Følg den vei som fører til lykke
Av eldste Quentin L. Cook
i De tolv apostlers quorum
Vi kan oppdra rettferdige, håpefulle barn hvor som helst i verden hvis de har en sikker grunnvoll i Frelseren.
Foto: Jim Lillywhite
For mange år siden fikk noen av mine yngre søskenbarn i oppdrag å utføre et tjenesteprosjekt på bestefar Crozier Kimballs gård. Som belønning ble de lovet bestemor Claras1 fabelaktige hjemmebakte kake.
Da de hadde fullført oppgavene sine, gikk de til kjøkkenet for å få sin belønning. Bestefar sperret imidlertid kjøkkendøren. Min kusine Kathy Galloway, som var rundt 14 år den gangen, minnes at han satte seg på en pianokrakk og ba søskenbarna sette seg på gulvet. Han takket dem for det harde arbeidet deres og sa så at han hadde noe viktig å dele før de spiste kaken.
“Det vil komme en tid i deres liv da dere vil trenge å vite og handle ifølge det jeg skal dele med dere”, sa han.
Han forklarte at hans bestefar Heber C. Kimball (1801–68) og andre pionerforfedre hadde opplevd krevende fysiske utfordringer. Bestefar sa at pionerene raskt lærte at for å overleve, måtte de samarbeide og elske og tjene hverandre.
“Dette er en av de store gavene de overlot til dere!” sa han mens tårene begynte å trille nedover kinnene hans.
“Når jeg, i mitt kall som patriark og som deres bestefar, tenker på tiden fremover … brenner mitt hjerte for dere”, sa han. “Dere vil oppleve følelsesmessige og åndelige utfordringer som de fleste av deres pionerforfedre aldri kunne ha forestilt seg.”
Med mindre den yngre generasjon tar imot pionerenes store arv av kjærlighet og tjeneste, tilføyde han, “vil mange av dere mislykkes fordi dere ikke vil kunne overleve på egenhånd.”
Så, med en åndelig forbindelse, konkluderte bestefar Kimball: “Vi trenger hverandre. I tillegg til å dele vårt vitnesbyrd om evangeliet med hverandre, er vår plikt å elske og tjene og styrke og gi næring til og støtte og oppholde hverandre … spesielt i vår familie. Husk at i de siste dager kan til og med deres overlevelse avhenge av deres villighet til å samarbeide og til å elske og tjene hverandre. Nå går vi og spiser kake!”
Vi trenger hverandre
Foto: Wendy Gibbs Keeler
Som illustrert av uroen som omgir oss i verden, og akkurat slik bestefar Crozier Kimball forutså, trenger vi hverandre. Vi trenger kjærlige familier, tjenestevillige quorumer og hjelpeforeninger og støttende grener, menigheter og staver.
“Gud ønsker at vi arbeider sammen og hjelper hverandre”, har president Nelson sagt. “Det er derfor han sender oss til jorden i familier og organiserer oss i menigheter og staver. Det er derfor han ber oss yte tjeneste og ha omsorg for hverandre. Det er derfor han ber oss leve i verden, men ikke være av verden. Vi kan utrette så mye mer sammen enn vi klarer alene.”2
Livet i vår andre prøvestand er vanskelig. På grunn av Adam og Evas fall møter vi torner og tistler, prøvelser og fristelser. Slike opplevelser er en del av planen for lykke, men vi hjelper hverandre å ri av livets stormer.
I likhet med Adam og Eva, som ble “[ført] ut av Edens hage” (1 Mosebok 3:23), er vi blitt sendt bort fra vårt forberedende førjordiske hjem til denne falne jord. Og i likhet med Adam og Eva gleder vi oss over vår kunnskap om Guds plan for sine barn:
“Og på den dag priste Adam Gud og ble fylt av Den hellige ånd, og han begynte å profetere om alle jordens familier og sa: Velsignet være Guds navn, for på grunn av min overtredelse er mine øyne blitt åpnet, og i dette liv skal jeg ha glede, og igjen i kjødet skal jeg se Gud.
Og Eva, hans hustru, hørte alt dette, ble glad og sa: Var det ikke for vår overtredelse, ville vi aldri ha fått avkom, og ville aldri ha kjent godt og ondt og gleden ved vår forløsning og det evige liv som Gud gir til alle lydige” (Moses 5:10–11; se også 2 Nephi 2:25).
“En del av hans guddommelige hensikt”
Å tilveiebringe “udødelighet og evig liv” er vår Faders “gjerning og … herlighet” (Moses 1:39). “Vi er”, som president Nelson har sagt, “en del av hans guddommelige hensikt.”3
Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum har sagt at som åndesønner og -døtre i vår førjordiske tilværelse, “kjente og tilba vi [vår] evige Fader og aksepterte hans plan hvorved hans barn kunne få et fysisk legeme og høste jordisk erfaring for å utvikle seg mot fullkommenhet og til sist virkeliggjøre sitt guddommelige potensial som arvinger til evig liv.”4 Og president Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap, sa nylig: “Ifølge vår himmelske Faders plan ‘skapte [Jesus Kristus] himlene og jorden‘ (Lære og pakter 14:9) slik at hver enkelt av oss kunne få den jordiske erfaring som er nødvendig for å søke vår guddommelige fremtid.”5
Skriftene og profeter i de siste dager gjør det klart hvilken avgjørende rolle kroppen vår spiller i Guds plan. Vårt endemål er å vende tilbake til hans nærhet med et oppstandent, opphøyet legeme og leve som familier for evig.
“Vårt forhold til andre mennesker, vår evne til å oppfatte og handle i overensstemmelse med sannhet, og til å adlyde prinsippene og ordinansene i Jesu Kristi evangelium, [blir] forsterket gjennom vårt fysiske legeme”, sa eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum. “I jordelivets skole opplever vi ømhet, kjærlighet, vennlighet, lykke, sorg, skuffelse, smerte og også utfordringer i forbindelse med fysiske begrensninger på måter som forbereder oss til evigheten.”6
Undervis om Kristus
I disse dager med tvil og usikkerhet er kunnskap om planen for lykke avgjørende for vår åndelige overlevelse. Men vi kan ikke forvente at verden skal gi våre barn næring med prinsipper for evig lykke. Som foreldre må vi undervise våre barn om deres guddommelige opprinnelse og guddommelige fremtid.
Vi begynner med å hjelpe dem å utvikle et vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans forsoning, som står sentralt i frelsesplanen. Jeg tror vi kan oppdra rettferdige, håpefulle barn hvor som helst i verden hvis de har en sikker grunnvoll i Frelseren.
På hjemmeaften, under familiebønn og skriftstudium, ved hjelp av familieaktiviteter og tradisjoner, og til og med når det er behov for korrigering, “[taler vi] om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer om Kristus … så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder” (2 Nephi 25:26).
Vi hjelper våre barn å forstå at i frelsesplanen er omvendelse “læreplanen livet ut”7, som gir håp og helbredelse fordi den letter sjelens byrder og gjør fremtiden lysere.
Når våre barn utvikler tro på Kristi forsoning, vil de få vite at alt aldri er tapt, og at Herren venter på dem med åpne armer. Vi hjelper dem å forstå at “uansett hva [vi] må forlate for å følge stien til [vårt] himmelske hjem, vil det en dag ikke virke som noe offer i det hele tatt”.8
Samle Guds barn
Vi oppnår ikke vår guddommelige fremtid alene. Som siste dagers hellige har vi en spesiell plikt til å invitere andre med på vår reise til vårt himmelske hjem. Verden trenger siste dagers hellige som er villige til å la gjenopprettelsens lys skinne ved sitt vitnesbyrd, sitt eksempel og sin villighet til å dele evangeliet med andre. Når vi skinner, samler vi.
“Når vi snakker om innsamlingen”, sa president Nelson, “sier vi simpelthen denne fundamentale sannheten: At enhver av vår himmelske Faders barn, på begge sider av sløret, fortjener å høre Jesu Kristi gjengitte evangelium. De velger selv om de ønsker å vite mer.”9
Og som bestefar Crozier sa, bærer vi vårt vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium. Vi viser kjærlighet og tjener, styrker og gir næring til og støtter og oppholder våre nærmeste og våre medmennesker.
Når vi hjelper andre på veien til deres guddommelige fremtid, hjelper vi oss selv videre på den samme veien, for å “bli mottatt i Faderens rike for aldri mer å gå ut, men bo hos Gud i himlene i all evighet” (3 Nephi 28:40).