2010-2019
Omvendelse: Et gledelig valg
Nedlastinger
Denne siden (MP3)
Fotnoter

Hide Footnotes

Tema

Omvendelse: Et gledelig valg

Omvendelse er ikke bare mulig men også gledesfylt på grunn av vår Frelser.

Mine kjære brødre og søstre, da jeg var 12 år gammel, bodde familien min i Gøteborg, en kystby i Syd-Sverige. Det er forøvrig hjembyen til vår kjære medarbeider eldste Per G. Malm,1 som gikk bort i sommer. Vi savner ham. Vi er takknemlige for hans godhet, hans edle tjenestegjerning og for hans bedårende familie. Og vi ber om at Guds rike velsignelser må bli deres.

For femti år siden, gikk vi i kirken som ble holdt i en stor, ombygd bolig. En søndag hilste min venn Steffan,2 den eneste andre diakonen i grenen, spent på meg i kirken. Vi gikk til rommet som lå ved siden av kirkesalen, og han dro en stor kinaputt og noen fyrstikker opp av lommen. Med ungdommelig overmot tok jeg kinaputten og tente på den lange grå lunten. Jeg hadde en plan om å blåse ut lunten før det smalt. Men da jeg brant meg på fingrene i forsøket, slapp jeg kinaputten. Steffan og jeg så skrekkslagne på mens lunten fortsatte å brenne.

Kinaputten eksploderte, og lukten av svovel fylte rommet og kapellet. Vi skyndte oss å samle sammen det som var igjen av kinaputten, og åpnet vinduene for å prøve å få ut lukten, med et naivt håp om at ingen ville merke noe. Heldigvis ble ingen skadet og ingenting ødelagt.

Da medlemmene kom til møtet, kunne de kjenne den overveldende lukten. Den var vanskelig å ikke oppfatte. Lukten tok vekk oppmerksomheten fra møtets hellige natur. Fordi det var så få bærere av Det aronske prestedømme – og med det jeg bare kan beskrive som dissosiativ tenkning – delte jeg ut nadverden, men jeg følte meg ikke verdig til å ta del i den. Da nadverdsbrettet ble tilbudt meg, tok jeg hverken brød og vann. Jeg følte meg elendig. Jeg var flau, og jeg visste at det jeg hadde gjort, ikke var Gud til behag.

Etter kirken, ba grenspresidenten, Frank Lindbergh, en distingvert, eldre mann med sølvgrått hår, meg om å komme til kontoret hans. Etter at jeg hadde satt meg, så han vennlig på meg og sa at han hadde lagt merke til at jeg ikke tok del i nadverden. Han spurte hvorfor. Jeg har en mistanke om at han visste hvorfor. Jeg var sikker på at alle visste hva jeg hadde gjort. Etter at jeg hadde fortalt ham det, spurte han hvordan jeg følte meg. Gjennom tårer, fortalte jeg nølende at jeg var lei meg og at jeg visste at jeg hadde skuffet Gud.

President Lindbergh åpnet en velbrukt kopi av Lære og pakter og ba meg lese noen vers som var understreket. Jeg leste høyt følgende:

”Se, den som har omvendt seg fra sine synder, er tilgitt, for jeg Herren, kommer dem ikke mer i hu.

Ved dette kan dere vite om et menneske omvender seg fra sine synder – se, han vil bekjenne dem og avstå fra dem.”3

Jeg vil aldri glemme president Lindberghs medfølende smil da jeg så opp etter at jeg hadde lest ferdig. Noe følelsesladet, fortalte han meg at han følte at det ville være greit for meg at jeg fortsatte å ta del i nadverden. Da jeg gikk fra kontoret hans, følte jeg en ubeskrivelig glede.

Slik glede er en av følgene som kommer med omvendelse. Ordet omvendelse assosieres med “å forstå i ettertid” og antyder “forandring.”4 På svensk er ordet omvänd, som ganske enkelt betyr “å vende om.”5 Den kristne forfatteren, C. S. Lewis, skrev om behovet og metoden for forandring. Han sa at omvendelse involverer “å bli satt tilbake på rett vei. En feilaktig summert sum kan rettes opp,” sa han, “men bare ved å gå tilbake til du finner feilen og arbeider på nytt fra det punktet, aldri ved å fortsette.6 Å endre vår oppførsel og vende tilbake til den “rette vei” er en del av omvendelsen, men bare en del. Virkelig omvendelse innbefatter også å vende vårt hjerte og vår vilje til Gud, og en forsakelse av synd7 Som forklart i Esekiel, er omvendelse å “vende om fra… synd, og [gjøre] rett og rettfedighet, …gi[r] pant tilbake, følge[r] livets bud, så han ikke gjør urett.”8

Selv da er dette en ufullstendig beskrivelse. Den gir ikke en tilstrekkelig forklaring på den kraft som gjør omvendelse mulig, vår Frelsers forsoningsoffer. Sann omvendelse må innebære tro på den Herre Jesus Kristus, tro på at han kan forandre oss, tro på at han kan tilgi oss, og tro på at han vil hjelpe oss å unngå og gjøre flere feil. Den slags tro gjør hans forsoning virksom i vårt liv. Når vi “oppfatter etterpå” og “vender om” med Frelserens hjelp, kan vi føle håp i hans løfter og gleden ved omvendelse. Uten Forløseren, vil den håpefullhet og glede som følger med omvendelse fordampe, og omvendelse blir ganske enkelt en elendig modifisering av oppførsel. Men ved å utøve tro på ham, blir vi omvendt til hans evne og villighet til å tilgi synd.

President Boyd K. Packer bekreftet de håpefulle løftene ved omvendelse på sin siste generalkonferanse i april 2015. Han beskrev helbredelsens kraft i Frelserens forsoning i det jeg kaller foredlet visdom opparbeidet gjennom et halvt århundre av apostolisk tjeneste. President Packer sa: “Forsoningen etterlater ingen rester, ingen spor. Det som er reparert er reparert … Det bare blir helbredet, og det som er blitt helbredet forblir helbredet.”9

Han fortsatte:

“Forsoningen, som kan frigjøre hver og en av oss, gir ingen arr. Det betyr at uansett hva vi har gjort eller hvor vi har vært eller hvordan noe skjedde, hvis vi virkelig omvender oss, har Frelseren lovet at han vil sone. Og da han sonet, ble det gjort …

 Forsoningen… kan vaske ren hver plett uansett hvor vanskelig eller hvor lenge eller hvor mange ganger den er påført.”10

Rekkevidden av Frelserens forsoning er uendelig i bredde og dybde, for deg og for meg. Men den vil aldri bli tvunget på oss. Som profeten Lehi forklarte, etter at vi er blitt “tilstrekkelig undervist” til å “kjenne godt fra ondt,”11 er vi “fri til å velge frihet og evig liv gjennom alle menneskers store Mellommann, eller til å velge fangenskap og død.”12 Med andre ord, omvendelse er et valg.

Vi kan – og tar noen ganger – forskjellige valg. Slike valg ser kanskje ikke tilsynelatende gale ut, men de hindrer oss i bli virkelig angrende og på den måten forhindrer de oss i vår søken etter sann omvendelse. Vi kan for eksempel velge å skylde på andre. Som 12-åring i Gøteborg, kunne jeg ha gitt Steffan skylden. Han var den som i utgangspunktet hadde tatt med den store kinaputten og fyrstikkene til kirken. Men å skylde på andre, selv om det er berettiget, gir oss mulighet til å unnskylde vår oppførsel. Ved å gjøre det, flytter vi ansvaret for våre gjerninger over på andre. Når ansvaret er flyttet, reduserer vi både behovet og evnen til å handle. Vi overgir oss selv til å bli stakkarslige ofre, istedenfor å være personer som er i stand til selvstendig handling.13

Et annet valg som vanskeliggjør omvendelse er å minimere våre feil. I hendelsen med kinaputten i Gøteborg, var det ingen som ble skadet, ingen permanent ødeleggelse fant sted, og møtet ble holdt uansett. Det ville ha vært enkelt å si at det ikke fantes noen grunn til å omvende seg. Men, ved å minimere våre feil, selv om det ikke er noen umiddelbare konsekvenser, fjerner det motivasjonen vår til å forandre oss. Denne tankegangen hindrer oss i å se at våre feil og synder har evige konsekvenser.

En annen måte er å tenke at våre synder ikke har betydning fordi Gud elsker oss uansett hva vi gjør. Det er fristende å tro det den bedragerske Nehor lærte folket i Zarahemla: “At hele menneskeheten skulle bli frelst på den siste dag, og at de ikke behøvde å frykte eller beve… og til slutt skulle alle mennesker få evig liv.”14 Men denne forførende ide er falsk. Gud elsker oss. Men det vi gjør, betyr imidlertid noe for ham og for oss. Han har gitt oss tydelige instruksjoner om hvordan vi skulle oppføre oss. Vi kaller dem budene. Hans bifall og vårt evige liv avhenger av vår oppførsel, også vår villighet til å ydmykt søke virkelig omvendelse.15

I tillegg, gir vi avkall på virkelig omvendelse når vi velger å skille Gud fra hans bud. Til syvende og sist ville det ikke hatt noen betydning om lukten av kinaputten hadde forstyrret nadverdsmøtet i Gøteborg, med mindre nadverden hadde vært hellig. Vi skulle være varsomme med å se bort fra syndig adferd ved å undergrave eller forkaste Gud som opphavsmann til sine bud. Virkelig omvendelse krever at vi anerkjenner Frelserens guddommelighet og sannheten av hans arbeid i de siste dager.

Istedenfor å finne på unnskyldninger, la oss velge omvendelse. Gjennom omvendelse, kan vi komme til oss selv, i likhet med den fortapte sønn i lignelsen,16 og reflektere over den evige betydningen av våre gjerninger. Når vi forstår hvordan våre synder kan ha betydning for vår evige lykke, blir vi ikke bare virkelig angrende, men vi vil også strebe etter å bli bedre. Når vi står overfor fristelse, vil vi mest sannsynlig spørre oss selv, med William Shakespeares ord:

Hva vinner jeg om jeg får det jeg vil ha?

En drøm, et pust, et skum av flyktig glede.

Hvem kjøper en stunds fryd for en ukes sorg å ta,

eller selger evigheten for et leketøy?17

Hvis vi har mistet evigheten av syne på grunn av et leketøy, kan vi velge å omvende oss. På grunn av Jesu Kristi forsoning får vi en ny mulighet. Metaforisk sett kan vi bytte inn leketøyet vi mot bedre vitende kjøpte til å begynne med, og igjen få et håp om evigheten. Som Frelseren forklarte, “For se, Herren deres Forløser led døden i kjødet, derfor led han alle menneskers smerter så alle mennesker kunne omvende seg og komme til ham.”18

Jesus Kristus kan tilgi fordi han betalte prisen for våre synder.19

Frelseren velger å tilgi på grunn av sin uforlignelige medfølelse, nåde og kjærlighet.

Frelseren ønsker å tilgi fordi det er en av hans guddommelige egenskaper.

Og, som den gode hyrde han er, gleder han seg når vi velger å omvende oss.20

Selv når vi føler bedrøvelse etter Guds sinn for våre gjerninger,21 når vi velger å omvende oss, inviterer vi umiddelbart Frelseren inn i vårt liv. Som Amulek underviste, “Jeg vil dere skal komme frem og ikke mer forherde deres hjerter, for se, nå er tiden og dagen for deres frelse. Og derfor, hvis dere vil omvende dere og ikke forherder deres hjerter, skal den store forløsningsplan straks bli virksom for dere.”22 Vi kan føle bedrøvelse etter Guds sinn for våre gjerninger, og på samme tid føle gleden ved å få Frelserens hjelp.

Den kjensgjerning at vi kan vi omvende oss, er evangeliets glade nyhet!23 Skyld kan bli “feid bort.”24 Vi kan bli fylt med glede, motta tilgivelse for våre synder, og ha “fred i samvittigheten.”25 Vi kan bli befridd fra følelser av fortvilelse og syndens trelldom. Vi kan bli fylt med Guds strålende lys og ikke “pines mer.”26 Omvendelse er ikke bare mulig men også gledesfylt på grunn av vår Frelser. Jeg kan fortsatt huske følelsen som skylte over meg på grenspresidentens kontor etter hendelsen med kinaputten. Jeg visste at jeg hadde fått tilgivelse. Min skyldfølelse forsvant, mitt dårlige humør klarnet, og mitt hjerte føltes lett.

Brødre og søstre, når vi avslutter denne konferansen, inviterer jeg deg til å føle mer glede i ditt liv: Glede i kunnskapen om at Jesu Kristi forsoning er virkelig, glede i Frelserens evne, villighet, og ønske om å tilgi, og glede i valget om å omvende deg. La oss følge instruksjonen om å “øse vann med glede av frelsens kilder.”27 Måtte vi velge å omvende oss, forsake våre synder, vende vårt hjerte og vilje om til å følge vår Frelser. Jeg vitner om at Han lever. Jeg er et vitne og en som stadig mottar av Hans uforlignelige medfølelse, nåde og kjærlighet. Jeg ber om at forsoningens forløsende velsignelser kan bli deres nå – og om og om og om igjen gjennom hele livet,28 slik de har vært i mitt. I Jesu Kristi navn. Amen.