Kurs i søm og en ny sjanse
Artikkelforfatteren bor i Salta i Argentina.
Jeg gikk glipp av en anledning til å dele evangeliet med pianolæreren min. Kunne jeg følge opp denne neste tilskyndelsen?
Da jeg var 18, flyttet familien min fra Syd-Argentina til Nord-Argentina, hvor far virket som misjonspresident. De første månedene var en vanskelig tilpasning for familien min og meg. Vi hadde ikke fått venner ennå, så vi begynte å lete etter aktiviteter å delta i. Jeg meldte meg på pianotimer.
Pianolæreren min, Mabel, var den beste læreren jeg noensinne hadde hatt. Jeg likte undervisningen veldig godt, og mine spilleferdigheter utviklet seg raskt. Mabel var imidlertid syk med kreft, og hadde det vanskelig. Hun brukte mye tid på reise for å besøke håndspåleggere, leger og prester på forskjellige steder. Hun måtte innlegges på sykehus flere ganger, men hun samlet krefter og kom tilbake for å undervise med det samme gode humøret og engasjementet.
Dag etter dag, time etter time, ønsket jeg å dele med henne håpet i Guds plan, det håp som Jesus Kristus gir med sin kraft, men jeg visste ikke hvordan.
Da timene startet opp etter sommerferien, var Mabel syk igjen. Da jeg ikke hadde hørt fra henne på en stund, ringte jeg og la igjen en melding hvor jeg spurte hvordan hun hadde det. Dagen etter fortalte datteren meg at Mabel hadde gått bort. Jeg falt i dyp sorg. Jeg visste at jeg skulle ha delt evangeliet med henne, men hadde utsatt øyeblikket så lenge at jeg hadde gått glipp av muligheten.
Jeg begynte på sykurs, og fikk nok en fantastisk lærer. Hun tror på Gud, men tilhører en annen religion. I en av timene ble evangeliet nevnt, og da hun spurte meg hvilken religion jeg tilhørte, svarte jeg at jeg var medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hun virket forvirret over navnet, og jeg forklarte: “Folk kjenner oss også som mormoner.” Hun ble umiddelbart begeistret og sa: “Jeg elsker mormonene!” med et smil om munnen.
Hun fortsatte: “Jeg ser at du er mormon,” og hun begynte å ramse opp hvorfor. Jeg var glad for at hun la merke til at jeg forsøkte å etterleve evangeliet. Hun spurte meg litt om dåp i Kirken. Da jeg forklarte det, sa hun med en gang: “Jeg kan ikke bli døpt inn i din kirke fordi jeg ble oppdratt i en annen religion.” Da jeg hørte henne fortelle meg om sin tro, lærte jeg mye om hva jeg kunne dele med henne. Jeg hadde en fredelig, men bestemt følelse av at jeg skulle gi henne en Mormons bok, og jeg visste at det var Ånden som talte til meg.
Jeg fikk tak i en Mormons bok, fant et papirark og skrev en kort, men oppriktig tilegnelse med telefonnummeret mitt på den andre siden, i tilfelle hun hadde spørsmål. Jeg la arket i boken, pakket den inn og satte en sløyfe på den. Jeg ga den til henne under neste leksjon. Hun ble glad for få den, og takket meg.
Hele uken lurte jeg på hvordan hun hadde reagert da hun hadde åpnet gaven – om hun likte den eller ikke. Jeg kom litt sent til neste leksjon, og ble overrasket over reaksjonen hennes da jeg kom inn i rommet. Hun klemte meg og sa ettertrykkelig: “Jeg elsket den, elsket den, elsket den! Boken du ga meg er fantastisk, helt fra innledningen hvor det står om platene. Den er så sann! Den har vakre skriftsteder. Jeg begynte å lese, og nå er jeg halvveis. Jeg klarer ikke å legge den fra meg!”
Da de hørte så mye begeistring, snudde resten av klassen seg rundt for å se hva som foregikk. En av klassekameratene mine, som jeg hadde snakket med om Mormons bok, spurte om denne boken ga fred. Læreren svarte: “Jeg fikk lyst til å gråte, ikke av tristhet, men fordi jeg følte meg velsignet.” Hun kunne ikke slutte å smile og klemme meg.
Jeg følte meg uendelig glad. Akkurat da skjønte jeg at vi ikke kan bedømme hvem som er klar til å motta Guds ord. Vi kan ikke vite hvor åpent en persons hjerte er. Hvis Gud inspirerer oss til å dele, må vi ta affære fordi han vet bedre enn oss.