pakter til mennesker i denne tid om å være et lys for verden. «Og slik har jeg sendt min evige pakt til verden for å være et lys for verden, og for å være et banner for mitt folk som hedningefolkene kan søke hen til, og for å være et sendebud for mitt åsyn for å berede veien for meg.» [Se L&p 45:9.]

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige var knapt ett år gammel da denne erklæringen ble gitt ved inspirasjon til profeten Joseph Smith. Selv var han i sitt 26. år. Det er fantastisk å gi en slik erklæring, med så store muligheter og så omfattende i rekkevidde…

… Den såkalte mormonisme har reist et banner for nasjonene, og med ord som er like omfattende som dem jeg har lest i åpenbaringen, oppfordrer den verden til fred, hvile og tilfredshet.³

Ordene … «gå ut i all verden» er virkelig misjonsbefalingen som den oppstandne Kristus ga til sine apostler. I alt vesentlig sier den:

Betrakt dette verk som ufullstendig inntil alle nasjoner har akseptert evangeliet og har vervet seg som mine disipler…

Etter den samme direkte befaling fra den oppstandne Herre, som sammen med Faderen viste seg personlig i begynnelsen av det nittende århundre, blir evangeliet forkynt av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige til «alle nasjoner, slekter, tungemål og folk» så hurtig som midler og personell kan utføre det.⁴

Alle siste-dagers-hellige skulle være engasjert i misjonærarbeid

Hvis jeg skulle uttrykke med klare ord to elementer i den sterke overbevisning som de siste-dagers-hellige har i sitt indre, ville jeg nevne: For det første – en vedvarende forvissning om at evangeliet, slik det ble forkynt av Forløseren da han bodde blant menneskene, og som senere ble modifisert, forandret og forvansket av mennesker, er gjengitt av Forløseren i dets renhet og fylde. Og for det annet, noe som følger naturlig av det første – en overbevisning hos hvert medlem av denne kirke om at ansvaret påhviler alle Kirkens medlemmer for å forkynne det gjengitte evangelium til alle nasjoner, slekter, tungemål og folk.⁵

Jeg minnes at da Kristus var på jorden, sa han til noen menn som også visste at han var guddommelig, at alle som hadde kunnskap om at Gud er til og om Kristi evangeliums sannheter, hadde en forpliktelse på seg. «Den som ikke kjente den, og gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.» [Lukas 12:48.] Så med denne kunnskap som de siste-dagers-hellige er i besittelse av, følger en stor forpliktelse. I Skriften, både fra oldtiden og nyere tid, omtales Guds folk som et utvalgt folk, som et kongelig prestedømme, et folk til eiendom, som et lys på en høyde. «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.» [Se Matteus 5:14-16.]⁶

For et stort ansvar det er … å lede gode menn og gode kvinner over hele verden til å kjenne Gud og til å få vite hva deres misjon på jorden er! Fedre og mødre, medarbeidere, innser dere fullt ut i dag hva det betyr å påta seg ansvaret for å bringe budskapet om fred og velvilje til alle mennesker?⁷

Verden hungrer etter å høre sannheten som aldri før i dens historie. Vi har den. Er vi på høyde med oppgaven – med det ansvar Gud har pålagt oss?⁸

Ethvert medlem av Kirken skulle være omvendt og ha kunnskap om evangeliet, innbefattet kunnskap om Skriftene. Hvor stort det ville være hvis hvert medlem av Kirken, i likhet med Peter i gammel tid, kunne «hellige Kristus som Herre i deres hjerter. Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere… (1. Peter 3:14-15) …

Kirkens ansvar er å forkynne Jesu Kristi evangelium slik det ble gjengitt til profeten Joseph Smith, ikke bare å forkynne det med ord, ved å distribuere litteratur, men mer enn noe annet ved å etterleve evangeliet i våre hjem og på våre arbeidsplasser, med tro og vitnesbyrd i vårt hjerte, og ved å utstråle det hvor vi enn er… Intet kan stanse sannhetens fremgang bortsett fra våre svakheter eller at vi unnlater å gjøre vår plikt.⁹

Ethvert medlem er en misjonær. Han eller hun er ansvarlig for å sette noen – en mor, far, nabo, medarbeider, bekjent, en eller annen – i kontakt med evangeliets budbærere. Hvis ethvert medlem vil påta seg dette ansvar, og hvis det arrangeres slik at denne mor eller far eller en eller annen treffer Kirkens bemyndigede representanter, da kan ingen makt på jorden hindre denne kirke i å vokse. Og det er personlig kontakt som vil påvirke disse undersøkere. Virkningen av denne personlige kontakten, dens betydning, avhenger av deg. Og dette er noe jeg gjerne vil legge vekt på. Det er ett ansvar som ingen kan unnslippe, det er ansvaret forbundet med personlig innflytelse… Det er det du er, ikke det du later som du er, som vil få mennesker til å undersøke.¹⁰

Ethvert medlem av Kirken skulle være en misjonær. Han er sannsynligvis ikke bemyndiget til å gå fra hus til hus, men i kraft av sitt medlemskap er han bemyndiget til å være et godt eksempel som god nabo. Naboer legger merke til ham. Naboer legger merke til hans barn. Han er et lys, og det er hans plikt ikke å la dette lyset skjules under en skjeppe, men det skulle settes på et fjell, slik at alle kan bli ledet ved det…

… Hvis du vil leve i overensstemmelse med de ydmyke prinsippene i pakten du inngikk i vannet og siden den gang på nadverdsmøtene, og mange av dere i Guds hus, vil du utføre en edel misjon, og Gud vil belønne deg.

Måtte ethvert medlem av Kirken oppleve denne forvandling i dette liv, og leve slik at andre som ser deres gode gjerninger, kan bli ledet til å prise vår Fader i himmelen.¹¹

Evangeliet er vårt ankerfeste. Vi vet hva det står for. Hvis vi etterlever det, føler det og taler positivt om evangeliet, om prestedømmet, om autoritetene i det, taler positivt endog om våre fiender, da vil vi selv føle oss lykkeligere, og vi vil forkynne Jesu Kristi evangelium. Alle kan gjøre dette. Det er mulig. Gud har ikke bedt oss gjøre det og så berøvet oss kraften til å utføre det.¹²

Heltidsmisjonærer må være verdige til å tjene

I kapittel 4 i Lære og pakter mottok profeten Joseph Smith en åpenbaring om at «et vidunderlig verk er iferd med å komme frem blant menneskenes barn.

Derfor, se til, dere som trer inn i Guds tjeneste, at dere tjener ham av hele deres hjerte, og av all makt, sinn og styrke, så dere kan stå ulastelige for Gud på den ytterste dag» (L&p 4:1-2). …

[Et] viktig trekk ved denne åpenbaringen, og ved andre som ble gitt i omtrent samme periode, er at det nevnes nødvendige egenskaper hos dem som skulle delta i iverksettelsen av dette store verk. Disse egenskapene omfattet ikke besittelse av rikdom, ikke sosial utmerkelse, ikke politisk embede, ikke militær oppnåelse, ikke edel herkomst, men et ønske om å tjene Gud av hele ditt «hjerte, og av all makt, sinn og styrke» – åndelige egenskaper som bidrar til sjelens storhet. Jeg gjentar: Ikke popularitet, ikke rikdom, ikke teologisk opplæring i ledelse av kirken – likevel var «et vidunderlig verk … iferd med å komme frem blant menneskenes barn».¹³

Det finnes visse normer [biskoper og stavspresidenter] skulle følge når [de] kaller våre misjonærer. Først og fremst, kall ingen [misjonær] i den hensikt å redde ham eller henne. Den unge mannen begynner å komme på avveier, og du tenker at en misjon ville gjøre ham godt. Det ville den. Men det er ikke derfor du skal sende ham ut. Velg [misjonærer] som er verdige til å representere Kirken, se til at de er tilstrekkelig modne og, fremfor alt, at de har karakter.¹⁴

Vi gjør klokt i ikke å tenke så mye på disse representantenes fordeler som på deres forberedelse og skikkethet til å utføre ansvaret som følger med et misjonærkall. I valg av en misjonær er det klokt å overveie spørsmål som:

Er han verdig til å representere Kirken?

Har han tilstrekkelig viljestyrke til å stå imot fristelse?

Har han holdt seg ren mens han har vært hjemme, og derved vist at han er i stand til å motstå mulig fristelse på misjonsmarken?

Har han tatt aktivt del i Kirkens organisasjoner hjemme?

Har han i det minste litt innblikk i hva Kirken har å tilby verden?

Har han en viss forståelse av at Kirken er det største i verden og den eneste bemyndigede gruppe til å representere Herren Jesus Kristus når det gjelder menneskenes frelse? …

Har han gjennom bønn eller erfaring følt Guds nærhet, slik at han kan henvende seg til Herren slik han ville henvende seg til sin jordiske far?¹⁵

Derfor må enhver eldste som reiser ut for å forkynne dette evangelium, først etterleve det etter beste evne og få en overbevisning i sitt indre om at han forkynner sannheten. Sant nok, dette vitnesbyrdet kan til å begynne med være noe udefinerbart, men alle våre barn har det i noen grad… Ved studium, tjeneste, ydmykhet og bønn vil dette vitnesbyrdet vokse.

Jeg nevner en annen kvalifikasjon: Enhver eldste skulle alltid være en kristen gentleman. En gentleman – hvem er det? «Den som er åpen» – intet å skjule, ikke noe nedslått blikk på grunn av skyldfølelse; «den som er lojal» – lojal overfor sannhet, dyd og Visdomsordet – «sannferdig, vennlig og elskverdig, ærlig selv og ærlig i sin bedømmelse av andre, hans ord er en lov, like trofast mot Gud og mennesker – en slik mann er en ekte gentleman», og en slik mann skulle denne kirkens eldster være som reiser ut for å kristne verden.¹⁶

Enhver diakon, lærer og prest og enhver eldste i Kirken forstår at for å være verdig til å være en representant for Kristi kirke, må han være måteholden i sine vaner og moralsk ren. Han blir lært at det ikke finnes noen dobbeltmoral med hensyn til kyskhet, at enhver ung mann så vel som enhver ung kvinne skal holde seg seksuelt ren…

Disse unge menn får vite at de reiser ut som Kirkens representanter, og at en representant for en hvilken som helst organisasjon – økonomisk eller religiøs – i det minste må ha én iøynefallende egenskap, og det er pålitelighet. Han hadde rett som sa: «Å bli betrodd er en større kompliment enn å bli elsket.» Og hvem representerer disse misjonærene? For det første representerer de sine foreldre og er ansvarlige for å holde deres gode navn uplettet. For det annet representerer de Kirken, spesielt menigheten de tilhører. Og for det tredje representerer de Herren Jesus Kristus, hvis bemyndigede tjenere de er.

Disse ambassadører, for det er det de er, representerer disse tre grupper, og dette medfører noe av det største ansvar i deres liv.¹⁷

Misjonærtjeneste gir mange velsignelser

Hvis du vil at ditt vitnesbyrd skal styrkes, at det nå skal åpenbares for deg personlig at Kristus hjelper deg i ditt arbeid, leder sin kirke, så er den beste måte å gjøre dette på … å gjøre din plikt, … å konsentrere deg om misjonærarbeidet.¹⁸

Å yte tjeneste … på misjonsmarken er en velsignelse for alle. Dette blir erkjent av tusenvis av foreldre over hele Kirken som forstår hvor verdifull slik tjeneste er for deres sønner og døtre, for denne erfaringen vekker takknemlighet for hjem og for evangeliet hos disse. Foreldre vet også at misjonæraktivitet gjør de unge mennene klar over at de har kunnskap om evangeliets sannhet, noe de kanskje har følt, men ikke gitt uttrykk for.¹⁹

Mange av oss innser ikke hvor verdifulle og storartede muligheter denne store siden av Kirkens aktivitet [misjonærarbeidet] innebærer.

– Som et eksempel på frivillig tjeneste i Mesterens sak er den uovertruffen.
– Som en spore til ren livsførsel blant de unge og som en styrkende faktor i karakteroppbygging er dens innflytelse uvurderlig.
– Som en oppdragende kraft og oppløftende innflytelse på vårt samfunn er dens effekt klar og tydelig.
– Som en styrkende faktor til bedre forståelse mellom nasjonene og etablering av internasjonalt vennskap øver den en betydelig innflytelse.
– Fordi det er Den allmektiges hensikt å frelse hver enkelt, … går misjonærarbeidet i overensstemmelse med dette ut på å fullbyrde denne evige plan!

«Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne…

Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!

Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!» (L&p 18:10, 15-16).²⁰

Menneskenes hjerter må forandres. Kristus kom til verden nettopp i denne hensikt. Hovedgrunnen til å forkynne evangeliet er å forandre menneskers hjerter og liv, og dere brødre som reiser fra stav til stav og hører vitnesbyrdet til dem som nylig har blitt omvendt, … kan vitne om hvordan omvendelsen har forandret deres liv, når de har båret sine vitnesbyrd. Ved slik omvendelse bringer de fred og velvilje til verden istedenfor strid [og] lidelse.²¹

Våre misjonærer … erklærer nå for en urolig verden at budskapet som ble forkynt ved Jesu fødsel – «fred på jorden, i mennesker Guds velbehag» [se Lukas 2:14] – kan bli en realitet her og nå ved lydighet mot evangeliets prinsipper.²²

Forslag til studium og drøftelse

President McKay ga ofte uttrykk for takknemlighet for de misjonærers innsats som underviste hans foreldre. Hvordan har du eller noen du kjenner blitt velsignet ved misjonærarbeid?
Hvor hviler ansvaret for misjonærarbeid i dag? (Se side 49-54.) Hvilke anledninger har vi til å følge president McKays utsagn om at ethvert medlem skulle være en misjonær? Hvordan kan vi forberede oss til å utføre dette ansvaret?
Hvilke ressurser har Kirken sørget for for å hjelpe oss å dele evangeliet med andre? På hvilke måter er vi blitt instruert til å hjelpe heltids- og menighetsmisjonærer i vårt område?
Hvilke kvalifikasjoner kreves av heltidsmisjonærer? (Se side 54-56.) Hvorfor er verdighet og pålitelighet nødvendig i misjonærtjeneste?
Hva kan de unge gjøre for å forberede seg til å reise på misjon? Hva kan voksne gjøre for å hjelpe de unge å forberede seg til å reise på misjon?
Hvordan kan personer med fysiske eller mentale begrensninger fremme misjonærarbeidet? Hvilke alternative tjenester i Kirken er tilgjengelige for dem?
Hvordan kan eldre ektepar være en betydningsfull ressurs på misjonsmarken?

Aktuelle skriftsteder: 3. Nephi 12:14-16, L&p 4:1-7, 18:15-18, 75:2-5, 88:81, 90:11