Bare digitalt
Nadverden under karantene: Et glimt av Guds kjærlighet
Det å forrette nadverden hjemme åpnet øynene mine for dens sanne betydning igjen.
Noen ganger har det kjente og rutinepregede en tendens til å frarøve ellers hellige stunder deres fulle betydning. Jeg for min del hadde latt nadverden miste noe av sin tiltenkte betydning. Hver uke lyttet jeg til de hellige nadverdsbønnene mens jeg satt på nesten samme rad i den samme kirkebygningen, omgitt av en kjent forsamling.
Men covid-19-pandemien avbrøt denne rutinen og fikk meg til å tenke om igjen.
Uten mulighet til å være sammen med andre i kirkesalen, så jeg nå at jeg mottok nadverden i en ny setting – samlet rundt spisestuebordet sammen med min lille familie. Å gjøre noe kjent og rutinepreget i denne nye settingen ga et nytt perspektiv, og med dette nye perspektivet, fornyet betydning.
Selv om jeg hadde deltatt i nadverdens ordinans hundrevis av ganger før, fremhevet det å gjøre det der jeg vanligvis var sammen med min familie til måltider og samtaler, de familiære undertonene i nadverden på måter som jeg ikke hadde verdsatt før.
En søndag spesielt, da jeg knelte ned og uttalte ordene: “Vi ber deg i din Sønns Jesu Kristi navn” (Moroni 4:3), ble min oppmerksomhet dratt til min dyrebare fire år gamle sønn som satt ved siden av meg. Der satt han med armene foldet, lyttet til bønnen og utstrålte uskyld og godhet.
Med dette strålende synet i mitt sinn, fortsatte jeg å fremsi bønnen. Da jeg uttalte ordene: “din Sønns legeme”, kom det et spørsmål i tankene mine. Hvordan ville det være å være villig til å ofre denne uskyldige sønnen min og underkaste ham ubegripelig smerte og lidelse?
Med ett ord, ufattelig.
Mens jeg grunnet på dette umulige spørsmålet, fortsatte jeg med bønnen. Ordene “påta seg din Sønns navn” førte med seg et annet spørsmål. Gud er også en Far. Hvordan kunne han ofre sin Sønn? Da jeg så på mine andre familiemedlemmer, som i likhet med meg hadde et desperat behov for nadverden, kom det enkle, men dyptgripende svaret: guddommelig kjærlighet (se Johannes 3:16).
Det virket som om himmelens vinduer åpnet seg på gløtt for å avdekke en del av vår himmelske Faders rene kjærlighet – en kjærlighet så stor at han ofret sin virkelig uskyldige, fullkomne Sønn for oss, sine andre barn.
I lys av dette offeret, hvordan kunne vi, til tross for livets vanskeligheter og ulikheter – slik som en dødelig pandemi, omstyrtet økonomi, sivil uro, en vantro verden og generell usikkerhet – ha tvilt på hans kjærlighet til oss?
For at vi ikke skal glemme, fungerer nadverden som en ukentlig påminnelse om denne dype og varige kjærligheten. Gjennom rutinemessig å vurdere Hans Sønns enestående gave, kan vi finne trøst og overvinne fristelsen til å tvile på Faderens kjærlighet eller omtanke for oss i vanskelige tider.
Uten behørig å overveie Guds evige farskap og hans rolle i Jesu Kristi forsoning, føles nadverdens ordinans ufullstendig for meg nå. Den står som en konstant påminnelse for meg om Jesu Kristi offer og som et uttrykk for vår himmelske Faders kjærlighet til meg.
Og det er på grunn av denne kjærlighetsleksjonen at jeg alltid vil verdsette vår opplevelse av hjemme-nadverden.