Bare digitalt
Han trengte en prestedømsvelsignelse. Kunne jeg gjøre det?
Jeg hadde alltid vært for redd for å gi prestedømsvelsignelser. Når dette øyeblikket kom, ville jeg være klar?
En dag da min mor og jeg kjørte hjem, kom en mann på sykkel kjørende ned en liten bakke. Syklisten svingte plutselig for å unngå å treffe en motgående lastebil. I brøkdelen av et sekund som føltes som en evighet, forårsaket den skarpe svingen at mannen mistet kontrollen over sykkelen, fløy over styret og slo hodet kraftig mot veien. Vi stanset umiddelbart. I panikk kom jeg meg ut av bilen og løp bort til ham. Han pustet tungt, men han var bevisstløs.
Jeg visste umiddelbart at denne mannen trengte en prestedømsvelsignelse, men jeg kunne ikke fri meg fra spørsmålet: Kunne jeg gjøre det?
I det øyeblikket husket jeg at jeg hadde lyttet til eldste Jeffrey R. Hollands ord da jeg var en ung bærer av Det aronske prestedømme: “Unge menn, dere vil oppdage, hvis dere ikke allerede har gjort det, at i skremmende og farlige øyeblikk vil deres tro og deres prestedømme kreve det aller beste av dere og det beste dere kan nedkalle fra himmelen
… [Dagen kan] komme – jeg er faktisk sikker på at den vil komme – da det i en uventet situasjon eller på et kritisk tidspunkt så å si vil komme et lynnedslag og fremtiden vil ligge i deres hender. Vær rede når den dagen kommer” (“Hellige dere”, Ensign, nov. 2000, 39, 40; Liahona, jan. 2001, 47, 49).
Jeg overvant min frykt
Som ungdom sank disse ordene dypt inn i mitt hjerte og hjalp meg å forberede meg til å bli en verdig bærer av det Melkisedekske prestedømme. Men i mange år etter at jeg mottok prestedømmet, kunne jeg ikke få meg til å gi prestedømsvelsignelser til andre, og den største grunnen var frykt.
Jeg var redd for at jeg var uverdig eller at jeg ikke skulle si det rette. Denne frykten hindret meg i å bruke prestedømsmyndigheten som jeg hadde blitt betrodd, til å nedkalle himmelens krefter for å velsigne andre. Men innerst inne visste jeg at hvis jeg ønsket å foredle prestedømmet, måtte jeg forandre følelsene mine. Jeg trengte å overvinne min frykt og usikkerhet med hensyn til å bruke Guds kraft til å velsigne andre.
Ved å utøve tro på Herren og handle ifølge hans tjeneres inspirerte råd, la jeg min livsførsel nærmere opp til hans læresetninger. Jeg tok meg tid til å utøse min sjel i bønn hver dag, og jeg ba om å bli åndelig styrket når jeg studerte Skriftene. Jeg delte skriftsteder med hvem det enn var jeg kom til å tenke på mens jeg leste. Jeg lyttet til generalkonferansetaler. Jeg delte mitt vitnesbyrd om evangeliet med andre. Og jeg fastet da jeg trengte ekstra styrke.
Da jeg fulgte disse grunnleggende instruksjonene med en beslutning om å innrette meg etter Guds vilje, kunne jeg føle Den hellige ånd mer, min åndelige kapasitet økte, og min forbindelse med himmelens krefter ble styrket. Til slutt fikk jeg mot til å gi en velsignelse til trøst og veiledning.
Jeg husker at jeg var nervøs til å begynne med og var bekymret for hva jeg skulle si. Men da Ånden strømmet over meg, var min frykt borte, og min bekymring ble erstattet med de ordene jeg skulle si! Det føltes så riktig, som om jeg hadde savnet en del av meg selv hele tiden!
Siden den gang har jeg blitt kalt til å gi flere velsignelser enn jeg kan telle, og jeg elsker det! Hver gang jeg gir Herrens velsignelser til hans barn, har jeg blitt umåtelig velsignet. En prestedømsvelsignelse velsigner virkelig alle som er involvert.
Å påkalle Herrens kraft da det virkelig betydde noe
Akkurat slik eldste Holland hadde profetert, slo lynet ned den dagen på veien i form av en uventet skadet syklist. Hadde jeg ikke samarbeidet med Herren i de foregående år for å overvinne min frykt for å gi velsignelser i tryggere omstendigheter, ville vi begge vært hjelpeløse i denne potensielt livstruende situasjonen. Men ved at Herren veiledet og styrket meg, knelte jeg ved siden av mannen, og hvisket stille ordene jeg følte meg tilskyndet til å si da jeg velsignet ham.
Da jeg var ferdig, kikket jeg opp og så en politimann stå ved siden av meg. Han hadde tilfeldigvis vært rett bak oss hele tiden, og hadde ringt etter ambulanse. Men den skadede mannen fikk raskt tilbake bevisstheten, insisterte på at han hadde det bra, og kjørte av gårde på sykkelen sin, forbi ambulansen som var på vei. Selv om jeg forstår at ikke hver prestedømsvelsignelse gir slike umiddelbare resultater, var dette en opplevelse jeg aldri vil glemme. Jeg er så takknemlig for at da tiden var inne, var jeg klar.