Eldes i trofasthet
“Jeg er ingen baby, bestefar”
Å tilbringe tid med mitt lille barnebarn fremhever nåtidens skjønnhet og vekker minner fra fortiden.
Illustrasjoner: Carolyn Vibbert
Mitt barnebarn Lily fylte nettopp fire, men jeg bruker fortsatt kallenavnet hun fikk da hun var yngre: “Baby Lils”. Når jeg gjør det, irettesetter hun meg: “Jeg er ingen baby, bestefar.”
Hun har kanskje rett, men jeg håper ikke det. Jeg har kommet frem til at hvis jeg fortsetter å kalle henne Baby Lils, vil hun kanskje ikke vokse opp så fort. Så jeg vil fortsette å kalle henne Baby Lils, i hvert fall til hun blir gammel nok til å begynne å kjøre.
Jeg vet naturligvis at jeg ikke kan stagge dagenes, månedenes og årenes gang. Jeg prøvde det med mine egne barn … og mislyktes. “Våre liv [svinner] hen”, som Jakob sier, “som en drøm” (Jakobs bok 7:26). Før jeg vet ordet av det, vil vår yngste sønn bli misjonær og etterlate min hustru og meg med et hus fullt av tomme soverom og minner om barndommen.
Jeg hørte nylig en rollefigur i en film si: “Alle følelser blir dypere med alderen.” Jeg tror det er sant. Når du har levd et halvt århundre eller mer, har du opplevd mange av livets gleder og sorger. Kjærlighet vokser med savn, og du vet at lykkelig alle sine dager kommer i neste liv, ikke i dette.
Når jeg ser Lily i øynene, lurer jeg på hvilke ørkener hun vil krysse, hvilke byrder hun vil bære og hvilke torner i kjødet hun vil bli utsatt for (se 2 Korinterbrev 12:7). Jeg ber om at Herren vil beskytte henne, i det minste i noen år, fra de jordiske lærdommer som er avgjørende for vår åndelige og følelsesmessige vekst. Jeg ber om at han vil styrke henne når disse prøvelsene kommer, for de kommer til oss alle.
Akkurat nå ignorerer jeg imidlertid slike tanker. Jeg prøver å ikke tenke for mye på fremtiden. Jeg vil ikke gå glipp av den vakre nåtiden.
“Kom og ta meg, bestefar”, sier Lily idet hun løper sin vei.
Jeg jager henne fra det ene rommet til det andre. Den herlige latteren hennes er som musikk, og det strålende ansiktet hennes som solskinn. For en stund blir 25 år borte. Jeg er nå i fortiden sammen med Lilys mor, min datter. Hun er fire igjen. Og i likhet med Lily fniser hun mens jeg jager henne gjennom huset.
Så kommer enda et minne. Det er 1974, og mine brødre og jeg besøker vår oldefar Curtis Ellsworth. Det er siste gang jeg ser ham i dette liv. Han dør kort tid senere, 90 år gammel, mens jeg er på misjon i Guatemala.
I dette øyeblikket fra fortiden tenker jeg: “Hva tenker bestefar Ellsworth når han ser på oss, sine etterkommere? Husker han da hans egne barn var små? Er han bekymret for fremtiden vår? Minner vi ham på at livet går fort?”
Da vi tok farvel for lenge siden, husker jeg at bestefar Ellsworth gråt. I flere tiår har jeg lurt på hvorfor. Jeg tror jeg vet det nå.