Fantastiske Grace
Hun elsket kroppen sin, uansett hva andre sa.
“Mamma! Se på dette.” Grace beveget føttene og steppet med danseskoene på kjøkkengulvet.
“Oi!” sa mamma. “Du begynner å bli god.”
Grace snurret rundt. Hun elsket å danse.
Storebroren Nate kom ned trappen. Det var på tide å sykle til skolen.
“Ha det, mamma! Ha det, Grace”, sa han og løp ut døren.
“Kan jeg løpe til enden av gaten sammen med ham og så løpe tilbake?” spurte Grace mamma.
Mamma så på klokken. “Ja visst”, sa hun. “Du har fortsatt tid før du må dra til skolen.”
Grace sparket av seg steppeskoene og fortet seg å ta på jogge-skoene. Hun føk ut av døren. Nate satte seg på sykkelen. Grace løp ved siden av ham til han kom til enden av gaten. Hun vinket idet han svingte rundt hjørnet. Så snudde hun og hinkehoppet hjem igjen.
“Jeg er hjemme!” ropte Grace til mamma. Hun slengte seg ned på sofaen.
“Det gikk så fort!” sa mamma. Hun satte seg ved siden av Grace. “Se på alle disse fantastiske tingene du kan gjøre. Danse. Løpe. Kroppen er en fantastisk gave.”
Grace tenkte på det. Hun syntes ikke kroppen hennes var så fantastisk. Særlig når hun sammenlignet seg med de andre barna på skolen. Noen ganger klaget hun til og med over kroppen sin.
Men hun elsket å løpe. Og hun følte seg så lykkelig når hun danset. Og det var takket være kroppen hennes. Hun svingte med beina og gliste. Kanskje kroppen hennes var fantastisk.
Noen dager senere hentet mamma Grace på skolen. “Hvordan har dagen din vært?” spurte mamma.
“Bra.” Grace satte seg i bilen og spente fast sikkerhetsbeltet. “For det meste bra. I lunsjen sa en gutt noe stygt om kroppen min.”
Mamma så på henne i bakspeilet. “Å, vennen min. Jeg er så lei for det.”
Grace trakk på skuldrene. “Jeg sa til ham at det han sa, ikke var snilt. Og så gikk jeg og snakket med andre barn.”
“Jeg er stolt av deg”, sa mamma. “Hvordan kunne du holde deg så rolig?”
Grace svingte med føttene. “Jeg husket det du sa til meg. Om at kroppen er en gave fra vår himmelske Fader. Jeg vet at hvis jeg tar vare på kroppen min, vil han velsigne meg så jeg kan gjøre det jeg trenger å gjøre.”
Mamma parkerte foran huset deres. “Det har du helt rett i! Går det bra med deg?”
“Ja da. Jeg tar meg en sykkeltur før jeg gjør leksene, ok?” Grace spratt ut av bilen. Snart satt hun på sykkelen og holdt god fart langs fortauet.
Hun elsket kroppen sin, uansett hva andre sa. Kroppen hennes var en gave.
Grace jublet og syklet enda fortere.