Behovet for en kirke
Skriftene lærer oss tydelig opprinnelsen og behovet for en kirke ledet av og med vår Herre Jesu Kristi myndighet.
For mange år siden innledet eldste Mark E. Petersen, et medlem av De tolv apostlers quorum, en tale med dette eksempelet:
“Kenneth og hans hustru Lucille er gode mennesker, ærlige og rettskafne. Men de går ikke i kirken, og de føler at de kan være gode nok uten den. De underviser sine barn om ærlighet og dyd, og sier til seg selv at det er omtrent alt Kirken ville gjøre for dem.
Og uansett insisterer de på at de trenger helgene for rekreasjon i familien … [og] at å gå i kirken virkelig ville komme i veien for dem.”1
I dag gjelder mitt budskap slike gode og religiøst tenkende mennesker som har sluttet å gå i eller delta i sine kirker.2 Når jeg sier “kirker”, inkluderer jeg synagoger, moskeer eller andre religiøse organisasjoner. Vi er bekymret for at fremmøtet i alle disse er betydelig svekket, over hele landet.3 Hvis vi av en eller annen grunn slutter å verdsette våre kirker, truer vi vårt personlige åndelige liv, og et betydelig antall som adskiller seg fra Gud, reduserer hans velsignelser til våre nasjoner.
Tilstedeværelse og aktivitet i en kirke hjelper oss å bli bedre mennesker og til å ha bedre innflytelse på andres liv. I kirken blir vi undervist om hvordan vi kan anvende religiøse prinsipper. Vi lærer av hverandre. Et overbevisende eksempel er mektigere enn en preken. Vi blir styrket ved å omgås andre likesinnede. Ved tilstedeværelse og deltagelse i kirken, blir våre hjerter, slik Bibelen sier, “knytte[t] sammen i kjærlighet”.4
I.
Skriftene Gud har gitt kristne i Bibelen og i nyere åpenbaring, lærer oss tydelig behovet for en kirke. Begge viser at Jesus Kristus organiserte en kirke og anså det slik at en kirke ville videreføre hans verk etter ham. Han kalte tolv apostler og ga dem myndighet og nøkler til å lede den. Bibelen lærer oss at Kristus er “menighetens hode”5, og at dens embedsmenn ble gitt “for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme”.6 Bibelen er tydelig på opprinnelsen til en kirke og behovet for den nå.
Noen sier at det å delta på møter i kirken ikke hjelper dem. Noen sier: “Jeg har ikke lært noe i dag” eller “Ingen var vennlig mot meg” eller “Jeg ble fornærmet.” Personlige skuffelser skulle aldri holde oss borte fra Kristi lære, som lærer oss å tjene, ikke å bli betjent.7 Med dette i tankene beskrev et annet medlem fokuset for sin tilstedeværelse i Kirken:
“For mange år siden forandret jeg min innstilling til det å gå i kirken. Jeg går ikke lenger i kirken for min egen del, men for å tenke på andre. Jeg prøver å hilse på mennesker som sitter alene, ønske besøkende velkommen … melde meg frivillig til en oppgave …
Kort sagt går jeg i Kirken hver uke i den hensikt å være aktiv, ikke passiv, og utgjøre en positiv forskjell i menneskers liv.”8
President Spencer W. Kimball underviste: “Vi går ikke på sabbatsmøter for å bli underholdt eller bare for å bli undervist. Vi går for å tilbe Herren. Det er vårt personlige ansvar … Hvis du føler at gudstjenesten var mislykket, er det du som har mislykkes. Ingen kan tilbe Gud for deg, det er du selv som må vente på Herren.”9
Tilstedeværelse i kirken kan åpne vårt hjerte og helliggjøre vår sjel.
I en kirke yter vi ikke tjeneste alene eller av vårt eget valg eller av vår egen bekvemmelighet. Vi yter vanligvis tjeneste på et lag. I tjeneste finner vi himmelsendte muligheter til å heve oss over vår tids individualisme. Tjeneste ledet av kirken hjelper oss å overvinne den personlige selviskhet som kan hindre vår åndelige vekst.
Det er andre viktige fordeler som kort kan nevnes. I kirken omgås vi fantastiske mennesker som arbeider med flid for å tjene Gud. Dette minner oss om at vi ikke er alene i våre religiøse aktiviteter. Vi trenger alle forbindelser til andre, og kirkeforbindelser er noe av det beste vi kan oppleve, for oss og våre ledsagere og barn. Uten disse forbindelsene, spesielt mellom barn og trofaste foreldre, viser forskning økende vanskeligheter for foreldre når de skal oppdra barn i sin tro.10
II.
Så langt har jeg talt om kirker generelt. Nå tar jeg opp de spesielle grunnene til medlemskap, fremmøte og deltagelse i Frelserens gjenopprettede Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Vi bekrefter naturligvis at Skriftene, både i fordums og nyere tid, tydelig lærer oss opprinnelsen og behovet for en kirke ledet av og med vår Herre Jesu Kristi myndighet. Vi vitner også om at den gjenopprettede Jesu Kristi Kirke har blitt etablert for å undervise fylden av Hans lære og forrette med Hans prestedømsmyndighet for å utføre de ordinanser som er nødvendige for å komme inn i Guds rike.11 Medlemmer som avstår fra tilstedeværelse i Kirken og bare stoler på individuell åndelighet, adskiller seg fra disse grunnleggende prinsippene i evangeliet: prestedømmets kraft og velsignelser, fylden av gjengitt lære og motivasjonen og mulighetene til å anvende denne læren. De gir avkall på sin mulighet til å kvalifisere seg til fortsettelsen av sin familie for evig.
En annen stor fordel med den gjenopprettede kirken er at den hjelper oss å vokse åndelig. Vekst betyr forandring. Åndelig sett betyr dette å omvende seg og forsøke å komme nærmere Herren. I den gjenopprettede kirke har vi læresetninger, fremgangsmåter og inspirerte hjelpere som hjelper oss å omvende oss. Deres hensikt, selv i medlemskapsråd, er ikke å straffe, slik som utfallet i en strafferett. Kirkens medlemskapsråd søker kjærlig å hjelpe oss slik at vi kan kvalifisere oss til tilgivelsens barmhjertighet som er muliggjort gjennom Jesu Kristi forsoning.
Individuell åndelighet kan sjelden gi den motivasjon og struktur til uselvisk tjeneste som den gjenopprettede Kirke sørger for. Store eksempler på dette er de unge menn og kvinner og eldre som legger til side sin skolegang eller sine pensjonistaktiviteter for å ta imot misjonærkall. De arbeider som misjonærer for fremmede på ukjente steder som de ikke har valgt selv. Det samme gjelder trofaste medlemmer som deltar i den uselviske tjenesten vi kaller “tempelarbeid”. Ingen slik tjeneste ville være mulig uten Kirken som støtter den, organiserer den og leder den.
Våre medlemmers religiøse tro og tjeneste i Kirken har lært dem hvordan de kan arbeide sammen med andre for å være til nytte for det større samfunnet. Den slags erfaring og utvikling skjer ikke i den individualismen som er så utbredt i vårt nåværende samfunn. I den geografiske organiseringen av våre lokale menigheter omgås og samarbeider vi med personer vi ellers ikke ville ha valgt, personer som underviser oss og setter oss på prøve.
I tillegg til å hjelpe oss å lære åndelige egenskaper som kjærlighet, medlidenhet, tilgivelse og tålmodighet, gir dette oss anledninger til å lære å samarbeide med personer med svært forskjellige bakgrunner og preferanser. Denne fordelen har hjulpet mange av våre medlemmer og mange organisasjoner blir velsignet ved deres deltagelse. Siste dagers hellige er kjent for sin evne til å lede og forene seg i felles innsats. Denne tradisjonen oppsto da våre tapre pionerer koloniserte deler av vestre USA og etablerte vår verdsatte tradisjon for uselvisk samarbeid til felles beste.
De fleste humanitære og veldedige tiltak må gjennomføres ved å slå seg sammen med andre og forvalte individuelle ressurser i stor skala. Den gjenopprettede kirken gjør dette i sin enorme humanitærinnsats over hele verden. Disse omfatter distribusjon av utstyr til utdannelse og medisinsk utstyr, mat til de sultne, omsorg for flyktninger, hjelp til å reversere virkningene av avhengighet og en rekke andre. Vår kirkes medlemmer er kjent for sine Hjelpende hender-prosjekter i naturkatastrofer. Medlemskap i Kirken gjør det mulig for oss å være en del av en slik storstilt innsats. Medlemmene betaler også fasteoffer for å hjelpe de fattige midt iblant dem.
I tillegg til å føle fred og glede gjennom Åndens veiledning, nyter våre medlemmer som deltar i kirken, fruktene ved etterlevelse av evangeliet, for eksempel velsignelsene ved å etterleve Visdomsordet og den materielle og åndelige fremgang som loves ved å etterleve tiendeloven. Vi er også velsignet ved råd fra inspirerte ledere.
På toppen av alt dette finner vi de autoritative prestedømsordinansene som er nødvendige for evigheten, herunder nadverden som vi mottar hver sabbatsdag. Den kulminerende ordinans i den gjenopprettede kirken er den evige ekteskapspakt, som muliggjør fortsettelse av strålende familieforhold. President Russell M. Nelson underviste dette prinsippet på en minneverdig måte. Han sa: “Vi kan ikke ønske oss inn i Guds nærhet. Vi må adlyde lovene som disse velsignelsene er betinget av.”12
En av disse lovene er å tilbe i kirken hver sabbatsdag.13 Vår tilbedelse og anvendelse av evige prinsipper trekker oss nærmere Gud og foredler vår evne til å vise kjærlighet. Parley P. Pratt, en av de opprinnelige apostlene i denne evangelieutdelingen, beskrev hva han følte da profeten Joseph Smith forklarte disse prinsippene: “Jeg følte at Gud virkelig var min himmelske Fader og at Jesus var min bror, og at min kjære hustru var en udødelig, evig ledsager, en vennlig, tjenende engel som var gitt meg som en trøst og en krone av herlighet for evig og alltid. Kort sagt kunne jeg nå elske med ånden, men også med forstanden.”14
Til slutt minner jeg alle på at vi ikke tror at gode ting kan oppnås bare gjennom en kirke. Uavhengig av en kirke, ser vi millioner av mennesker som støtter og utfører utallige gode gjerninger. Individuelt deltar siste dagers hellige i mange av dem. Vi ser disse gjerningene som en tilkjennegivelse av den evige sannhet at “Ånden gir lys til hvert menneske som kommer til verden.”15
Til tross for de gode gjerninger som kan utføres uten en kirke, er fylden av læren og dens frelsende og opphøyende ordinanser bare tilgjengelig i den gjenopprettede Kirken. I tillegg gir tilstedeværelse i kirken oss styrke og forbedring av tro som kommer ved å omgås andre troende og tilbe sammen med dem som også arbeider med flid for å holde seg på paktens sti og bli bedre Kristi disipler. Jeg ber om at vi alle må være standhaftige i vår deltagelse i Kirken når vi søker evig liv, den største av alle Guds gaver. I Jesu Kristi navn. Amen.