En Gud som gjør mirakler De slovakiske hellige i Sheffield
Da prestedømsledere, misjonærer, menighetsråd og medlemmer i Sheffield, England forente sine anstrengelser for å øke reell vekst, ble de velsignet på bemerkelsesverdig vis.
Under en kraftfull tale til en forsamling av troende, stilte profeten Mormon et enkelt spørsmål: “Har mirakler opphørt?” Svaret hans fulgte umiddelbart: “Se, jeg sier dere: Nei” (Moroni 7:29).
Mormon forklarte så hvordan det store arbeidet med å frelse sjeler i de siste dager vil tilveiebringes, idet han konsentrerte seg om forholdet og samspillet mellom Den hellige ånd, englers arbeid, våre bønner, vår tro og Herrens mirakler (se Moroni 7:33-37, 48).
Overalt i Skriftene minner profetene oss på at Gud er den samme i går, i dag og til evig tid (se 3 Nephi 24:6; L&p 20:12). Når vi ønsker å oppfylle befalingen om å “gå ut i all verden [og] døpe i Faderens og i Sønnens og i Den Hellige Ånds navn” (L&p 68:8), er det viktig å studere og huske på følgende prinsipper:
-
Gud forandrer seg ikke.
-
Gud er en Gud som gjør mirakler.
-
Guds største mirakel er å bringe sine barn evig frelse.
-
Gud utfører mirakler i forhold til vår tro, som vi viser ved våre gjerninger.
-
Den hellige ånd spiller en sentral rolle i omvendelse til evangeliet.
Villighet til å ofre
Da jeg tjenestegjorde i området Europa, fikk jeg anledning til å se disse prinsippene i virksomhet mens et mirakel utspilte seg i Sheffield, England. På slutten av 2008 grunnet biskop Mark Dundon fra Sheffield første menighet på hva han kunne gjøre for å hjelpe sin menighet å vokse. Under en lederopplæring hadde hans stavspresident spurt biskopene: “Hva er dere villige til å ofre for å lykkes med misjonærarbeidet?” Etter å ha blitt undervist av sine ledere, visste biskop Dundon at en god menighetens misjonsleder er grunnleggende, et fungerende menighetsråd er vesentlig og villighet til å lytte til Åndens tilskyndelser er avgjørende.
Etter å ha grunnet og bedt mye, utøvde biskop Dundon sine prestedømsnøkler og fulgte Åndens tilskyndelser om å avløse sine to rådgivere, Gregory Nettleship og Robert McEwen. Biskop Dundon kalte så bror Nettleship som menighetens nye misjonsleder og bror McEwen som assisterende misjonsleder. Medlemmene i biskopsrådet hadde stått hverandre nær, så denne endringen var ikke lett for dem. Men biskop Dundon visste at i dette bestemte tilfellet var avgjørelsen riktig, og begge rådgiverne tok ydmykt imot sitt nye kall.
Biskopen, sammen med sine nye misjonsledere og menighetsrådet, utarbeidet med bønnens hjelp planer og målsettinger for å få menigheten til å vokse. Da de gjennomførte sine planer, begynte de å oppleve betydelig fremgang. Konvertittdåp økte betraktelig, og mange kom tilbake til aktivitet i Kirken. Lite visste imidlertid menighetens ledere om at deres tro og gjerninger skulle bli belønnet på måter de aldri hadde trodd var mulig.
Beveget av kjærlighet
I mars 2011 kontaktet en ung misjonær og hans ledsager mennesker i gatene i Sheffield. Eldste Nicholas Pass så en mann og hans hustru gå forbi, og fikk en sterk følelse av at han skulle snakke med dem. Eldste Pass og hans ledsager løp for å ta igjen ekteparet. Det var vanskelig å kommunisere, ettersom ekteparet var fra Slovakia og ikke snakket engelsk, men en venn som var sammen med dem, hjalp med tolkning. Under samtalen på gaten brukte misjonærene bilder til å fortelle om det første syn og gjenopprettelsens budskap. Paret gjorde så en avtale om at misjonærene skulle begynne å undervise dem.
Ludovit Kandrac, faren i familien, begynte å lese Mormons bok. Snart sluttet han å røyke. I undervisningsprosessen måtte misjonærene bruke en rekke tolker og til og med lære litt slovakisk selv. 14. mai 2011 ble Ludovit, en av hans døtre og to andre slektninger døpt.
I forbindelse med dåpen bar bror Kandrac sitt vitnesbyrd. Gjennom en tolk fortalte han om sin opplevelse av å møte misjonærene. Da han gikk forbi eldste Pass og hans ledsager i Sheffield sentrum, fikk han en varm følelse i brystet. Han ignorerte følelsen og fortsatte å gå, men da han så på misjonærene igjen, ble han rørt av den kjærlighet de viste da de snakket med folk. Selv om han ønsket å snakke med dem, fortsatte bror Kandrac å gå. Han ble forskrekket et minutt senere, da misjonærene kom til ham.
Sammen med en annen slovakisk familie som hadde sluttet seg til Kirken et år tidligere, markerte disse dåpshandlingene starten på et omvendelsens mirakel i vår tid blant den slovakiske befolkningen i Sheffield i England. Disse nye medlemmene kom i kirken hver uke, og hadde med seg andre familiemedlemmer og venner. De åpnet sine hjem for misjonærene og inviterte andre i lokalsamfunnet til å lytte til evangeliet.
Eldste Pass og hans nye ledsager, eldste Joseph McKay, besøkte ofte disse familiene. De underviste dem, tjente dem, hjalp dem og velsignet dem. Det var en fantastisk tid med undervisning, læring og mottakelse av Åndens gaver for undersøkere, konvertitter, misjonærer, stavs- og menighetsledere og medlemmer.
“Være til hjelp for [dem] og styrke dem”
Gjennom hele sommeren og høsten 2011 sluttet flere slovaker seg til Kirken. Det økende antallet gjorde det vanskelig for lokale medlemmer å fortsette å tilby transport til og fra møtehuset. I flere uker gikk de trofaste slovakiske hellige åtte km hver vei for å delta på søndagens møter på et språk de ikke kunne forstå.
I september 2011 ble presidentskapet for Sheffield stav omorganisert, med biskop Dundon som ny stavspresident. En måned senere ble det arrangert en temakveld for både engelske og slovakiske hellige der det var tolker tilstede.
Mens han satt på forhøyningen, fikk president Dundon en tilskyndelse om at en slovakisk gruppe skulle opprettes som skulle tilhøre Sheffield første menighet, men skulle møtes i et lokale i det slovakiske nabolaget. Et egnet møtested ble snart funnet og rom leid. Den 11. desember 2011 ble de første møtene avholdt i de nye lokalene. Lederne i Sheffield første menighet håpet optimistisk at 50 personer vil delta. I stedet var det 84 personer – herunder 63 slovaker – tilstede.
Etter omorganiseringen av Sheffield stav, ble Robert McEwen kalt som biskop i Sheffield første menighet. Bror Nettleship fortsatte som misjonsleder. Under begge biskoper gjorde menighetens misjonsleder og menighetsrådet en bemerkelsesverdig innsats for å lede menigheten i å “være til hjelp for [de slovakiske hellige] og styrke dem” (L&p 20:53).
Menighetsrådet behandlet spørsmål som hvordan de kunne ivareta de nye medlemmenes behov, hvordan de kunne hjelpe dem å delta fullt ut i menighetsaktiviteter, hvordan de kunne gi dem næring i evangeliet og hvordan de kunne overvinne språkbarrierer. Rådsmedlemmene fastet og ba om guddommelig hjelp, for så å arbeide hardt. De besøkte de nye medlemmene og deltok i undervisningsavtaler sammen med heltidsmisjonærene. De sørget for transport. De bestilte Kirkens materiell på slovakisk. De tok med seg de nydøpte medlemmene til templet for å utføre dåp for de døde.
Menighetsledere organiserte også et tjenesteprosjekt før jul. Menighetens medlemmer bidro med penger og samlet inn leker, klær og andre gaver. Store julegavesekker som også inneholdt mat til en julemiddag, ble delt ut til de slovakiske hellige og andre familier innenfor menighetens grenser på julaften.
Gamle og nye medlemmer forsto lite av hverandres talespråk, men de følte alle varmen av det språk som oppriktig kjærlighet er. En bemerkelsesverdig følelse av glede, lykke og begeistring omsluttet medlemmer og undersøkere.
I løpet av det neste året utviklet denne lille gruppen seg til en solid enhet i Kirken, med hele familier som ble døpt og forenet seg med Kirken. Fedre ble ordinert til Det aronske og Det melkisedekske prestedømme, sønner ble ordinert til Det aronske prestedømme, en Primær-forening med mer enn 20 barn ble opprettet, og Unge menns og Unge kvinners program ble organisert med mer enn 25 ungdommer som deltok ukentlig. Herren sørget for en heltidsmisjonær fra Tsjekkia som kunne snakke språket og gi støtte til gruppen. Samtidig sendte disse familiene henvisninger til sitt hjemland.
En Gud som gjør mirakler
Hvorfor skjedde dette? Fordi Gud ikke har opphørt å være en Gud som gjør mirakler. Fordi trofaste misjonærer flittig søkte dem som var forberedt på å motta evangeliet. Fordi stavspresidenten og biskopene handlet i tro og fulgte Den hellige ånds veiledning. Fordi et menighetsråd tok ansvar og samarbeidet. Fordi medlemmene lærte kjærlighetens språk og fulgte oppfordringer fra sine ledere, med tro og tillit til at Gud mente det han sa: “Jeg er en Gud som gjør mirakler, og jeg vil vise verden at jeg er den samme i går, i dag og for evig” (2 Nephi 27:23).
Suksessen i Sheffield behøver ikke å være en enkeltstående hendelse. Den minner oss på de løfter som er gitt gjennom profetene, og kan vekke vår tro og vårt ønske om å bli redskaper i Guds hender ved å innby menneskene rundt oss til å komme til Kristus. Hvis vi gjør det, vil vi komme i en posisjon hvor Herren kan velsigne oss med muligheter til å undervise, aktivisere og styrke andre. Vi vil også se tegn på at han fortsetter å være en Gud som gjør mirakler.
Venstre: Eldste Nicholas Pass og eldste Joseph McKay (nedre innfelling) hadde en fantastisk tid hvor de underviste slovakiske hellige og undersøkere – en tid som begynte da misjonærene kontaktet Ludovit Kandrac (øvre innfelling sammen med sin hustru) nær gågaten Fargate i Sheffield.
Det misjonærarbeid som ble utført av biskop Mark Dundon (innfelt over), menighetens misjonsledere og menighetsrådet, ble belønnet på måter de aldri hadde trodd var mulig etter at dusinvis av slovakere sluttet seg til Kirken og begynte å gå den 8 km lange veien, blant annet langs Darnell Road til venstre, for å delta på søndagens møter.
Høyre: Faro Dunka, leder for den slovakiske gruppen i Sheffield, ønsker velkommen til nadverdsmøtet. Gruppen ble organisert som gren i mars 2013. Øverste innfelling: Sheffield første menighets ledere i menighetsrådet. Nederste innfelling: En søster taler på nadverdsmøtet.
Foto: Abigail Pegg