Tro på Jesus Kristus
(Fra en tale på stavskonferansen i Oslo stav, 1. mai 2021)
Tro på Jesus Kristus er en av evangeliets første og viktigste prinsipper. Ifølge Veiledning til Skriftene har ordet tro to betydninger: “Å ha tiltro til noen eller akseptere at noe er sant”, eller “å ha tillit til noe eller noen”. Vår tro på Jesus Kristus kombinerer disse to betydningene. Vi har ikke levd samtidig som Jesus, vi har ikke møtt han eller sett han utføre mirakler, men likevel har vi tro på at han finnes og er vår Frelser. Dette er det første trinnet i vår tro på Jesus Kristus. Det andre trinnet er å begynne å ha tillit til han, som betyr at vi gjør det han ber oss om å gjøre fordi vi tror på at han “ser det vi ikke ser og at han vet det vi ikke vet” (Uchtdorf) og vet at han gir ingen befaling uten at han bereder en vei for oss (se 1 Ne 3:7).
Vi har alle forskjellige bakgrunner når det gjelder tro. Noen har vokst opp i en familie der tro på Jesus Kristus har vært en viktig del av hverdagen, mens andre har aldri hatt noen erfaringer med tro eller åndelighet. Noen har hatt sterk tro som har blitt svakere, andre har hatt svak tro som har blitt sterkere. Det som er felles for alle er at tro krever innsats. Selv om noen blir velsignet med veldig sterke åndelige opplevelser mens andre føler at det er vanskelig å føle Herrens hånd i sitt liv, er det viktig å vite at Gud elsker alle sine barn og vil at alle skal kunne vokse i sin tro. I Mormons bok sier profeten Alma følgende:
“Og nå, som jeg sa angående tro – tro er ikke å ha en fullkommen kunnskap om noe. Hvis dere derfor har tro, håper dere på noe som ikke er sett, som er sant. Og se, nå sier jeg til dere – og jeg vil dere skal huske – at Gud er barmhjertig mot alle som tror på hans navn. Derfor ønsker han først og fremst at dere skal tro, ja, tro på hans ord.” (Alma 32:21-22)
Gud forventer ikke at troen vår skal være sterk eller fullkommen med en gang. Det er greit å ha spørsmål og ikke forstå alt, men vi må være villige til å prøve ut hans ord. Alma fortsetter undervisningen med en lignelse om et frø: Tro er som et lite frø, og hvis vi sår det i vårt hjerte og gir det næring og pleie, med andre ord, når vi leser i Skriftene, ber, og prøver å leve etter Guds bud, vil frøet begynne å vokse og vi kan føle at det er et godt frø, fordi det vil gi oss glede i våre liv og det får oss til å gjøre gode ting. Eldste Dieter F. Uchtdorf har sagt:
“Det er ikke noe magisk ved tro. Men å ønske å tro er det nødvendige første trinnet! … Det krever imidlertid litt vitenskapelig nysgjerrighet – det krever en prøve på Guds ord – og at man utøver ‘tro i den minste grad’. Det krever også litt ydmykhet. Og det krever et åpent hjerte og et åpent sinn. Det krever at vi søker i ordets fulle betydning. Og kanskje det vanskeligste: Det krever at vi er tålmodige og venter på Herren.” (Frykt ikke, bare tro. Liahona, nov. 2015)
“Å ønske å tro er det første trinnet.” Dette ønsket kan f.eks. komme når vi ser andre finne glede i evangeliet, eller når vi har det vanskelig og føler at vi trenger noe mer enn verden kan gi. Samfunnet vi lever i er veldig fokusert på at man skal klare seg alene, og tro på Gud er oftest sett på som noe negativt eller latterlig. Vi må være ydmyke nok til å komme til Gud og stille spørsmålene vi har. Det første spørsmålet kan være noe så enkelt som “er du der?” Gud har lovet oss: “Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.” (Matteus 7:7) og “Hvis dere spør av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og har tro på Kristus, vil jeg åpenbare sannheten av det for dere ved Den hellige ånds kraft” (Moroni 10:4). Vi kommer alltid til å få svar fra Gud, men å gjenkjenne svaret kan være litt vanskeligere. Jeg vil igjen sitere eldste Uchtdorf:
“To personer kan lytte til det samme budskapet eller lese det samme skriftstedet, og en kan føle Ånden vitne, mens den andre ikke gjør det … Kanskje vil det være et bedre råd – for dem som ønsker å øke sin tro – å lytte annerledes. Apostelen Paulus oppfordrer oss til å søke den røst som snakker til vår ånd, ikke bare til våre ører. Han sa: ‘Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis.’ Eller kanskje vi skulle overveie ordene til Saint-Exupérys lille prins, som sa: ‘Man ser bare klart med hjertet. Alt det viktige er usynlig for øynene.’” (Fjerde etasje, siste dør. Liahona, nov. 2016)
Svar på våre bønner kommer oftest som følelser og tanker. Herren kjenner oss personlig og snakker til oss på den måten som passer oss best. Det krever ofte tålmodighet å lære å gjenkjenne Guds åpenbaringer, og vi må forstå at vi kan ikke bare stille våre spørsmål og forsvinne; vi må fortsette å lete etter svar og åndelige opplevelser i vår hverdag. Da jeg var i Unge kvinner sa en av våre lærere at vi bør ha i hvert fall en åndelig opplevelse i uken; jeg synes det er en bra tommelfingerregel å ha. Hvis en uke har gått uten at jeg har hatt en eneste åndelig opplevelse, er det kanskje på tide å gjøre noe litt annerledes. Og “åndelig opplevelse” betyr ikke at vi får store åpenbaringer eller ser engler; det kan være noe så lite som at vi leser i Skriftene og får en god følelse i hjertet, eller at vi får en tilskyndelse til å ringe en venn og gjør det.
Almas lignelse om et frø slutter ikke når frøet begynner å vokse. Jeg synes denne delen av lignelsen er kanskje den viktigste:
“Og se, etter at dere har smakt dette lys, er deres kunnskap fullkommen?
Se, jeg sier til dere: Nei. Heller ikke må dere legge deres tro til side, for dere har bare brukt deres tro til å så frøet så dere kunne foreta prøven og finne ut om frøet var godt.
Og se, når treet begynner å vokse, vil dere si: La oss gi det næring og pleie det med stor omsorg, så det kan slå rot, så det kan vokse opp og gi oss frukt. Og se, hvis dere pleier det og gir det næring og steller det med stor omsorg, vil det slå rot og vokse opp og bære frukt.
Men hvis dere forsømmer treet og ikke har tanke for å pleie det og gi det næring, se, da vil det ikke slå rot, og når solen svir det med sin hete, visner det fordi det ikke har noen rot, og dere rykker det opp og kaster det bort.
Nå skjer ikke dette fordi frøet ikke var godt, heller ikke fordi frukten ikke ville være ettertraktelsesverdig, men det skjer fordi deres jord er ufruktbar og dere ikke vil pleie treet og gi det næring, derfor kan dere ikke høste frukt.” (Alma 32:35-39)
Vi velger selv om vi vil tro eller ikke. Dette er et valg vi må ta hver dag! Vi kan ikke velge prøvelsene vi får; mange av oss kommer til å møte veldig vanskelige ting i livet som kan få oss til å tvile på det vi tror. Men vi kan velge å stole på den kunnskapen vi allerede har, og holde fast på det. Det er også på grunn av dette at vår tro på Jesus Kristus er så viktig. Vi kan alle ha personlige, sterke åndelige opplevelser med Frelseren. Når vi bruker forsoningens kraft i våre daglige liv og er vendt mot han, vil det være veldig mye vanskeligere for oss å bli svakere i vår tro.
Jeg er takknemlig for troen jeg har. Den er ikke perfekt eller fullkommen, men den er der, og den har gitt meg så mye styrke og trøst i mitt liv. Et av mine favorittskriftsteder finnes i Jesaja kapittel 41. I vers 10 og 13 står det:
“Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.
For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: ‘Frykt ikke! Jeg hjelper deg.’”
Dette skriftstedet er min erfaring med Jesu Kristi evangelium i et nøtteskall. Jeg har fått hjelp og veiledning utallige ganger i mitt liv. Jeg har fått svar på bønn, jeg har blitt inspirert, jeg har vært i stand til å gjøre ting som var vanskelig eller som virket umulig. Jeg har også hatt tider med tvil og spørsmål hvor jeg har følt at jeg ikke har fått svar eller vært like nærme Gud som jeg ønsket. Det som har hjulpet meg gjennom disse bekymringene er opplevelsene jeg har hatt med Kristus gjennom mitt liv som jeg ikke kan benekte. Jeg tror på Jesu Kristi forsoning og har opplevd at mange av mine bekymringer har blitt borte når jeg har gitt dem over til Herren. Det trøster meg å vite at jeg kan omvende meg fra feil jeg gjør, og at gjennom forsoningen vil alt bli bra og rettferdig en dag.