Kirkens historie
Kapittel 2: ‘Noe bedre’: Den kvinnelige hjelpeforening i Nauvoo


Kapittel 2

“Noe bedre”

Den kvinnelige hjelpeforening i Nauvoo

Våren 1842 arbeidet de siste-dagers-hellige i Nauvoo, Illinois iherdig med å bygge et tempel i byen. Profeten Joseph Smith oppfordret alle til å hjelpe til. Mennene sto for selve byggingen av templet, mens kvinnene gjorde alt de kunne for å bidra på andre måter. Sarah M. Kimball fortalte:

“Veggene på Nauvoo tempel var cirka en meter høye. Kirkens president og andre kom med sterke appeller om hjelp til arbeidet.

[Margaret] Cook … sa en dag i en samtale med meg om en appell nylig om mat, klær, sengetøy og generelle forsyninger til arbeiderne og deres familier, at hun gjerne ville bidra med søm hvis det var ønskelig. Jeg tilbød stoff som hun kunne sy av, og antydet at det kanskje fantes andre som tenkte det samme som oss. Vi snakket så om å organisere en syforening. Dens formål skulle være å bidra til byggingen av templet.

Tolv-tretten av søstrene i nabolaget møttes etter invitasjon hjemme hos meg påfølgende torsdag.”1

På den tiden var det populært blant kvinner å danne egne organisasjoner, ofte med vedtekter og statutter – regler for organisasjonenes drift. Kvinnene som møttes hjemme hos Sarah Kimball, bestemte seg for å lage vedtekter og statutter, og Eliza R. Snow påtok seg ansvaret for å skrive dem. Kvinnene ba så Joseph Smith om å lese gjennom dem og si sin mening om dem. Da profeten hadde lest dem, sa han at de var “de beste han noensinne hadde sett, men, sa han: ’Det er ikke dette dere vil. Fortell søstrene at deres forslag er godkjent av Herren, og at han har noe bedre til dem enn en skriftlig forfatning. Jeg inviterer dem alle til et møte med meg og noen av brødrene … neste torsdag ettermiddag, og jeg skal organisere kvinnene under prestedømmet og etter mønster av prestedømmet.’”2

Hjelpeforeningen blir organisert

Torsdagen etter, 17. mars 1842, møttes 20 kvinner i overetasjen i en bygning som ofte ble kalt “den røde teglstensbutikken”, hvor Joseph Smith hadde kontor og et foretak for å forsørge familien. De møttes under ledelse av Joseph Smith og to medlemmer av De tolv apostlers quorum, eldste John Taylor og Willard Richards.3

Istedenfor å danne en organisasjon for siste-dagers-hellige kvinner etter mønster av datidens fremtredende og populære kvinneforeninger, organiserte profeten Joseph Smith dem på en måte som var guddommelig inspirert og bemyndiget.

Tidlig i møtet fortalte han søstrene at de skulle motivere “brødrene til gode gjerninger når det gjaldt å ivareta de fattiges behov – søke anledninger til velgjørenhet og dekke fattiges behov – til å hjelpe til med å rette opp den moralske vandel og styrke kvinners dyder”.4

Joseph Smiths hustru Emma ble valgt til president for denne nye foreningen. Profeten oppfordret så sin hustru til å velge rådgivere som, sammen med henne, skulle “presidere over foreningen i arbeidet med å hjelpe de fattige – ivareta deres behov og ta seg av foreningens forskjellige anliggender”. Søster Smith valgte Sarah M. Cleveland og Elizabeth Ann Whitney som sine rådgivere. Eldste Taylor beskikket senere hver av rådgiverne ved håndspåleggelse til å virke i sitt embede i presidentskapet.5

Litt senere i møtet sa Joseph Smith at hans hustrus kall oppfylte en profeti han hadde fått cirka 12 år tidligere, hvor Herren omtalte henne som “en utvalgt kvinne, som jeg har kalt”, og sa at hun skulle “ordineres under [Joseph Smiths] hånd til å forklare Skriftene og til å formane kirken slik det skal bli gitt deg av min Ånd”.6 Joseph Smith leste hele denne åpenbaringen, som nå er kapittel 25 i Lære og pakter, for de tilstedeværende.7

I åpenbaringen fortalte Herren Emma om privilegier hun ville motta, som å få være skriver for sin mann og å samle salmer for de hellige. Herren rådet også Emma til å gi akt på advarsler, være trofast og dydig og ikke knurre, til å trøste sin mann og hjelpe ham, til å undervise fra Skriftene og formane Kirken, til å skrive og lære, til å “legge til side de ting som er av denne verden, og søke etter de ting som tilhører en bedre verden”, til å holde pakter, til å være saktmodig og vokte seg for stolthet, og til å holde budene.8

På slutten av åpenbaringen erklærte Herren at det han sa til Emma, ikke bare var til henne, men at det var hans “røst til alle”.9 Med profetisk myndighet gjentok Joseph Smith dette poenget, og understreket at rådene og advarslene i denne åpenbaringen gjaldt alle medlemmer av den nyorganiserte foreningen. Han sa at “ikke bare [Emma], men også andre kunne få de samme velsignelser”.10 Denne åpenbaringen fastslo grunnleggende prinsipper for siste-dagers-hellige kvinner.

Etter en del diskusjon bestemte søstrene seg for å kalle seg Nauvoo kvinnelige hjelpeforening. Emma Smith erklærte: “Vi skal gjøre noe ekstraordinært… Vi forventer ekstraordinære anledninger og presserende oppgaver.”11

Bilde
President John Taylor

John Taylor

På slutten av møtet uttrykte eldste John Taylor sine tanker. Han sa at han “frydet seg” når han så “de fornemste personligheter tre frem for slik en sak, som har potensial til å omsette enhver dyd i praksis og forøke kvinnehjertets menneskekjærlighet”. Han frydet seg også over “å se denne institusjon organisert i henhold til himmelens lov – i henhold til en åpenbaring som tidligere er gitt [Emma] Smith, hvor hun blir utnevnt til dette viktige kall – og over å se at alt går fremover på så fantastisk vis”. Han ba om at “Guds velsignelser og himmelens fred må hvile over denne institusjon fra nå av”. Et kor understreket så det eldste Taylor hadde sagt, med “Vi gledes og frydes”, før avslutningsbønnen.12

Prestedømsmyndighet, mønstre og velsignelser

På et Hjelpeforenings-møte seks uker senere underviste profeten Joseph Smith søstrene utførlig, og sa så: “Denne forening skal motta instruksjon ifølge den orden Gud har fastsatt – gjennom dem som er kalt til å lede – og nå vrir jeg nøkkelen om for dere i Guds navn, og denne forening skal fryde seg og kunnskap og intelligens skal strømme ned fra denne tid av – dette er begynnelsen til bedre tider for denne foreningen.”13

Som Herrens profet hadde Joseph Smith alle prestedømsnøkler på jorden. Ved at han organiserte Hjelpeforeningen til å fungere under hans overordnede ledelse, åpnet han derfor muligheter for Kirkens kvinner til å spille viktige roller i arbeidet i Herrens rike. De virket nå under prestedømmets myndighet og ble lovet enda større velsignelser enn de allerede hadde mottatt. De skulle motta disse velsignelsene i forhold til sin trofasthet og flid. Kunnskap og intelligens ville strømme til dem idet de mottok en fylde av prestedømsvelsignelser i templet. De ville motta ordinanser og inngå hellige pakter som ville hjelpe dem å forberede seg og sine familier til evig liv. (Du finner mer informasjon om Hjelpeforeningen og prestedømmet i kapittel 8.)

Tidlig begeistring for Hjelpeforeningen

Nauvoo kvinnelige hjelpeforening vokste raskt, og i august 1842 hadde den allerede over 1100 medlemmer. Til å begynne med ble ikke alle kvinnelige medlemmer av Kirken automatisk medlem av foreningen. Kvinnene måtte søke om opptak, og opptaket skjedde på grunnlag av deres gode egenskaper og dyd. Joseph Smith sa: “Det skulle være en utvalgt forening, adskilt fra all verdens ondskap, utsøkt, dydig og hellig.”14

Blant søstrene i Nauvoo var det stor rift om å bli medlem av Hjelpeforeningen. De gledet seg over å kunne yte både timelig og åndelig hjelp på organisert og bemyndiget vis. De skjønte også at de hadde en enestående mulighet til å bli undervist av en profet som forberedelse til høyere åndelig kunnskap og templets velsignelser. De satte stor pris på fellesskapet med hverandre og sine brødre i prestedømmet i disse viktige sakene.

Nå som søstrene hadde dette privilegiet, hadde de ansvar for å leve opp til det. Joseph Smith fortalte dem: “Dere er nå satt i en situasjon hvor dere kan handle ifølge den legning Gud har plantet i deres bryst. Hvis dere lever opp til disse prinsipper, hvor stort og strålende!”15 President Boyd K. Packer i De tolv apostlers quorum sa mange år senere: “En kvinne er like forpliktet til å søke de dyder som Hjelpeforeningen kan gi henne, som en mann er forpliktet til å utvikle de karaktermønstre som prestedømmet kan gi ham.”16

Hjelpeforeningen var ikke bare en hvilken som helst gruppe kvinner som prøvde å gjøre noe godt i verden. Den var annerledes. Den var “noe bedre” fordi den var organisert ved prestedømsmyndighet. Dens organisasjon var et nødvendig trinn i utfoldelsen av Guds verk på jorden. Den forberedte Kirkens kvinner til å motta prestedømmets ordinanser og pakter, og den hjalp dem med deres familieforpliktelser.

Joseph Smiths instruksjoner

På det første møtet i Nauvoo kvinnelige hjelpeforening ble søster Eliza R. Snow utnevnt til organisasjonens sekretær. I kraft av denne stillingen førte hun omhyggelige og detaljerte møtereferater fra hvert eneste Hjelpeforenings-møte hun var tilstede på. Joseph Smith fortalte søstrene at disse møtereferatene skulle bli foreningens “forfatning og lov”.17

På de fleste Hjelpeforenings-møter satte søstrene av tid til å motta instruksjon. Søstrene ble velsignet med profeten Joseph Smiths undervisning på seks av sine møter. Når han underviste, følte de en rik utgytelse av Ånden. På slutten av et av disse møtene skrev søster Snow: “Herrens ånd ble utøst med så overveldende kraft at ingen av dem som var tilstede ved denne interessante anledning, vil kunne glemme det.”18

Av alle møtereferatene søster Snow skrev, var hennes notater fra profetens taler de mest betydningsfulle. Profetens undervisning i denne sammenheng ledet arbeidet til Hjelpeforeningens søstre og prestedømslederne som virket sammen med dem. Disse læresetningene har fremdeles innvirkning på Kirkens arbeid i dag.

Joseph Smith fremsatte prinsipper som hjalp Hjelpeforeningens søstre å “hjelpe de fattige” og “frelse sjeler” – grunnleggende prinsipper som foreningen var bygget på.19 Med dette som utgangspunkt har Hjelpeforeningen bestått og økt sin innflytelse. Helt siden Hjelpeforeningens tidligste møter har søstre anvendt profetens lærdommer i sitt arbeid for å øke tro og personlig rettskaffenhet, styrke familier og hjem, og finne frem til og hjelpe de trengende.

Styrke tro og personlig rettskaffenhet

Joseph Smith lærte søstrene at de var høytidelig forpliktet til å søke sin egen frelse. Han sa: “Vi kan bare leve ved å dyrke vår Gud – noe alle må gjøre selv – og ingen kan gjøre det for en annen.”20 Han lærte dem å være rettskafne, å bli et hellig folk og å forberede seg til templets ordinanser og pakter. Han oppfordret dem til å ha fred med Herren, menneskene rundt seg og seg selv: “Søstre… skal det være strid blant dere? Det vil jeg ikke ha noe av – dere må omvende dere og få del i Guds kjærlighet.”21 “Strid ikke, trett ikke og ikke motsi og argumenter, men vis ydmykhet, kjærlighet og renhet, det er disse ting som skulle foredle oss.”22

På ett møte i Hjelpeforeningen utredet profeten Joseph kapittel 12 i 1. Korinterbrev og understreket at hver søster, hvis hun fylte sin egen rolle, var viktig for hele Kirken. Han ga “instruksjoner om de forskjellige embedene [i Kirken], og nødvendigheten av at hver enkelt virker i den sfære som er tildelt ham eller henne, og utfører de embeder de er utnevnt til”. Han advarte også mot tilbøyeligheten til å “se på de lavere embedene i Kirken som mindre ærefulle, og til å være misunnelige på andre”. Han sa det var “menneskenes dårskap og tåpelighet å hige etter andre stillinger enn dem de var utnevnt til av Gud”.23 Ved slike lærdommer hjalp han søstrene å vandre “i hellighet for Herren”.24

“Hvis vi vil komme frem for Gud,” fortalte Joseph Smith Hjelpeforeningens søstre, “må vi holde oss rene”.25

Styrke familier og hjem

Selv om de tidlige Hjelpeforeningens søstre var engasjert i sitt lokalsamfunn og sto parat til å tjene sine naboer, mistet de aldri av syne sitt ansvar for egne familier og hjem. De var tro mot sine iboende egenskaper som mødre og omsorgspersoner. De var også tro mot de åpenbaringer om ansvar i familien som Herren hadde gitt gjennom Joseph Smith:

“Og ditt kalls embede skal bestå i å være til trøst for … din mann, … og i hans trengsler skal du si ham trøstende ord i saktmodighetens ånd.”26

“I den grad foreldre i Sion eller i noen av hennes organiserte staver har barn, og de ikke lærer dem å forstå læren om omvendelse, tro på Kristus den levende Guds Sønn og om dåp og Den Hellige Ånds gave ved håndspåleggelse når de er åtte år gamle, skal synden være på foreldrenes hoder.

For dette skal være en lov for Sions innbyggere og for alle hennes organiserte staver.

Og deres barn skal døpes til sine synders forlatelse når de er åtte år gamle, og motta håndspåleggelsen.

Og de skal også lære sine barn å be og vandre rettskaffent for Herren.”27

“Jeg har befalt dere å oppdra deres barn i lys og sannhet …

… Sett først ditt hus i orden …

Det jeg sier til én, sier jeg til alle …

… Påse at [familiens medlemmer] er mer flittige og samvittighetsfulle hjemme og alltid ber.”28

Utdrag av møtereferatene til Nauvoo kvinnelige hjelpeforening viser at Joseph Smith og søstrene aldri mistet prinsippene i disse åpenbaringene av syne. Deres ord og handlinger viste at deres egne og andres hjem var deres førsteprioritet. Emma Smith sa for eksempel at “det var på sin plass at mødre våket over sine døtre og formante dem til å holde seg på dydens sti”.29 Profeten Joseph uttrykte spesiell omtanke for forholdet mellom mann og hustru. Han ga søstrene dette råd: “La denne forening lære kvinner hvordan de skal opptre overfor sine menn, og behandle dem med mildhet og hengivenhet. Når en mann er nedtynget av vanskeligheter – når han er opprådd, om han kan møte et smil istedenfor trette – hvis han kan bli møtt med mildhet, vil det roe hans sjel og lindre hans følelser. Når han er fortvilet, trenger han trøst… Når dere går hjem, si da aldri et krast ord, men la vennlighet, nestekjærlighet og kjærlighet krone deres gjerninger fra nå av.”30 I andre sammenhenger ga profeten lignende råd til menn, og sa at en manns plikt er å “elske, verne om og forsørge sin hustru” og “møte hennes følelser med ømhet”.31

Når Hjelpeforeningens søstre drøftet hvordan de kunne hjelpe andre i lokalsamfunnet, fokuserte de ofte på familien og hjemmet. Møtereferatene deres er fulle av uttalelser som disse: “Fru Hawkes opplyste at familien Drury fremdeles er syk og trenger våre bønner, om ikke annet.”32 “Søster Joshua Smith … besøkte søster McEwen og søster Modley. Hun fant dem og deres familier i lidelse og nød. De trenger daglig tilsyn.”33 “P. M. Wheeler … anbefalte at foreningen skulle hjelpe søster Francis Lew Law, som er syk og hjemløs, en aldrende enke som for tiden ikke har noen penger.”34 “Søster Peck rapporterte at herr Guyes og familien er syke og nødlidende. Hun ga dem hjelp… Fru Kimball sa at en herr Charleston og familien hans var syke, og at hans hustru var svært dårlig og hadde stort behov for en sykepleier. Hun sa hun hadde hjulpet dem.”35

De helliges samlede innsats for å bygge et tempel i Nauvoo var påvirket av deres kjærlighet til sin familie. Profeten Joseph hadde lært dem at de kunne bli døpt på vegne av sine avdøde familiemedlemmer. De fikk tillatelse til å utføre disse ordinansene utenfor templet en stund, men Herren hadde befalt dem:

”[Bygg] et hus til mitt navn hvor Den Aller Høyeste kan bo.

For det finnes intet sted på jorden hvor han kan komme og gjenopprette det som gikk tapt for dere, eller som han har tatt bort, nemlig prestedømmets fylde.

For det finnes ikke noen døpefont på jorden hvor mine hellige kan bli døpt for de som er døde.

For denne ordinans hører hjemme i mitt hus.”36

De ønsket også å bygge et tempel for at de kunne motta den nye og evige ekteskapspakt, som kunne knytte deres familier sammen for evig.37

Kirkens medlemmer i Nauvoo fant stor trøst i dåp for de døde og løftet om evige familier. Et av disse medlemmene var en søster som het Sally Randall. Da hennes 14 år gamle sønn George døde, sendte hun den triste nyheten til familiens medlemmer. Kort tid senere fikk hun høre om dåp for de døde. Igjen skrev hun til sine slektninger, denne gang med en ny fred og forvissning:

“[Georges] far har blitt døpt for ham, og hvor stort det er at vi tror og mottar evangeliets fylde slik det nå forkynnes, og kan døpes for alle våre døde venner og frelse dem så langt tilbake som vi kan få kunnskap om dem. Jeg vil at dere skal skrive til meg og gi meg navnene på alle deres bekjente som er døde, i det minste så langt tilbake som til deres besteforeldre. Jeg ønsker å gjøre det jeg kan for å frelse mine venner… Dere vil sikkert oppfatte denne læren som underlig, men dere vil også finne ut at den er sann.”

Til sin mor, som også hadde mistet et barn, vitnet Sally: “Å, mor, hvis vi er så heldige å få del i den første oppstandelse, vil vi få tilbake våre barn akkurat slik vi la dem i deres graver.”38

Finne frem til og hjelpe de trengende

Siden Kirken ble organisert i 1830, har siste-dagers-hellige kvinner funnet utallige måter å utføre tjeneste på. De har vært tro mot Frelserens ord: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”39

Da profeten Joseph Smith ledet arbeidet med å bygge et tempel i Kirtland, Ohio, så søstrene mange behov blant bygningsarbeiderne og deres familier. Sarah M. Kimball fortalte: “Kvinnene kjernet og sendte med glede smøret sitt til dem som arbeidet på templet, og uten å ha noe å sette på sitt eget bord.”40 Søstrene så også behov for å lage tepper og draperier til templet. Polly Angell mintes noe Joseph Smith sa da han så dem arbeide. Han sa: “Søstrene er alltid de første og de førende i alle gode gjerninger. Maria [Magdalena] var den første ved graven og fikk se den oppstandne Herre, og søstrene er nå de første til å arbeide inne i templet.”41

Nå som Hjelpeforeningen var organisert ved prestedømsmyndighet, ble det gjort enda mer for å hjelpe dem som bygget Nauvoo tempel. På ett møte i Hjelpeforeningen konsentrerte kvinnene seg om praktiske måter å hjelpe mennene på som arbeidet så iherdig på templet. “Søstrene uttalte seg en etter en,” og tilkjennega et enstemmig “ønske om å bidra til byggingen av templet og Sions sak”. Møtereferatet viser mange bidrag fra Hjelpeforeningens medlemmer:

“Søster Jones sa at hun ville være villig til å gå rundt og samle inn materialer, og dersom hun ble bedt om det, tilbød hun seg også å innlosjere en som arbeidet på templet.

Fru Durfee sa at dersom foreningens ledere ønsker det, er hun villig til å kjøre rundt med en vogn og samle inn ull osv. i den hensikt å føre verket fremover.

Fru Smith foreslo at kjøpmannsfruer skulle donere materialer slik at andre kunne settes i sving.

Frøken Wheeler sa hun er villig til å bidra med en del av, eller all sin tid –

Fru Granger [er] villig til å gjøre hva som helst, strikke, sy eller pleie syke, alt etter hva det er størst behov for.

Frøken Ells sa hun var villig til gå rundt og be om bidrag osv.

Fru Angell sa hun var villig til å reparere gamle klær om nødvendig, hvis det ikke var mulig å skaffe nye materialer.

Fru Smith foreslo å skaffe ull og sørge for at eldre damer fikk garn til å strikke sokker til arbeiderne på templet neste vinter.

Søster Stringham tilbød seg å sy herreklær og utføre arbeid på templet.

Søster Felshaw foreslår å bidra med såpe …

Søster Stanley foreslo å bidra med hvert tiende pund lin, samt en liter melk om dagen.

Frøken Beman vil sy klær.

Søster Smith foreslo å skaffe musselin osv. fra kjøpmenn som ikke tilhører Kirken, men som var vennlig innstilt …

Søster Geen tilbød seg å donere garn som hun selv har spunnet.”42

Disse søstrene viste et inderlig ønske om å engasjere seg i gode gjerninger. Det gjorde de med ull og vogner, såpe og søm, mat og klær, tid og talenter. Gjennom sin nye forening omsatte Kirkens kvinner sitt naturlige ønske om å bygge opp Herrens kirke, i praksis.

Profeten Joseph Smith oppmuntret Hjelpeforeningens søstre i deres anstrengelser for å styrke de trengende. På ett møte i Hjelpeforeningen, etter å ha undervist dem fra 1 Korinterbrev 12 (se side 17), begynte han å lese Paulus’ preken om kjærlighet i 1 Korinterbrev 13. Som en kommentar til dette kapitlet, sa han: “Ikke vær begrenset i deres syn på deres nestes dyder… Dere må ha et større hjertelag overfor andre hvis dere vil gjøre som Jesus… Når dere vokser i uskyld og dyd, når dere vokser i godhet, da utvid deres hjerte til å omfatte andre – dere må være tålmodige og bære over med menneskers feil og mangler. Hvor dyrebar er ikke menneskets sjel!”43

På et annet Hjelpeforenings-møte sa han: “Intet er i den grad egnet til å få menneskene til å forsake synd som å ta dem ved hånden og våke over dem med ømhet. Når mennesker viser den minste vennlighet og kjærlighet overfor meg, hvilken makt har ikke dette over mitt sinn, mens den motsatte holdning har en tendens til å fremkalle alle bitre følelser og gjøre menneskesinnet nedstemt.”44

Hjelpeforeningens søstre gjorde nestekjærlig tjeneste til et grunnleggende prinsipp for sin organisasjon. Hver uke når Nauvoo kvinnelige hjelpeforening møttes, rapporterte den enkelte søster om mennesker i nød. En kasserer tok imot bidrag, og bidragene ble brukt til å hjelpe de trengende. Bidragene kom i form av penger, råvarer, talenter og tid. Kvinner ga klær og sengetøy. De ga lin, ull og garn til å lage klær. De bidro også med mat: epler, løk, mel, sukker, brød og smør.

Søster Emma Smith, som president for Hjelpeforeningen, var et strålende eksempel på nestekjærlig tjeneste. Hun åpnet sitt hjem for de sultne, hjemløse og syke. “The Homestead”, som familien Smiths tømmerhus noen ganger ble kalt, besto av et forsamlingsrom og to soverom. Da Hjelpeforeningen ble organisert, bodde det 11 personer i dette huset, i tillegg til Emma, Joseph og deres 4 barn.

De tidlige Hjelpeforeningens søstre hjalp de trengende og fikk noen ganger hjelp selv. For eksempel sluttet Ellen Douglas seg til Hjelpeforeningen kort tid etter at hun og hennes familie kom til Nauvoo i mars 1842. Tre måneder senere døde hennes mann, George. Hun og barna arbeidet sammen for å forsørge seg selv, men det var en stri tørn uten deres mann og far. Likevel deltok Ellen i Hjelpeforeningens arbeid ved aktivt å lindre andres lidelse, sykdom og fattigdom. I april 1844 ble både hun og noen av hennes barn syke og fikk behov for hjelp. Hun skrev et brev til familien i England og beskrev hvordan Hjelpeforeningen kom henne til unnsetning da hun gikk for å besøke en venn som het Ann:

“Da jeg hadde begynt å friskne til, gikk jeg til byen for å besøke Ann, og jeg sov der i to netter… Kvinnen i huset hvor Ann bodde, ville at jeg skulle søke Hjelpeforeningen om noen klær som jeg trengte til meg selv og familien. Jeg avslo, men hun sa jeg trengte noe og at jeg hadde vært syk så lenge, og hvis jeg ikke ville gjøre det selv, ville hun gjøre det for meg.” Søster Douglas gikk til slutt med på å be om hjelp. “Vi gikk til en av søstrene,” fortsatte hun, “og hun spurte meg hva jeg hadde størst behov for. Jeg sa at jeg trengte … mange ting. Mens jeg var syk, slet barna ut klærne sine fordi jeg ikke kunne reparere dem, så hun sa hun skulle gjøre så godt hun kunne for meg. Ann kom etter noen dager, og de hadde med seg vognen og hentet en flottere gave til meg enn jeg noensinne hadde fått.”45

“Så vi alle kan sitte ned i himmelen sammen”

Eldste John A. Widtsoe i De tolv apostlers quorum beskrev Hjelpeforeningens grunnleggende arbeid: “Hjelp mot fattigdom, hjelp mot sykdom, hjelp mot tvil, hjelp mot uvitenhet – hjelp mot alt som hemmer en kvinnes glede og fremgang. For et fantastisk oppdrag!”46

Siste-dagers-hellige kvinner, sterke i tro og vitnesbyrd, har i sannhet “en Guds gave” å gi.47 Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum sa: “Enhver søster i denne kirken som har inngått pakter med Herren, har et guddommelig påbud om å hjelpe til med å redde sjeler, å lede verdens kvinner, å styrke Sions hjem og bygge opp Guds rike.”48

Da Sarah M. Kimball og Margaret Cook bestemte seg for å starte en syforening, ønsket de å bidra til å forberede et tempel for folket. Under inspirasjon og veiledning fra en profet og andre prestedømsledere, bidro de og deres søstre i virkeligheten til å forberede et folk for templet.

Dette arbeidet pågår ennå. Med prinsippene som Joseph Smith forkynte, som rettesnor, samarbeider Hjelpeforeningens søstre om å forberede kvinner og deres familier for Guds største velsignelser. De følger med glede rådet fra Joseph Smiths mor, Lucy Mack Smith: “Vi må være glad i hverandre, våke over hverandre, trøste hverandre og motta lærdom så vi alle kan sitte ned i himmelen sammen.”49

Kapittel 2

  1. Sarah M. Kimball, i Record of the Relief Society from First Organization to Conference, 5. april 1892, Book II, Kirkehistorisk bibliotek, 29; stavemåte og bruk av store bokstaver standardisert.

  2. Sarah M. Kimball, “Auto-biography”, Woman’s Exponent, 1. sep. 1883, 51.

  3. Se Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 17. mars 1842, 6–7; 20 søstre deltok på det første møtet, og syv som ikke var tilstede, ble tatt opp i foreningen i løpet av møtet.

  4. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 17. mars 1842, Kirkehistorisk bibliotek, 7; stavemåte, tegnsetting og bruk av store bokstaver er standardisert etter behov i alle utdrag fra disse møtereferatene.

  5. Se Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 17. mars 1842, 8–9.

  6. Lære og pakter 25:3, 7.

  7. Se Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 17. mars 1842, 8.

  8. Se Lære og pakter 25:2, 5–8, 10–11, 13–15.

  9. Lære og pakter 25:16.

  10. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 17. mars 1842, 8.

  11. Emma Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 17. mars 1842, 12.

  12. Se Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 17. mars 1842, 14.

  13. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 28. april 1842, 40.

  14. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 30. mars 1842, 22.

  15. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 28. april 1842, 38.

  16. Boyd K. Packer, i Conference Report, okt. 1978, 9–10; eller Ensign, nov. 1978, 8.

  17. Se Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 17. mars 1842, 8.

  18. Eliza R. Snow, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 28. april 1842, 41.

  19. Se Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 9. juni 1842, 63.

  20. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 9. juni 1842, 63.

  21. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 9. juni 1842, 63.

  22. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 28. april 1842, 38.

  23. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 28. april 1842, 35.

  24. Lære og pakter 20:69.

  25. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 28. april 1842, 38.

  26. Lære og pakter 25:5.

  27. Lære og pakter 68:25–28.

  28. Lære og pakter 93:40, 44, 49–50.

  29. Emma Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 9. mars 1844, 123.

  30. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 28. april 1842, 40.

  31. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 476.

  32. I Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 14. april 1842, 28.

  33. I Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 5. aug. 1842, 103.

  34. I Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 13. aug. 1842, 107.

  35. I Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, Meeting of the Female Relief Society of the Third Ward, ingen dato, 112.

  36. Lære og pakter 124:27–30.

  37. Se Lære og pakter 131–32.

  38. Sally Randall, i Kenneth W. Godfrey, Women’s Voices: An Untold History of the Latter-day Saints (1982), 138–39.

  39. Matteus 25:40.

  40. “R. S. Reports”, Woman’s Exponent, 1. sep. 1876, 50.

  41. Joseph Smith, sitert i Edward W. Tullidge, The Women of Mormondom (1877), 76.

  42. I Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 16. juni 1843, 91–92.

  43. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 28. april 1842, 39.

  44. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 9. juni 1842, 62.

  45. Ellen Douglas, brev datert 14. april 1844, maskinskrevet, Kirkehistorisk bibliotek.

  46. John A. Widtsoe, Evidences and Reconciliations, arr. G. Homer Durham, 3 bind i 1 (1960), 308.

  47. Emily Woodmansee, “Som søstre i Sion”, Salmer, nr. 194.

  48. M. Russell Ballard, “Rettferdige kvinner”, Liahona, des. 2002, 39.

  49. Lucy Mack Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 24. mars 1842, 18–19.

De hellige følte at det hastet å bygge Nauvoo tempel.

17. mars 1842 ble Emma Smith Hjelpeforeningens første president.

Ved Peter, Jakob og Johannes ga Herren Joseph Smith “nøklene til [sitt] rike” (se L&p 27:13).

Emma Smith ledet Hjelpeforeningens møter.

Profeten Joseph Smith underviste søstrene i Hjelpeforeningen.

“Oppdra deres barn i lys og sannhet” (L&p 93:40).

Døpefonten i Helsinki Finland tempel

I Nauvoo, Illinois ledet Emma og Joseph Smith arbeidet med å hjelpe de sultne, hjemløse og syke.

Toronto Ontario tempel