Herrens hånd i det slektshistoriske arbeidet
Jeg skal nå fortelle om hvordan det gikk da jeg skulle spore opp etterslekta til min farfars tante, Karoline Antone Larsdatter fra Straumen i Troms. Hun ble gift rundt 1905 med en australsk gruveingeniør, og de bosatte seg i det som i dag er Zimbabwe.
Å forske på slekta i et fjernt og ukjent land syntes umulig, men jeg bestemte meg for å se om FamilySearch.org kanskje hadde noe fra Zimbabwe. Med lave forventninger søkte jeg på forskersida for landet og fant til min forbløffelse tante Karoline sin dødsattest, og jammen fant jeg ikke dødsattesten til mannen hennes også. De hadde to barn, men uten navn og fødselsår på dem tenkte jeg at det var fåfengt å søke etter dem.
Men de som vil finnes, blir til slutt funnet, og etter et års tid bestemte jeg meg for å leite i den store høystakken igjen. Mens jeg fylte ut søkeskjemaet, kom en tanke til meg: “Se etter kjente navn – hun kan ha kalt barna opp etter noen i slekta.” Og midt iblant alle de typisk engelske navnene sto Johannes – det mest brukte mannsnavnet i Larssen-slekta – dette måtte være tante Karoline sin gutt, og det var det. Dessuten hadde broren hans meldt ifra om dødsfallet og signert dødsmeldingen; han sto vel og merke kun med initialene i fornavnet, men nå hadde jeg i alle fall to forbokstaver.
Så hadde det seg slik at jeg noen uker senere var på Statsarkivet i Tromsø i forbindelse med en annen sak. Jeg skulle se etter private forretningsarkiver, og satt og bladde gjennom oversikten med privat materiale da jeg fikk meg litt av en overraskelse. De hadde ei mappe som het “Arvid Larssen, Private dokumenter” – Arvid Larssen er altså faren min. Det var ikke dette jeg kom for, men den mappa måtte jeg se.
Arvid Larssen-mappa var ingen vanlig arkivmappe, men en stabel med delvis sorterte papirer innpakket i gråpapir og ombundet med hampetau – typisk pappa – og den hadde neppe vært åpnet siden han leverte den inn i 1981. Jeg syntes mappa var et fantastisk funn, men den skulle vise seg å inneholde en enda større overraskelse, for der blant godsakene etter mine oldeforeldre fant jeg nemlig et halvt brev fra tante Karoline datert 13. november 1920. I brevet, som var til min oldemor, fortalte hun om barna sine – de var faktisk tre og ikke to. Det var ei ikke navngitt datter på 13, og de to guttene, som jeg fikk vite både navn og alder på. Jeg ble slått av undring over hvordan Herren legger alt til rette for at hans barn skal bli funnet, også på andre siden av sløret. Den dagen ledet han meg til et brev ingen andre visste om, og til ei jente ingen jeg kjenner, hadde hørt om. Siden har jeg funnet henne også på forskersida til Zimbabwe. Hun het Ruth, og vil for alltid være et vitnesbyrd om at Herren kjenner sine får og finner dem.