“President M. Russell Ballard: Viet til å dele evangeliet med andre”, Liahona, jan. 2024.
Til minne
President M. Russell Ballard: Viet til å dele evangeliet med andre
“Jesus Kristus, hele menneskehetens Frelser og Forløser, er ikke død. Han lever – Guds oppstandne Sønn lever – det er mitt vitnesbyrd, og han leder sin kirke i dag.”1
Da Russell Ballard var en ung bærer av Det aronske prestedømme, var han og en venn på et prestedømsmøte på generalplan i Salt Lake tabernakel. “Vi befant oss … ved trappen der vi ikke skulle være,” forklarte han senere. “President George Albert Smith [1870–1951], som var en vennlig mann, så at vi befant oss i en knipe og innbød oss til å sitte i trappen. Mens vi satt der og fulgte med i det som foregikk på møtet, hadde jeg ingen anelse om at jeg noen gang skulle komme så nær denne talerstolen igjen. Jeg husker at jeg sa til min venn da vi gikk ut av Tabernakelet: ‘Det ville sannelig vært fint å være generalautoritet. Da ville man få sitte på en av stolene på forhøyningen …’
Jeg [hadde] ingen anelse om at den tid skulle komme da jeg skulle bli biskop, misjonspresident, sytti og … apostel. Vi kan ikke forutse hva Herren har i vente for oss. Det eneste vi kan gjøre, er å være beredt og verdig til hva som enn måtte kreves.”2
President M. Russell Ballard brukte sitt liv på å forberede seg til og utføre den tjeneste han ble kalt på til å yte. Med sin spesielle iver og entusiasme for misjonærarbeid nådde hans eksempel og vitnesbyrd utallige liv, og oppfordret alle til å “stå frem, holde mål og være fullt beredt til å tjene Herren”.3
Hardt arbeid og lederskap
Melvin Russell Ballard jr. ble født i Salt Lake City i Utah, 8. oktober 1928, sønn av Melvin Russell Ballard sr. og Geraldine Smith Ballard. Som den eneste gutten av fire barn lærte Russell å respektere kvinner i ung alder.
M. Russell Ballard som et lite barn.
Hans far, en dyktig gründer, eide en bilforretning, Ballard Motor Company. Selv om faren ikke var aktiv i Kirken i Russells barndom, sa Russell likevel: “Han hadde stor innflytelse på livet mitt. Han innprentet i meg ønsket om å arbeide iherdig.”4
Farens yrkesliv var ikke det eneste eksempelet på hardt arbeid som faren satte for sønnen. Russells far eide en liten ferskenhage i Holladay i Utah, der han holdt bier som pollinerte ferskenblomstene. “Far elsket sine honningbier … [Han] forsøkte alltid å involvere meg i sitt arbeid med bikubene, men jeg overlot gjerne biene til ham.”5
Innflytelsen fra arven om hardt arbeid som han hadde lært av sin far, skulle fortsette gjennom Russell Ballards liv. Søsteren Ann Keddington mintes: “Han hadde alltid en jobb, også da han var liten.” De første jobbene han hadde var plenklipping og hagestell, men han begynte etterhvert å arbeide på lørdager og etter skolen i farens bilforretning.6
På videregående skole fikk Russell anledning til å utvikle sine lederegenskaper, som del av elevrådet ved East High School i Salt Lake City og å være Seminar-president for East High det siste skoleåret, blant andre aktiviteter.7 Etter videregående skole gikk han på University of Utah, der han ble medlem av Sigma Chi-brorskapet og fikk kallenavnet “biskopen” blant brorskapsbrødrene på grunn av sitt eksempel på trofasthet.8
Velsignelser ved misjonærtjeneste
Portrett av M. Russell Ballard som ung misjonær.
Russell ble kalt til å virke i den britiske misjon i 1948, der han var rådgiver i misjonspresidentskapet under to forskjellige misjonspresidenter. Han tjenestegjorde like etter at annen verdenskrig var over, og han har senere forklart at på den tiden “var mormoner ‘til spott og spe’ (3 Nephi 16:9), og misjonærer ble ledd av og latterliggjort”. Han mintes: “Folk kastet til og med ting på oss, og noen spyttet på oss. Vi trakk oss imidlertid ikke tilbake.”9 Han lærte av sine erfaringer og, som han sa, “elsket å være misjonær i England”.10
En av de største velsignelsene Russell fikk etter å ha virket som misjonær, var et urokkelig vitnesbyrd. Han mintes: “På grunn av min misjonærerfaring ble jeg forankret i et vitnesbyrd om realiteten i gjenopprettelsen av Jesu Kristi Kirke gjennom profeten Joseph Smith. Jeg sto i Hyde Park og på mange andre gatehjørner på De britiske øyer og bar mitt vitnesbyrd om at Joseph Smith er en Guds profet, at evangeliet var blitt gjengitt i sin fylde, og at prestedømmet og myndigheten til å velsigne menneskeheten igjen finnes på jorden. Jo mer jeg bar vitnesbyrd, desto mer ble det en del av meg.”11
Eldste Ballard som forkynner på et torg i Nottingham i England i 1949.
Hans misjonærtjeneste skulle virkelig bidra til å forberede ham til mange fremtidige kall. Like før han ble kalt til De tolv apostlers quorum, bemerket president Ballard: “Av all den opplæring jeg har fått gjennom oppdrag i Kirken, har ikke noe vært viktigere for meg enn den jeg fikk som en nitten år gammel eldste på heltidsmisjon i Storbritannia. Når jeg nå ser tilbake, kan jeg se at det ikke var noen opplæring i mitt liv som var viktigere for det jeg nå gjør i Kirken, enn den opplæringen jeg fikk som heltidsmisjonær.”12
Engasjert i familielivet
Etter sin misjon fortsatte Russell sin utdannelse ved University of Utah. Kort tid etter at han kom hjem, gikk han på en “Hello Day Dance”. Han forklarte: “En venn av meg …fortalte meg om en vakker andreårsstudent som het Barbara Bowen, som han syntes jeg burde møte. Han kom bort med henne og presenterte oss for hverandre, og vi begynte å danse.
Dessverre var dette det vi pleide å kalle en ‘sisten-dans’, noe som betydde at du bare fikk danse med jenta til en annen rørte ved deg og dermed sendte deg ut. Barbara var livlig og populær, så jeg fikk danse med henne i et snaut minutt før en annen ung mann sendte meg ut.
Dette var bare ikke akseptabelt for meg. Etter å ha lært betydningen av oppfølging på min misjon, fikk jeg telefonnummeret hennes og ringte henne allerede neste dag for å be henne ut, men hun var opptatt med skole og sosialt engasjement. Heldigvis lærte misjonen meg å være standhaftig selv om jeg møtte skuffelser, og jeg klarte til slutt å avtale et stevnemøte. Og dette stevnemøtet førte til flere. Under disse stevnemøtene klarte jeg å overbevise henne om at jeg var den eneste sanne og levende hjemvendte misjonær – i alle fall for hennes del.”13
Russell og Barbara giftet seg 28. august 1951.
Hans standhaftighet og engasjement ga resultater, og han og Barbara ble viet i Salt Lake tempel 28. august 1951. De har syv barn: Clark, Holly, Meleea, Tamara, Stacey, Brynn og Craig.
President Ballard fortalte om en opplevelse han hadde som ung far der han lærte hvor krevende morsrollen kunne være. “Jeg var rådgiver og deretter biskop i en 10-årsperiode. I løpet av denne tiden ble vi velsignet med seks av våre syv barn. Barbara var ofte utslitt når jeg kom hjem søndag kveld. Hun prøvde å forklare hvordan det var å sitte på bakerste rad på nadverdsmøtet med vår unge familie. Så kom dagen da jeg ble avløst. Etter å ha sittet på forhøyningen i 10 år, satt jeg nå sammen med familien på bakerste rad.
Menighetens syngende mødrekor sto for musikken, og jeg satt alene med våre seks barn. Jeg har aldri hatt det så travelt i hele mitt liv. Jeg hadde hånddukker på begge hender, og det fungerte ikke så bra. Jeg mistet Cheerios’ene, og det var pinlig. Fargebøkene lot ikke til å underholde så bra som de burde.
Mens jeg strevde med barna under møtet, så jeg opp på Barbara, og hun så på meg og smilte. Det gikk mer fullstendig opp for meg hva alle … kjære mødre gjør så godt og så trofast!”14
Eldste Ballard sammen med familien på sin 80-årsdag i oktober 2008.
Hans hustru husket også hvor mye tid han la ned i familien. Han var “ekstremt hengiven mot familien, og de har alltid kommet først”, sa hun. “Han var biskop i mange år og hadde mange jobber i Kirken, men disse ansvarsoppgavene gikk aldri på bekostning av familien. Når han var hjemme, brukte han tiden godt.”15
Senere i livet likte president og søster Ballard å tilbringe tid sammen med sine barn, barnebarn og oldebarn. Barna og barnebarna har gode minner fra familieferier der de besøkte Kirkens historiske steder som Palmyra, Kirtland og Nauvoo, fra innvielsen av Preston England tempel i 1998, fra reiser i Det hellige land og fra vandringer på deler av ruten pionerene fulgte.
Etter hans hustrus bortgang i oktober 2018, bemerket president Ballard: “Hvor takknemlig jeg er for å vite hvor min kjære Barbara er og at vi vil være sammen igjen, med vår familie, i all evighet.”16
Styrket av sin trosarv
Som etterkommer av profeten Joseph Smiths bror Hyrum var Russell Ballard alltid stolt av sine pionerforfedre. To av hans bestefedrene og oldefaren hans virket i De tolv apostlers quorum. Etter at han selv ble kalt til dette embetet, sa president Ballard: “Jeg anser det som en velsignelse å være en representant nå for Josephs og Hyrums familie, og jeg erkjenner offentlig at det er en stor ære og et stort ansvar å følge min oldefar, Joseph F. Smith, og begge mine bestefedre, Hyrum Mack Smith og Melvin J. Ballard, inn i De tolv apostlers råd. Jeg vil gjøre mitt aller beste for å være den type tjener som er verdig til en slik fødselsrett.
Ved flere anledninger har mine brødre forsikret meg om at de følte at mine forfedre må ha oppholdt min kallelse i rådsforsamlingene på den andre siden av sløret, så vel som Det første presidentskap og De tolvs råd på denne siden.”17
Synet som hans bestefar Melvin J. Ballard hadde om å omfavne Frelseren i Salt Lake tempel, hjalp president Ballard gjennom vanskelige perioder,18 og en plakett med bestefarens siste ord i jordelivet – “Fremfor alt annet, brødre, la oss tenke klart” – hang på veggen på kontoret hans. “Det er ikke en dag i uken da jeg ikke går inn på kontoret mitt uten å se disse ordene,” forklarte president Ballard. “Jeg opplever at de er til stor hjelp for meg.”19 Disse to enkle ordene, “tenk klart”, ble faktisk et familiemotto for president Ballard, som oppfordret sine familiemedlemmer til å tenke klart når de skulle ta gode beslutninger og å huske på evangeliets enkelhet.20
President Ballard var et godt eksempel på det å sette sin lit til og videreføre en trosarv gjennom familier. For ham var Kirkens historie og de tidlige helliges tro uutslettelig knyttet til hans egen slektshistorie. Han minnet oss på at vi alle kan “spesielt våre unge … få stor styrke ved å forstå Kirkens historie”.21 Og selv om mange av de helliges tro ble satt på prøve gjennom “1800-talles pionérvandring, må vi huske at ‘vandringen gjennom livet fortsetter!’ for hver enkelt av oss når vi viser vår egen ‘tro i hvert steg’”.22
Eldste Ballard tok det seremonielle første kastet før en Los Angeles Dodgers-kamp i august 2009.
Foto: Lori Shepler / AP
Suksess og fiasko i forretningslivet
I sitt yrkesaktive liv arbeidet Russell Ballard i bil-, eiendoms- og investeringsbransjen. Viktig lærdom i livet kom fra uventede kilder, og Russell fikk selv erfare hvor viktig det er å lytte til farens råd og Åndens tilskyndelser i både åndelige og verdslige anliggender.
“Ford Motor Company var på utkikk etter forhandlere som kunne selge den nye bilserien deres,” mintes han. “Fords ledere inviterte far og meg til en forhåndsvisning av det de trodde ville bli et spektakulært vellykket produkt. Da vi så bilene, frarådet faren min, som hadde over 35 års erfaring i bransjen, meg å bli forhandler.”
President Ballard forklarte: “Mens jeg grublet over dette, spurte jeg også Herren om det og ba om veiledning. Det var en stor avgjørelse. Det dreide seg om mye penger, en stor forpliktelse fra min side. I samme øyeblikk som min far og jeg så bilene, fikk jeg en tydelig tilskyndelse om ikke å gå videre med franchisen.”
President Ballard sa imidlertid: “Fords salgspersonell var svært overbevisende, og jeg valgte å bli Salt Lake Citys første – og faktisk siste – Edsel-forhandler. Og hvis du ikke vet hva en Edsel er, spør bestefaren din. Han vil fortelle deg at Edsel var en spektakulær fiasko.”
En Ford Edsel, som Russell Ballard solgte i bilforretningen sin i Salt Lake City.
Foto: Getty Images
President Ballard sa: “Jeg tillot meg å drive bort fra Åndens tilskyndelser som jeg hadde fått tidligere. Jeg hadde fulgt rådene fra niende kapittel i Lære og pakter, men jeg vek fra det som Herren hadde innprentet i meg.” Heri lå lærdommen: “Når du er villig til å lytte og lære, kommer noen av livets mest meningsfylte lærdommer fra dem som har gått foran deg … Hvis du lytter og følger deres råd, kan de hjelpe deg til å ta valg som vil være til gavn og velsignelse for deg, og styre deg bort fra beslutninger som kan ødelegge deg.”23
Selv om han ellers lyktes ganske godt i alle sine forretninger, tok Russell denne fiaskoen som en lærerik erfaring som ville hjelpe ham til å “tenke klart” når han skulle ta slike beslutninger i fremtiden.24
Tjeneste for Herren
Etter å ha virket som biskop to ganger, virket Russell Ballard i høyråd og som prestenes quorumsveileder før han ble kalt i juli 1974 til å presidere over Canada Toronto misjon. Dette kallet viste seg å være en uvurderlig forberedelse til hans fremtidige heltidstjeneste i Kirken. To år senere, 3. april 1976, ble han kalt som medlem av De syttis første quorum. Han ble kalt til presidentskapet i dette quorumet 21. februar 1980. Den 6. oktober 1985 ble han kalt til medlem av De tolv apostlers quorum i en alder av 57 år. Hans ordinasjon til dette kallet den 10. oktober 1985 av president Spencer W. Kimball (1895–1985) var den siste prestedømsordinansen president Kimball utførte før han døde.
14. januar 2018, etter president Thomas S. Monsons (1927–2018) bortgang og beskikkelsen av president Russell M. Nelson som Kirkens 17. president, ble president Ballard beskikket som fungerende president for De tolv apostlers quorum.
President Russell M. Nelson og president Ballard utenfor Vatikanet i Roma i Italia, i mars 2019.
I egenskap av generalautoritet fikk president Ballard anledning til å engasjere seg i Herrens verk på en rekke måter. Han virket som administrerende direktør i Misjonæravdelingen og ledet også Undervisningsavdelingen og Korrelasjonsavdelingen. Han hjalp også til med å føre tilsyn med Kirkens komité for informasjon og samfunnskontakt.
I 1980 godkjente han byggingen av det første møtehuset i Nigeria. Fire år senere vendte han tilbake til Afrika, og reiste til Etiopia under en hungersnød for å avgjøre hvordan innsamlede midler fra en spesiell faste i hele Kirken skulle fordeles. Med ledsageren Glenn L. Pace, som da var administrerende direktør for Kirkens avdeling for velferdstjenester, snakket de med det eneste medlemmet av Kirken i Etiopia den gangen, en bærer av Det melkisedekske prestedømme. På dette møtet ba president Ballard en bønn og ga en velsignelse over Etiopia, der han, som bror Pace mintes, “påkalte Det hellige melkisedekske prestedømmes kraft og myndighet og befalte elementene å gå sammen om å bringe regn over landet og ved det begynne å gi lindring til dem som hadde lidd i så mange år. Det hadde ikke regnet på et år, og bønnen ble holdt på en klar og solrik søndag morgen.”
Bror Pace bemerket at han senere den dagen “satt ved en liten pult og skrev i dagboken min da jeg hørte et tordenskrall. Jeg gikk ut på terrassen akkurat tidsnok til å se begynnelsen på et voldsomt regnskyll … Jeg gikk bort i gangen og banket på eldste Ballards dør. Da han kom til døren, skjønte jeg at han var overveldet [slik jeg hadde blitt]. Vi holdt en bønn i takksigelse og vendte tilbake til hvert vårt rom og våre egne tanker. Fra den dagen av, uansett hvor vi reiste, regnet det.”25 For president Ballard var det en livsendrende opplevelse.
Eldste Ballard besøkte Etiopia under hungersnøden i 1985 for å finne ut hvordan man best kunne bruke de over enn 6 millioner dollarene som Kirkens medlemmer ga under en spesiell faste.
En annen minneverdig opplevelse var i 1988, da president Ballard opprettet syv nye staver i Lima i Peru på én helg. Hans bestefar, eldste Melvin J. Ballard, hadde innviet Syd-Amerika for evangeliets forkynnelse i 1925, og forutså Kirkens bemerkelsesverdige vekst der. President Ballard sa: “Denne opplevelsen ga meg … en spesiell følelse fordi jeg følte bestefars innflytelse på en ganske dramatisk måte, vel vitende om at jeg delvis oppfylte hans bemerkelsesverdige profeti.”26
Læresetninger
Gjennom alle sine læresetninger understreket president Ballard hvor viktig det er å få et vitnesbyrd og dele det gjengitte evangeliums budskap med andre: “Hvis vi ikke forstår og villig underviser andre om at Jesu Kristi evangelium er gjengitt gjennom profeten Joseph Smith, hvem skal så gjøre det?”27 Han utfordret ofte medlemmene til å sette en dato for når de skulle finne noen å dele evangeliet med, og han sørget for å følge opp disse utfordringene.
Han fremhevet også kvinnenes viktige rolle i hjemmet og i Kirken, underviste hvordan man effektivt bruker råd og støttet arbeidet til heltidsmisjonærer og medlemsmisjonærer, i en slik grad at en av hans medapostler en gang spøkte med at “M.” i navnet hans sto for “misjonær”.28
Han oppmuntret misjonærer og medlemmer over hele verden med sitt optimistiske syn på misjonærarbeidet. Ved Brigham Young University minnet han studenter, hvorav mange var tidligere eller fremtidige misjonærer, om at “Kirkens vekst … egentlig ligger i deres og i mine hender, og i Kirkens aktive medlemmers hender.” Han sa at når han pleide å høre at evangeliet måtte deles med enhver levende sjel, “sa jeg til meg selv … Herren har bedt oss om å gjøre noe som er umulig. [Men] det er ikke umulig. Det er ikke umulig hvis Kirkens medlemmer engasjerer seg i det han har bedt dem om å gjøre, nemlig å engasjere seg offensivt i å bringe evangeliet ut over jorden.”
“Vi trenger ikke å bekymre oss for å la denne Kirken vokse,” sa han. “Herren vil berede en vei og Herren vil løfte opp og Herren vil inspirere og Herren vil gjøre det mulig for hans verk å rulle frem … Gud velsigne dere, og velsigne meg, slik at vi har motet, den gode dømmekraften, den personlige disiplinen og forberedelsene, slik at vi på alle måter er rede til å gjøre vår del, hva det nå enn måtte være, for å bygge Guds rike på jorden.”29
Da president Ballard var i Skottland for å møte regjeringsledere i oktober 2021, besøkte han kirkegården der hans tippoldeforeldre gikk i kirken og ble gravlagt.
Vitnesbyrd om det gjengitte evangelium
Vitnesbyrdet som ble plantet i hans barndom, befestet under hans misjon og styrket gjennom hele hans livslange tjeneste, var alltid forankret i evangeliets enkle sannheter. “Jeg hever min røst til hele verden i vitnesbyrd om at jeg vet uten reservasjon eller tvil at Joseph Smith åpnet denne evangelieutdeling ved guddommelig åpenbaring og begynte gjenopprettelsen av Jesu Kristi sanne kirke på jorden.”30
Sammen med Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum under innvielsen av Roma Italia tempel i 2019.
Han erklærte at vår tro “må være sentrert i Jesus Kristus, i hans liv, i hans forsoning og i gjengivelsen av hans evangelium til jorden i de siste dager …
Ingenting er mer bemerkelsesverdig eller viktig i dette liv enn å vite at Gud vår evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus igjen har talt fra himmelen og har kalt profeter og apostler til å undervise det evige evangeliums fylde på jorden igjen.”31
Det er ingen tvil om at hans livslange tjeneste og hengivenhet for å fremskynde Herrens verk hjalp ham til å bli den Herren trengte at han skulle være. “Min forståelse av evangeliet har gitt meg veiledning om hva slags far og nå bestefar jeg bør være. Mitt vitnesbyrd, som jeg fikk i ungdommen, har hjulpet meg å ta imot ethvert kall i Kirken, også dette overveldende kallet til å være medlem av De tolv apostlers quorum. Mitt vitnesbyrd, som jeg mottok for lenge siden på gatehjørnene i England, har vokst linje på linje og bud på bud til jeg kan stå foran dere … og bære vitnesbyrd som et spesielt vitne for Herren Jesus Kristus om at vår Frelser lever og at han er Gud, vår evige Faders Sønn. Mitt liv har aldri vært det samme siden jeg forankret min sjel til sannhetene i Jesu Kristi gjengitte evangelium.”32